Jehova omskifter tider og stunder i Romania

FORANDRINGENS vinder blåste over Øst-Europa i 1989. I løpet av noen få måneder falt regjeringer som en gang var som uinntagelige festninger, den ene etter den andre. Samtidig med de politiske forandringene skjedde det også sosiale, økonomiske og religiøse forandringer, og det er de sistnevnte som er av størst interesse for Jehovas vitner. I land etter land ble Jehovas vitners arbeid juridisk anerkjent, og de fikk igjen frihet til å utøve sin religion.

Det så imidlertid ut til at forholdene var annerledes i Romania. Regjeringens grep om befolkningen var så stramt at forandringens vinder hadde liten virkning. Da Jehovas vitner i Romania hørte om det som skjedde i de andre østeuropeiske landene, spurte de seg selv: ’Vil vi noen gang få religionsfrihet før Harmageddon?’ De lengtet inderlig etter å kunne komme sammen med sine åndelige brødre og søstre på kristne møter, forkynne det gode budskap offentlig og studere sine bibelske publikasjoner åpenlyst uten stadig å måtte gjemme dem bort. Alt dette virket bare som en drøm.

Så gikk drømmen i oppfyllelse! Det skjedde i desember 1989. Til alles overraskelse falt Ceauşescus regime over natten. Plutselig hadde disse kristne fått sin frihet. Den 9. april 1990 ble Jehovas vitner juridisk anerkjent som trossamfunn i Romania. Jehova hadde omskiftet tider og stunder for de 17 000 aktive vitnene der. — Jevnfør Daniel 2: 21, EN.

En lang historie

I 1911 vendte Carol Szabo og Josif Kiss tilbake til Romania fra De forente stater, der de hadde lært Bibelens sannhet å kjenne og hadde innviet sitt liv til Jehova for å gjøre hans vilje. De ønsket å gjøre sine landsmenn delaktig i det gode budskap. Straks de var tilbake i Romania, begynte de å forkynne. Da den første verdenskrig brøt ut, ble de arrestert på grunn av denne virksomheten. I 1920, da arbeidet ble reorganisert, var det cirka 1800 forkynnere i Romania.

På den tiden ble revolusjonsånden som spredte seg på Balkan, mer og mer merkbar i Romania, og det oppstod voldsomme uroligheter. Selv om tidene var vanskelige, fortsatte forkynnerne arbeidet. I 1924 opprettet Selskapet Vakttårnet et kontor i Regina Maria-gaten 26 i Cluj-Napoca, og dette kontoret skulle føre tilsyn med arbeidet i Romania, Ungarn, Bulgaria, Jugoslavia og Albania.

Den politiske situasjonen ble imidlertid svært spent, og organisasjonen hadde ikke bare vanskeligheter med myndighetene, men også interne vanskeligheter. Årboken for 1930 forteller: «Fordi han som Selskapet sendte dit, ikke viste seg å være trofast, er vennene blitt spredt, og deres tro er i høy grad blitt svekket. Selskapet har vært på utkikk etter en anledning til å gjenoppta arbeidet i dette landet, men de lokale myndighetene forbyr alt, og vi må vente til Herren lar en gunstigere mulighet åpne seg.» Så, i 1930, ble Martin Magyarosi, et rumensk vitne som var blitt døpt i 1922, utnevnt til ny avdelingstjener, og kontoret ble senere flyttet til Crişana-gaten 33 i Bucuresti. Etter lang tids kamp ble Selskapet til slutt registrert som et juridisk selskap i Romania i 1933.

Vanskelighetene fortsatte

Jehovas vitner i Romania ble stadig utsatt for alvorlige prøvelser. Årboken for 1936 forteller: «Neppe noe sted på jorden arbeider brødrene under større vanskeligheter enn i Romania.» Tjenesterapporten for 1937 forteller at det til tross for all motgang var 75 menigheter med 856 forkynnere i Romania. Det var 2608 til stede på minnehøytiden.

Den annen verdenskrig brøt ut, og Romania unngikk ikke å bli involvert. I september 1940 overtok general Ion Antonescu regjeringsmakten og begynte å utøve et styre som lignet på Hitlers. Terrorhandlinger hørte til dagens orden. Hundrevis av våre brødre ble arrestert, slått og torturert. Bror Magyarosi ble arrestert i september 1942, men var fremdeles i stand til å koordinere arbeidet i Transilvania fra fengselet.

Forfølgelsen fortsatte da Hitlers tropper marsjerte inn i landet i 1944. En rapport fra Bucuresti beskrev forholdene under naziregimet: «Jehovas vitner her i landet ble grusomt forfulgt. Vi ble fengslet sammen med kommunister, og Hitlers tilhengere blant presteskapet anklaget oss for å være verre enn kommunistene, så mange av oss ble idømt 25 års fengsel eller livsvarig fengsel eller ble dømt til døden.»

