Sløret fjernes fra Alaskas utposter
NÅ HAR vi fire tilbrakt to dager her, i et lite rom i den kjente gullgraverbyen Nome i Alaska. I 1898 kom over 40 000 skjerpere hit på jakt etter én ting — gull. Vi er derimot på leting etter skatter av et annet slag.
Vi er nemlig interessert i de «skatter» som kan finnes i de isolerte småbyene Gambell og Savoonga på St. Lawrence Island, som ligger 30 mil mot vest, langt ute i Beringstredet. (Haggai 2: 7) Der trosser inuitene modig det iskalde arktiske havet og driver hvalfangst bare noen kilometer fra grensen til det tidligere Sovjetunionen. Men vi er værfast; det er snøfokk, og tåken henger som et tett, grått teppe over oss. Det er ikke tillatt å gå på vingene.
Mens vi venter, tenker jeg på det som har skjedd i løpet av de siste årene, og takker Jehova Gud for at han har velsignet forkynnelsesarbeidet i disse utkantstrøkene. I Alaska bor over 60 000 innfødte på omkring 150 fjerntliggende tettsteder som ligger spredt omkring i et 1,6 millioner kvadratkilometer stort villmarksområde uten veiforbindelser av noe slag. Ved hjelp av Selskapet Vakttårnets fly har vi allerede nådd mer enn en tredjedel av disse isolerte tettstedene med det gode budskap om Guds rike. — Matteus 24: 14.
For å komme fram til disse fjerntliggende bosetningene må vi ofte ta flyet ned gjennom skyer og tåke som kan dekke området i dagevis. Når vi så har landet, står vi overfor en annen slags tåke som vi må trenge igjennom. Den ligger som et slør over disse vennlige, fredelige menneskenes sinn og hjerte. — Jevnfør 2. Korinter 3: 15, 16.
En smertefull omstilling
Alaskas utkantområder er bebodd av inuiter, aleuter og indianere. Hvert av disse folkeslagene har sin egen kulturarv med særegne skikker og tradisjoner. For å kunne overleve den arktiske vinteren har de lært seg å leve med og av de ressursene landet har, ved å drive jakt, fiske og hvalfangst.
De fikk merke påvirkningen utenfra på midten av 1700-tallet. Russiske pelshandlere fant et folk som var kledd i dyreskinn og luktet selolje, og som ikke bodde i igloer av hardpakket snø, men i delvis underjordiske torvgammer med gresstak og med inngangen under bakkenivå. Pelshandlerne påførte de elskverdige og milde, men samtidig hardføre menneskene mange alvorlige problemer, innbefattet nye kulturtradisjoner og nye sykdommer, noe som reduserte befolkningen i enkelte stammer til det halve. Alkohol ble snart en forbannelse for folket. Det nye økonomiske systemet tvang fram en overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Noen mener at dette har vært en smertefull omstilling som har pågått helt fram til i dag.
Da kristenhetens misjonærer kom, ble de innfødte påtvunget enda en forandring. Noen oppgav motstrebende sine tradisjonelle skikker — tilbedelse av blant annet vindens, isens, bjørnens og ørnens ånder — mens andre utviklet en religion som bestod av en sammensmeltning, eller et sammensurium, av trosoppfatninger. Alt dette har ofte ført til mistenksomhet og mistillit overfor fremmede. I noen landsbyer ønskes en besøkende ikke alltid velkommen.
Utfordringen som ligger foran oss, består derfor i å finne ut hvordan vi skal nå alle de innfødte som bor så spredt i dette enorme området. Hvordan kan vi overvinne mistenksomheten deres? Hva kan vi gjøre for å fjerne sløret?
De første forsøkene på å forkynne
I begynnelsen av 1960-årene var det en rekke spreke forkynnere som trosset elementene — den voldsomme vinden, den bitende kulden og whiteouts (spesielle lysforhold som kan oppstå i polarstrøk og få det til å se ut som om himmel og jord går i ett) — og fløy i sine private, enmotors fly for å forkynne i de landsbyene som lå spredt oppe i nord. I ettertid er det lett å se at disse modige brødrene utsatte seg selv for stor fare. En motorsvikt ville nesten garantert ha fått et katastrofalt utfall. Selv om nødlandingen hadde lykkes, ville forkynnerne i alle tilfelle ha stått der i bitende kulde, uten noe transportmiddel og med hjelpen mange mil unna. For å overleve ville de ha vært avhengig av mat og ly, og det ville det ha vært vanskelig å finne. Det skjedde heldigvis ingen alvorlige ulykker, men man kunne ikke overse faren. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Alaska frarådet derfor denne framgangsmåten.
Trofaste brødre fra Fairbanks menighet og North Pole menighet gikk på i arbeidet, idet de konsentrerte seg om de større tettstedene, som Nome, Barrow og Kotzebue, som trafikkeres av kommersielle flyselskaper. De brukte av sine egne midler for å reise til disse områdene, som ligger over 70 mil mot nordvest. Noen ble værende i Nome i flere måneder og ledet bibelstudier med interesserte. I Barrow leide forkynnerne en leilighet for å ha et sted å søke tilflukt når temperaturen kom ned i –45 °C. I løpet av flere år brukte disse brødrene, som hadde tatt Jesu befaling om å forkynne det gode budskap til jordens ender på alvor, godt over 100 000 kroner på dette arbeidet. — Markus 13: 10.
