Jeg fant en skatt av umåtelig verdi

FORTALT AV FLORENCE WIDDOWSON

Da det begynte å skumre, bestemte vi oss for å slå leir like ved en lagune. Det var ikke den ideelle campingplassen for to kvinner, men vi mente det ville være trygt nok for en natt. Mens jeg var opptatt med å sette opp teltet, tilberedte Marjorie kveldsmaten.

JEG hadde nettopp slått ned den siste teltpluggen, da jeg la merke til en bevegelse like ved en trestubbe. «Så du at den stubben rørte på seg?» ropte jeg til Marjorie.

«Nei,» svarte hun litt forvirret.

«Vel, den gjorde i hvert fall det,» ropte jeg. «Gi meg kjelen!»

Jeg grep kjelen, og med øksen på skulderen gikk jeg ned mot lagunen. Like før jeg kom til stubben, kom en mann fram bak den!

«Går det an å drikke vannet i lagunen?» fikk jeg stotret fram.

«Nei, det gjør det ikke,» svarte han bryskt, «men hvis du vil ha drikkevann, kan jeg skaffe deg det.»

Jeg avslo hurtig tilbudet hans, og til min store lettelse snudde han og gikk. Skjelvende skyndte jeg meg tilbake og fortalte Marjorie hva som hadde hendt. Vi tok raskt ned teltet, pakket sakene våre og forlot stedet. Senere ble vi fortalt at mannen nettopp var blitt løslatt fra fengselet.

Selv om skjerpere ofte slo leir ute i Australias gullgraverdistrikt den gang i 1937, hørte vi til en annen type skjerpere. Vi lette etter mennesker som var verdifulle i Guds øyne.

Min familiebakgrunn

For 100 år siden arbeidet far som grovsmed i den lille landsbyen Porepunkah i delstaten Victoria i Australia. Jeg ble født der i 1895 og vokste opp sammen med fire eldre brødre i nærheten av elven Ovens River ved foten av Mount Buffalo. Foreldrene mine var regelmessige kirkegjengere, og jeg gikk på søndagsskolen. Far var for øvrig forstander der.

Under et kraftig uvær i 1909 fikk mor hjerteslag og døde i fars armer. Tidlig i 1914 drog en av brødrene mine hjemmefra. Han ble brakt hjem til oss noen timer senere — død. Han hadde begått selvmord. Sorgen ble gjort større av kirkens lære om at han ville komme til helvete, ettersom selvmord etter sigende var en utilgivelig synd.

Senere samme år brøt den første verdenskrig ut, og to av brødrene mine lot seg verve til oversjøisk militærtjeneste. De fryktelige nyhetene om blodsutgytelser og lidelser fikk far og seks av oss unge kvinner til å begynne å studere den bibelske boken Johannes.

Vi finner virkelige skatter

Ellen Hudson hadde et eksemplar av boken Tiden er nær, som er skrevet av Charles Taze Russell. Hennes begeistring for den påvirket oss andre i gruppen. Da hun oppdaget at denne boken bare var én av en serie på seks bøker som het «Studier i Skriften», sendte hun et brev til Den Internasjonale Bibelstudieforening i Melbourne og bad om å få resten av serien. Gruppen vår ble enig om å bruke det første bindet, Guds Verdensplan, i vårt ukentlige studium.

Tenk deg hvor glad far og jeg ble over å oppdage at det ikke finnes noe brennende helvete. Frykten for at min bror var i helvete, forsvant. Vi lærte sannheten om at de døde er uten bevissthet, at det er som om de sover, at de ikke lever et eller annet sted hvor man blir pint. (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 11: 11—14) Noen i vår bibelstudiegruppe bestemte seg for å gå til naboene våre og fortelle dem om de sannhetene vi lærte. Vi gikk til husene i nærheten, men brukte sykkel eller karjol når vi skulle besøke dem som bodde utenfor byen.

Jeg deltok for første gang i forkynnelsen fra hus til hus på Våpenstillstandsdagen den 11. november 1918. Tre av oss fra bibelstudiegruppen vår reiste 80 kilometer til byen Wangaratta for å dele ut traktaten Ekko fra Talerstolen. Da jeg var på et forkynnelsesoppdrag i det indre av landet mange år senere, hadde jeg den opplevelsen jeg fortalte om i begynnelsen.

I 1919 overvar jeg et stevne som bibelstudentene arrangerte i Melbourne. Der symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved vanndåpen den 22. april 1919. Dette åndelige festmåltidet økte min verdsettelse av den åndelige skatt som himlenes rike er, og av Jehovas jordiske organisasjon. — Matteus 13: 44.