Omsider var krigen slutt, og den 1. juni 1945 gjenopptok Selskapets kontor i Bucuresti sin virksomhet. Til tross for at det var vanskelig å skaffe papir, trykte nidkjære vitner over 860 000 brosjyrer og over 85 000 eksemplarer av Vakttårnet på rumensk og ungarsk. Jehova velsignet deres anstrengelser i rikt mål. I 1946 var om lag 1630 nye blitt døpt. Et høydepunkt det året var landsstevnet som ble holdt i Bucuresti den 28. og 29. september. Presteskapet gjorde sitt beste for å forstyrre og stoppe stevnet, men lyktes ikke, og cirka 15 000 overvar det offentlige foredraget. Det var første gang Jehovas vitner i Romania var i stand til å holde et slikt stevne.

Selskapet sendte bror Alfred Rütimann fra avdelingskontoret i Sveits til Romania. I august 1947 kunne han tale til over 4500 Jehovas vitner på 16 steder og bygge dem opp med tanke på det som ventet dem. Snart ble vitnene igjen utsatt for press, denne gang fra kommunistregimet. I februar 1948 forbød myndighetene dem å trykke litteratur og å forkynne. Så, i august 1949, ble det foretatt en razzia på kontoret i Alion-gaten 38. Deretter ble mange Jehovas vitner, deriblant bror Magyarosi, arrestert. Denne gangen ble de anklaget for å være imperialister og ble sendt i fengsler eller til arbeidsleirer. De neste 40 årene var arbeidet forbudt, og vitnene led mye. Motstandere klarte å skape uro innenfor organisasjonen, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere. Endelig falt Ceauşescus regime i 1989, og vitnene var fri. Hva ville de nå bruke friheten til?

Å forkynne offentlig igjen

Jehovas vitner kastet ikke bort tiden. De begynte straks å forkynne fra hus til hus. Men dette var ikke lett for slike som i årevis modig hadde arbeidet under jorden ved å forkynne uformelt. Nå som de kunne forkynne offentlig, var de nervøse. De fleste av dem hadde aldri forkynt fra hus til hus før, og siste gang noen av dem hadde gjort det, var i slutten av 1940-årene. Hvilke resultater oppnår de? La oss se.

Det passer bra å begynne med hovedstaden, Bucuresti, som har 2,5 millioner innbyggere. For to år siden var det bare fire menigheter i byen. Nå er det ti menigheter der, og det var over 2100 som kom på minnehøytiden i 1992. Det ledes mange fremadskridende bibelstudier, så det kan snart bli opprettet nye menigheter.

Byen Craiova, som ligger i den sørvestlige delen av landet, har cirka 300 000 innbyggere. Fram til 1990 var det bare rundt 80 Jehovas vitner i hele byen. Så ble pionerånden vakt, og arbeidet gikk framover med stormskritt. Bare i 1992 ble 74 personer døpt, og det ledes over 150 bibelstudier. De over 200 forkynnerne er ivrig på utkikk etter et passende sted å ha en Rikets sal.

I Tîrgu Mures oppsøkte en kvinne som ønsket å bli et av Jehovas vitner, den ortodokse presten for å få navnet sitt slettet i kirkebøkene. To mannlige vitner ble med henne. Da presten hørte hvorfor de var kommet, bad han dem inn, og de hadde en fin samtale. Presten sa: «Jeg misunner dere, men ikke i negativ betydning. Det er vi som burde gjøre det arbeidet dere gjør. Det er for ille at den ortodokse kirke er en sovende kjempe!» Han tok imot brosjyren Bør du tro på treenighetslæren? og et nummer av Vakttårnet. Kvinnen er lykkelig for at hun ikke lenger tilhører den «sovende kjempe». — Åpenbaringen 18: 4.

Det er verdt å legge merke til at de fleste av dem som lærer sannheten å kjenne i dag, er unge mennesker. Hvorfor? De hadde tydeligvis store forventninger til regjeringsskiftet, men ble skuffet. De er glad for å lære at det bare er Jehovas rike som kan sørge for en varig løsning på våre problemer. — Salme 146: 3—5.

Det skjer store ting på små steder

Ocoliş er en liten landsby i det nordlige Romania. I 1920 kom en mann som het Pintea Moise, hjem fra østfronten, der han var blitt tatt som krigsfange av russerne. Han hadde tidligere vært katolikk, men var i mellomtiden blitt baptist. Tre uker etter hjemkomsten fikk han besøk av bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gang. Etter dette besøket erklærte han: «Nå har jeg funnet sannheten om Gud!» I 1924 var det en gruppe på 35 i Ocoliş.

