Områdestevnet «Opplært av Gud» i Etiopia — en tid med spesiell glede

DET var ikke det første stevnet under frie forhold i Etiopia, men det var absolutt svært spesielt. Jehovas vitner ble juridisk anerkjent i Etiopia den 11. november 1991, og dette var nå tredje gangen de kom sammen på landets største stadion, bystadionet i sentrum av Addis Abeba. Siden stadionet ikke var ledig om søndagen og det ikke lot seg gjøre å få tak i et annet sted som var stort nok, ble programmet avviklet på tre dager, fra torsdag den 13. januar til lørdag den 15. januar 1994.

Disse tre dagene var ikke bare preget av et nydelig vær, en behagelig temperatur og blå himmel, men også av åndelig opplysning og virkningen av å bli «opplært av Gud». Midt i et vakkert blomsterarrangement rundt plattformen lyste stevnets tema mot tilhørerne med amhariske bokstaver.

Men hva var det som gjorde stevnet så spesielt? I tillegg til det rikholdige programmet var alles tanker og følelser fokusert på det kjærlige, internasjonale brorskapet og de tydelige tilkjennegivelsene av Guds velsignelser over hans folk i form av hans rikes vekst. Det var omkring 270 utenlandske stevnedeltagere fra 16 land til stede, deriblant også noen fra Djibouti og Yemen. Over halvparten hadde reist fra vinterværet i Europa og Nord-Amerika. Blant gjestene var to medlemmer av Jehovas vitners styrende råd, Lloyd Barry og Daniel Sydlik.

Tradisjonell etiopisk gjestfrihet kombinert med dyp kjærlighet til de besøkende brødrene skapte en hjertelighet som overvant språkbarrierene. Folk håndhilste ikke bare på hverandre, men de omfavnet og kysset hverandre opptil fem, seks ganger! Mange av gjestene hadde lest om Rikets arbeid i Etiopia og visste at deres etiopiske brødre var blitt prøvd og hadde bevart sin ulastelighet under fengselsopphold og andre former for forfølgelse.a Men de ble overrasket over å se så mange ungdommer som gikk smilende omkring og la for dagen en høflighet som blir stadig sjeldnere i de fleste land i dag. Mange etiopiske søstre gikk i sine tradisjonelle kunstferdig broderte hvite kjoler, noe som var med på å skape virkelig feststemning.

Dåpen om fredagen var virkelig gripende. En lang rekke med 530 mennesker i alderen fra 10 til 80 år som nylig hadde innviet sitt liv til Jehova, dekket over halvparten av gressmatten på stadionet. Det var langt flere enn noen hadde ventet — over én av hver sjuende forkynner i landet. For et vitnesbyrd om at Jehova velsigner sitt folk der! Dette synet framkalte mange gledestårer, og virkningen ble enda sterkere på grunn av den vakre sangen til over 40 italienske stevnedeltagere. Mange tenkte på de profetiske ordene i Jesaja 60: 5: «Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg.»

Spesielle grunner til glede

Jehovas velsignelse ble ytterligere understreket om fredagen, da det ble fortalt om den første tiden med virksomhet for Riket i Etiopia. En gruppe av de første misjonærene som hadde tjent der i 1950-årene og 1970-årene, ble intervjuet. Over 8000 hørte Ray Casson, John Kamphuis og Haywood Ward fortelle om sitt arbeid med å undervise andre i Bibelen, en virksomhet som begynte den 14. september 1950, da de kom til Addis Abeba. Datidens keiserlige regjering krevde at de også skulle engasjere seg i vanlig undervisning. Så de startet en skole for voksenopplæring i sentrum av byen og tok for seg en rekke fag. Men i fritiden prøvde misjonærene å fremme den undervisning som fokuserer på det å være opplært av Gud. De måtte slite for å lære seg amharisk, et komplisert språk som har et alfabet med 250 bokstaver. Det gikk omkring et halvt år før de greide å lede sitt første hjemmebibelstudium. Omkring 43 år senere møtte de folk på gaten som husket disse tidligere lærerne. På stevnet gledet de seg over å bli gjenforent med flere titalls tidligere bibelstudenter som var blitt sterke i troen, og som presenterte dem for sine egne åndelige barn og barnebarn. — 1. Tessaloniker 2: 19, 20.