Uventet hjelp
Arbeidet med å finne en måte å nå mer avsidesliggende områder på fortsatte, og Jehova åpnet veien. Et tomotors fly ble tilgjengelig — akkurat det man trengte for å komme trygt over fjellkjeden Alaska Range. En rekke av fjellene i Alaska er over 4000 meter høye, og det kjente fjellet Mount McKinley (Denali) hever seg 6193 meter over havet.
Endelig kom flyet. Tenk deg hvor skuffet vi ble da vi fikk se en medtatt, falmet, spraglet maskin sette hjulene på landingsstripen. Kunne den virkelig være flygedyktig? Kunne vi bruke den uten å sette livet på spill? Heller ikke denne gangen var Jehovas hånd for kort. Under ledelse av autoriserte flymekanikere brukte over 200 frivillige brødre flere tusen arbeidstimer på å sette i stand hele flyet.
For en glede det var å se det skinnende, nyoppussede flyet lette fra bakken og avtegne seg mot himmelen over Alaska med registreringsnummer 710WT på halefinnen! Siden både tallene 7 og 10 er brukt i Bibelen som symbol på fullstendighet, kan 710 oppfattes som en understreking av den hjelp Jehovas organisasjon har gitt for å fjerne sløret fra hjerter som har vært innhyllet i mørke.
Nedover Aleutene
Siden vi fikk flyet, har vi lagt bak oss 8000 mil med villmark og brakt Rikets gode budskap og bibelsk litteratur til over 54 tettsteder. Det er like langt som å fly 19 ganger fram og tilbake over USA!
Tre ganger har vi jobbet oss nedover den 160 mil lange øygruppen Aleutene, som skiller Stillehavet fra Beringhavet. De over 200 øyene, hvor det nesten ikke finnes trær, er ikke bare de innfødte aleutenes hjem; også tusenvis av sjøfugl holder til der, blant annet hvithodeørner. Her finner vi også keisergjess med den karakteristiske stripete fjærdrakten i svart og hvitt.
Selv om området har en besnærende skjønnhet, er det ikke helt ufarlig. Mens vi fløy over havet, kunne vi se mellom tre og fem meter høye skumtopper på det frådende vannet, som er så iskaldt at man ikke engang om sommeren kan overleve mer enn 10—15 minutter i det. Hvis det blir nødvendig å nødlande, har flygeren bare to alternativer: en ulendt, klippeøy eller det iskalde, dødbringende havet. Vi er virkelig takknemlige for at vi har dyktige brødre som er autoriserte flymekanikere, som melder seg frivillig til å vedlikeholde flyet og holde det i tipp topp stand.
En av turene gikk til Dutch Harbor og fiskeværet Unalaska. Området er kjent for vindhastigheter på mellom 70 og 100 knop (36—53 sekundmeter). Heldigvis var det mye roligere værforhold den dagen, men det var likevel turbulent nok til at vi flere ganger følte oss nokså ille til mote. For en overraskelse vi fikk da landingsstripen kom til syne — den var rett og slett skåret inn i fjellveggen! På den ene siden av rullebanen var det en loddrett fjellvegg, på den andre siden lå Beringhavets iskalde vann. Vi landet på en våt rullebane. Det regner over 200 dager i året der.
For en glede det var å drøfte Guds Ord og hans hensikter med innbyggerne i dette området! Flere eldre mennesker gav uttrykk for verdsettelse av håpet om en verden uten krig. De hadde fremdeles japanernes bombing av Dutch Harbor under den annen verdenskrig friskt i minne. For oss er slike forkynnelsesreiser like uforglemmelige.
Stigende temperatur
Vi sjekker temperaturen igjen og ser at den stiger sakte. Det får meg til å tenke på vårt forkynnelsesarbeid i utkantstrøkene. Vi har sett at temperaturen sakte, men sikkert har steget i folks hjerter.
Det har tatt tid å fjerne den mistenksomhet og mistillit som folk har overfor fremmede. De første gangene var det ikke uvanlig at kirkens ledere kom ut til flyet når vi landet, spurte hva som var hensikten med besøket, og deretter i en skarp tone bad oss om å komme oss vekk. Det var selvfølgelig skuffende å få en slik mottagelse. Men vi husket Jesu råd i Matteus 10: 16: «Vis dere . . . å være forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer.» Så vi kom igjen senere med flyet lastet med tomater, meloner, frisk salat og andre varer som det var vanskelig å få tak i på disse stedene. De tidligere så fiendtlig innstilte beboerne ble nå svært glade for å se den lasten vi hadde med oss.