Jeg reiste ikke hjem igjen etter stevnet. I stedet tok jeg imot en innbydelse til å forkynne en måneds tid sammen med Jane Nicholson, som var heltidsforkynner. Vår tildeling var jordbruks- og fedriftsområdene langs King River. For noen år siden var dette fjellområdet ramme for filmen «The Man From Snowy River».

I 1921 fikk vi Guds Harpe, som var et fint hjelpemiddel til studium av Bibelen. Da far begynte å bruke den som lærebok på søndagsskolen, var det mange foreldre som protesterte og bad ham om å slutte som lærer. Han sluttet straks. Senere fikk vi brosjyren Helvete, som hadde noen fengslende spørsmål på forsiden: Hva er det? Hvem er der? Kan de slippe ut? Far ble så begeistret for de klare, bibelske vitnesbyrdene omkring emnet at han straks begynte å tilby brosjyren fra hus til hus. Han leverte hundrevis av brosjyrer i landsbyen vår og i landdistriktene omkring.

Forkynnelsesreiser sammen med far

Senere kjøpte far en bil for å kunne nå folk i andre områder med budskapet om Riket. Som grovsmed var han mest vant til hester, så jeg ble sjåfør. I begynnelsen overnattet vi på hoteller, men det ble snart for dyrt. Vi begynte i stedet å ligge i telt.

Far ordnet forsetet i bilen, slik at jeg kunne jeg sove der. Vi satte opp et lite telt som far sov i. Etter at vi hadde campet slik i flere uker, reiste vi tilbake til Porepunkah, hvor far åpnet smien igjen. Vi sluttet aldri å undre oss over at det alltid var nok av betalende kunder som dekket utgiftene til vår neste forkynnelsesreise.

Mange rett innstilte mennesker reagerte positivt på besøkene våre og ville etter hvert ha et hjemmebibelstudium. Det er nå sju menigheter, som alle har sin egen Rikets sal, i det området som vår lille gruppe fra Porepunkah først forkynte i. Ja, hvem kan ringeakte «den dagen da det begynte i det små»? — Sakarja 4: 10.

I 1931 kjørte far og jeg nesten 300 kilometer på elendige veier for å overvære et spesielt møte. Det var der vi antok vårt nye navn, «Jehovas vitner». Vi var begge begeistret for dette enestående, bibelske navnet. (Jesaja 43: 10—12, NW) Det identifiserte oss på en langt tydeligere måte enn det mindre særpregede navnet «internasjonale bibelstudenter», som vi hadde vært kjent under fram til da.

En dag da jeg forkynte i byen Bethanga, traff jeg den lokale anglikanske presten. Han ble sint og begynte å oppsøke alle dem vi hadde levert bøker til, og han forlangte at de skulle gi bøkene til ham. Etterpå arrangerte han offentlig bokbrenning i sentrum av byen. Men den simple handlingen hans fikk motsatt virkning av det han hadde tenkt.

Etter at jeg informerte Selskapets avdelingskontor om det som hadde hendt, ble det trykt et åpent brev som fordømte det presten hadde gjort. Det ble også ordnet med å sende en stor gruppe Jehovas vitner som skulle distribuere brevet i hele distriktet. Da far og jeg igjen besøkte Bethanga, leverte vi enda flere bøker enn tidligere. De som bodde der, var nysgjerrige etter å få vite hva som stod i den «forbudte» litteraturen!

Den første i det nordøstlige Victoria som tok imot Bibelens sannhet som et resultat av vår forkynnelse, var Milton Gibb. Mellom besøkene våre studerte han de publikasjonene vi gav ham. På et av gjenbesøkene overrasket han oss ved å si: «Nå er jeg en av deres disipler.»

Jeg var jo glad for avgjørelsen hans, men forklarte: «Nei, Milton. Du kan ikke være en av mine disipler.»

«Så er jeg en av Rutherfords [den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet] disipler, da.»

Igjen måtte jeg presisere: «Nei, du er ikke en av Rutherfords disipler, men jeg håper at du er en av Kristi disipler.»

Milton Gibb viste seg å være bare én av alle de dyrebare skattene jeg har brukt så mange år på å lete etter. Han og to av sønnene hans er kristne eldste, og andre medlemmer av familien hans er aktive i menigheten.