Av landsbyens 473 innbyggere er det i dag 170 som er forkynnere av Riket. Hver av forkynnerne har et distrikt som består av om lag to hus, og de arbeider også i de omkringliggende landsbyene. De er fremdeles optimistiske. De har nettopp bygd en pen Rikets sal med plass til 400. Alt arbeidet ble utført av de lokale Jehovas vitner.

Valea Largă er den dalen der bror Szabo og bror Kiss slo seg ned i 1914. I 1991 var det åtte menigheter og 582 forkynnere i dalen, som har en befolkning på 3700. I 1992 var 1082 — nesten én av tre — til stede på minnehøytiden.

Spesialpionerer viser vei

Spesialpionerene spiller en viktig rolle når det gjelder å bringe det gode budskap ut til mennesker i fjerntliggende strøk. Så snart Jehovas vitner hadde fått frihet til å forkynne, begynte Ionel Alban å arbeide i to byer. Hver uke tilbrakte han to dager i Orşova og fem dager i Turnu Severin.

Da Ionel kom til Orşova, var det ingen andre Jehovas vitner der. Den første uken startet han et bibelstudium med en ung gutt på 14 år. I løpet av to måneder gjorde den unge gutten så mange forandringer i sitt liv at en venn og en nabo også begynte å studere. Naboen, Roland, som var katolikk, gjorde imponerende framskritt. Etter bare halvannen måned ble han med Ionel ut i forkynnelsesarbeidet, og før det hadde gått fem måneder, var han blitt døpt. Han begynte i heltidstjenesten med en gang. Moren hans begynte også å studere og ble døpt på områdestevnet i 1992 med temaet «Lysbærere». Nå er det ti forkynnere i Orşova, og de leder 30 hjemmebibelstudier.

Den første som tok imot sannheten i Turnu Severin, var en resepsjonist på det hotellet der Ionel bodde. Etter to måneder ble mannen udøpt forkynner, og før det hadde gått tre måneder, var han blitt døpt. Nå er han én av de 32 forkynnerne der, som til sammen leder 84 hjemmebibelstudier.

En annen spesialpioner, Gabriela Geica, tjente som alminnelig pioner selv mens arbeidet vårt var forbudt. Hun ønsket å arbeide der det var større behov. Hun fikk tildelt et enormt distrikt. Noen ganger reiste hun mellom 100 og 160 kilometer for å besøke interesserte. En av de byene hun arbeidet i, var Motru, der det bare var fire Jehovas vitner. «På grunn av den økende virksomheten i Motru begynte prestene og andre religiøse grupper å motarbeide oss,» forteller hun. «De påvirket borgermesteren og politiet til å utsette de familiene som gav meg husly, for press, de kastet meg ut, så omtrent annenhver måned måtte jeg se meg om etter et nytt sted å bo.»

Gabriela begynte å studere med en ateist i Orşova som sa at hun ikke var interessert i religion eller i Bibelen. Men etter bare fire måneders studium begynte kvinnen å forsvare Bibelen. Selv om mannen hennes låste henne ute om kvelden og truet med å skille seg fra henne eller drepe henne, bevarte hun sin ulastelighet. Allerede før hun ble døpt, ledet hun ti bibelstudier.

Fantastiske framtidsutsikter

I august 1992 nådde Romania et høydepunkt på 24 752 forkynnere fordelt på 286 menigheter. Antall til stede på minnehøytiden var over 66 000. De 17 som arbeider ved det lille avdelingskontoret i Bucuresti, gjør sitt beste for å dekke sine brødres åndelige behov. De ser fram til at de om kort tid skal begynne å bygge et større avdelingskontor.

Jehovas vitner i Romania kan ikke annet enn undre seg over alle de raske forandringene som har skjedd de senere årene. De er takknemlige mot Jehova Gud for at de er en del av den internasjonale menighet som bærer hans navn, og som leder mennesker til nøyaktig kunnskap om ham og hans uforanderlige hensikt. Etter så mange år med vanskeligheter og forfølgelse er de inderlig takknemlige mot Jehova for at han har omskiftet tider og stunder i Romania.

[Kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

UNGARN

ROMANIA

Bucuresti

Cluj-Napoca

Craiova

Tîrgu Mures

Orşova

Turnu Severin

Motru

Turda

BULGARIA

[Bilder på sidene 24 og 25]

1. Cirka 700 Jehovas vitner møttes i skogen i 1947

2. Løpeseddel som annonserer et offentlig foredrag i 1946

3. Stevne i Alba Iulia i 1992

4. Forkynnelse i Cluj-Napoca i dag

5. Rikets sal i nærheten av Turda

6. Betel-familien i Bucuresti