Mens én bror passet «butikken» og tok imot bidrag for de ferske matvarene, var det flere andre som gikk fra dør til dør og fortalte om lasten. Mens de stod ved døren, sa de også: «Leser du forresten i Bibelen? Jeg er sikker på at du kommer til å like dette hjelpemidlet til bibelstudium, som viser at Gud har gitt oss et løfte om et paradis.» Hvem kunne vel takke nei til et så fristende tilbud? Alle satte pris på både den materielle og den åndelige føden. Vi fikk en hyggelig velkomst, mye litteratur ble levert, og noen beboeres hjerte ble varmet opp.
Over grensen
Whitehorse menighet i Yukonterritoriet i Canada kom med en «makedonisk» innbydelse til å ’komme over’ dit og besøke noen av områdene i de avsidesliggende Nordvestterritoriene. (Apostlenes gjerninger 16: 9) Vi var fem om bord da vi lettet med kurs for Tuktoyaktuk, et tettsted nord for polarsirkelen, i nærheten av Mackenziebukten, som støter opp mot Beauforthavet.
’Hvordan uttaler dere dette merkelige navnet?’ spurte vi da vi kom.
«Tuk,» svarte en ung mann med et bredt smil.
Ja, naturligvis! Det burde vi nesten ha tenkt oss!
Til vår overraskelse var Tuktoyaktuks innbyggere vel bevandret i Bibelen. Som følge av det fikk vi mange hyggelige samtaler, og vi leverte mye litteratur. En av de unge pionerene som var med, hadde en interessant samtale med en beboer.
«Jeg er anglikaner,» sa beboeren.
«Er du klar over at den anglikanske kirke godkjenner homoseksualitet?» spurte pioneren.
«Gjør den det?» sa mannen nølende. «I så fall er jeg ikke anglikaner lenger.» Vi håper at også han fikk åpnet hjertet for Bibelens gode budskap. — Efeserne 1: 18.
En eldre mann ble imponert over vår besluttsomhet når det gjaldt å nå hvert eneste hjem i området. Vanligvis måtte vi utføre alt forkynnelsesarbeidet til fots. Som regel var det et par kilometers gange og vel så det fra landingsstripen til selve tettstedet. Og for å komme fra hus til hus måtte vi gå på smale grusveier eller gjørmete stier. Mannen lånte oss en pickup, og for en velsignelse det var! Det var virkelig et stort privilegium å krysse grensen og hjelpe våre brødre i det kanadiske distriktet.
Er det verdt det?
Når vi er værfast og blir forsinket på ubestemt tid, slik som nå, eller når vi har forkynt en hel dag og bare truffet mennesker som ikke er interessert, eller som til og med er fiendtlig innstilt, da begynner vi å lure på om det er verdt å legge så mye tid, krefter og penger i dette arbeidet. Vi begynner kanskje å tenke på folk som tilsynelatende viser interesse, og som sier at de vil studere Bibelen pr. brev, men som likevel ikke gjør det. Så kommer vi til å tenke på at mange innfødte ikke er vant til å skrive brev, og at vennlighet lett kan feiltolkes som interesse for Bibelens budskap. Til tider kan det virke vanskelig å se noen egentlig framgang.
Men disse negative tankene forsvinner raskt når vi husker de fine opplevelsene andre Rikets forkynnere har hatt. En forkynner fra Fairbanks forkynte for eksempel på tettstedet Barrow, langt mot nord. Der traff hun en tenåring som var hjemme på ferie fra en videregående skole i California. Søsteren holdt interessen ved like pr. brev og fortsatte å oppmuntre jenta, også etter at hun var dratt tilbake til skolen. I dag er den unge damen et lykkelig, døpt vitne for Jehova.
Jeg blir revet ut av tankene mine idet det banker på døren, og jeg får nok et bevis for at det vi gjør, er verdt alle anstrengelsene. I døråpningen står Elmer, den hittil eneste inuiten i Nome som er et innviet, døpt vitne.
«Kan jeg få være med dere hvis dere kommer av gårde?» spør han. Han bor isolert, over 80 mil fra nærmeste menighet, og har lyst til å delta i tjenesten sammen med sine brødre når anledningen byr seg.
Solstrålene begynner å bryte igjennom skylaget, og vi vet at vi snart kommer til å få klarsignal til å lette. Det varmer oss å se Elmers gledestrålende ansikt idet han klyver om bord i flyet. Dette er en spesiell dag for ham. Han skal være med oss til et tettsted og forkynne for sitt eget folk, inuitene. Han skal være med og forsøke å fjerne sløret fra hjertene til dem som bor på disse utpostene. — Innsendt.
[Kart på side 23]
(Se den trykte publikasjonen)
1. Gambell
2. Savoonga
3. Nome
4. Kotzebue
5. Barrow
6. Tuktoyaktuk
7. Fairbanks
8. Anchorage
9. Unalaska
10. Dutch Harbor
[Bilde på side 24]
For å komme til isolerte steder må vi ofte forsere en av de mange fjellkjedene i Alaska
[Bilde på side 25]
Betty Haws, Sophie Mezak og Carrie Teeples har til sammen vært i heltidstjenesten i over 30 år