Jeg møter forskjellige prøvelser

Trass i forbudet mot Jehovas vitners arbeid i Australia i januar 1941 fortsatte vi å forkynne ved bare å bruke Bibelen. Så ble pionertjenesten, eller heltidstjenesten, min avbrutt fordi jeg måtte reise hjem og ta meg av far, som var alvorlig syk. Senere ble også jeg syk og måtte gjennomgå en alvorlig operasjon. Det tok litt tid før jeg ble bra igjen, men jeg erfarte sannheten i Guds løfte: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» (Hebreerne 13: 5) En kristen søster beroliget meg ved å si: «Husk, Flo, du er aldri alene. Og du og Jehova vil alltid utgjøre et flertall.»

Så kom min kjære fars siste sykeleie. Det varte i 13 uker. Den 26. juli 1946 lukket han øynene og døde. Han hadde levd et rikt liv og hadde et himmelsk håp. (Filipperne 3: 14) Jeg var nå 51 år gammel og alene. Jeg hadde tilbrakt de fleste av mine yngre år sammen med far. Nå møtte jeg ham som skulle bli mannen min. Vi giftet oss i 1947 og begynte i pionertjenesten sammen. Denne lykkelige tiden varte imidlertid ikke lenge, for i 1953 fikk han slag og ble ufør.

Min manns taleevne ble hardt rammet, og det ble nesten umulig å føre en samtale med ham. Det var det vanskeligste ved å pleie ham. Det var virkelig en stor mental påkjenning å prøve å forstå hva han strevde med å si. Men selv om vi bodde i et isolert distrikt hvor det ikke var noen menighet i nærheten, sviktet aldri Jehova oss i disse vanskelige årene. Jeg holdt meg à jour med alle de nyeste organisasjonsmessige opplysningene og også med den jevnlige tilførselen av åndelig føde som vi fikk gjennom bladene Vakttårnet og Våkn opp! Den 29. desember 1957 døde min kjære mann.

Tjeneste i Adelaide

Jeg var igjen alene. Hva skulle jeg gjøre? Ville jeg etter fem år på nytt bli godtatt som heltidstjener? Det ble jeg, så jeg solgte huset og startet på nytt som pioner, denne gangen i Adelaide, hovedstaden i delstaten South Australia. Der trengte man pionerer, og jeg ble bedt om å samarbeide med Prospect menighet.

Siden jeg var engstelig for å kjøre i bytrafikken, solgte jeg bilen og begynte å sykle igjen. Det gjorde jeg til jeg var 86 år, og jeg ble kjent i distriktet som «den lille kvinnen på den blå sykkelen». Med tiden ble jeg stadig mer nervøs i trafikken. Ja, det virket som om forhjulet på sykkelen ristet hele tiden. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var at jeg en ettermiddag veltet og falt inn i en hekk. ’Det var det’, sa jeg til meg selv. Dermed gikk jeg tilbake til å bruke bena.

På et områdestevne for få år siden begynte bena mine å svikte, og jeg gjennomgikk to operasjoner i hofteleddene. Det gikk bra etter operasjonene inntil en stor hund veltet meg over ende. Det gjorde at jeg trengte ytterligere behandling, og siden da har jeg måttet bruke gåstol for å komme meg rundt. Sinnet mitt er imidlertid fremdeles ganske aktivt. Det er som en venn sa: «Det virker som den gamle kroppen din ikke kan holde tritt med det unge sinnet.»

Med årene har jeg sett menighetene i Adelaide vokse og bli delt. I 1983 flyttet jeg derfra for å bo sammen med en familie i byen Kyabram i Victoria. Da var jeg 88 år gammel. I Kyabram har jeg nå hatt ti lykkelige år. Jeg greier ennå å komme meg ut i felttjenesten. Venner i menigheten kjører meg rundt, slik at jeg kan besøke folk som regelmessig tar imot bladene av meg. De er så snille at de kommer ut til bilen, slik at jeg kan snakke med dem.

Når jeg ser tilbake på de 98 årene jeg har levd, er det med glede jeg minnes de mange lojale og trofaste vitner, spesielt min vidunderlige far, som har prist Jehova sammen med meg. Det ser ut til at jeg har overlevd alle de trofaste som samarbeidet med meg i pionertjenesten. Men hvilken glede er det ikke som venter meg når jeg blir gjenforent med dem som også har håp om å få liv i Guds himmelske rike! Det er virkelig en skatt av umåtelig verdi!

[Bilde på side 28]

Jeg ble døpt 22. april 1919

[Bilde på side 31]

Lykkelig over å kunne tjene Jehova i en alder av snart 100 år