De glade og svært oppmerksomme tilhørerne applauderte ikke bare for intervjuene med de tidligere misjonærene, men også for rapportene og hilsenene fra Canada, Israel, Italia, Kenya, Nederland, Storbritannia, Tyskland og USA — som ble overbrakt av utenlandske stevnedeltagere. Det understreket også det kjærlige, verdensomfattende brorskapet som finnes blant Guds folk. Hovedtalene, som ble holdt av de salvede brødrene fra det styrende råd, og disse brødrenes inderlige bønner gjorde også tilhørerne dypt rørt. Ungdommene på stadionet identifiserte seg med skikkelsene i skuespillet om unge som tenker på sin Skaper nå, et skuespill som ble framført på en svært naturlig og livfull måte. I tillegg til de nye frigivelsene på engelsk vakte tre frigivelser på amharisk stor begeistring.b

I pausene og til andre tider var det god anledning til å bli kjent med mange fine mennesker. Den eldste forkynneren i Etiopia, Tulu Mekuria, satt for eksempel på første rad med en håndlaget stokk i hånden. Året før var han blitt døpt som et av Jehovas vitner, hele 113 år gammel. På stevnet hadde han gleden av å se at hans 80 år gamle kone fulgte hans eksempel og også ble hans åndelige søster. Det at han var til stede under hele programmet, var en fin inspirasjon for de unge. En av dem var Yohanes Gorems, som er 16 år og fremdeles går på skolen. Han har allerede tjent som alminnelig pioner i fire år. Han og andre pionerer i skolealderen som er enda yngre, har lært å kjøpe den beleilige tid, blant annet ved å forkynne tidlig om morgenen på vei til skolen eller ved å bruke friminuttene og fritiden etter skolen.

Enestående eksempler ved sin ulastelighet!

Flere hundre av dem som var til stede, hadde opplevd å bli fengslet og torturert under tidligere regjeringer. Mandefro Yifru kan se tilbake på fem slike år i fengsel, men nå er han glad for å kunne tjene på det nyopprettede kontoret i Addis Abeba, som tar seg av oversetting, trykking og utsending av litteratur. En annen ung mann som tjener sammen med ham, Zecarias Eshetu, gav ikke slipp på sin ulastelighet for åtte år siden, da faren ble myrdet fordi han bevarte sin kristne nøytralitet i tre år i fengsel. Zecarias, som er ett av fem barn, var ti år gammel da faren ble fengslet. Meswat Girma og søsteren Yoalan, som nå er i slutten av tenårene og fremdeles går på skolen, kan bare huske faren fra bilder, ettersom de ikke var så gamle da han plutselig ble henrettet på grunn av sin nøytralitet. Hans lojalitet inspirerte dem, og de tjener begge som alminnelige pionerer, slik som faren gjorde da han døde.

En annen som bevarte sin ulastelighet, var Tamirat Yadette, som nå tjener som spesialpioner i et vakkert område i Rift Valley. På grunn av sin kristne nøytralitet satt han tre år i sju forskjellige fengsler, hvor han til tider var lenket og ble brutalt slått. I fengselet klarte han likevel å hjelpe over et titalls mennesker til å ta standpunkt for Guds rike.

Tesfu Temelso, som nå tjener som kretstilsynsmann, ble fengslet 17 ganger i løpet av de årene han var spesialpioner. Han har arr etter slagene, men han gleder seg over at det nå er menigheter i de distriktene der han tidligere tjente. Flere titalls brødre og søstre fra Akaki menighet ble fengslet og utsatt for en grusom behandling, men likevel har menigheten vokst til over 100 forkynnere. De har bygd den første Rikets sal for Jehovas vitner i Etiopia. Fra Dese, en by som ligger i maleriske omgivelser omkring 300 kilometer nord for hovedstaden, kom det en gruppe på fem som hadde stått ansikt til ansikt med døden, og som hadde sett en lokal bror dø som følge av den torturen han var blitt utsatt for. En eldste i denne gruppen, Maseresha Kasa, fortalte at han utholdt seks års fengsel bare fordi han lærte å stole på Jehova, ikke fordi han var spesiell på noen måte. — Romerne 8: 35—39; jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 1.

Andre har også ganske nylig vist sin trofasthet under prøvelser. Det kom en stor gruppe til stevnet fra et naboland hvor Jehovas vitner på grunn av sin nøytralitet var blitt nektet politibeskyttelse, reisedokumenter, vigselsattester, sykehusbehandling og arbeid. Da krigen herjet i nærheten av Mesewa, en havneby i Eritrea ved Rødehavet, bodde hele menigheten, 39 voksne og barn, under en lav bro i ørkenen i fire måneder for å unnslippe det tidligere regimets bombardement av hjemmene deres. I denne atmosfæren av sterk varme og savn gav de daglige drøftelsene av dagsteksten og møtene dem stor styrke, og de fikk et nært forhold til Jehova så vel som til hverandre. To søstre som tjente som spesialpionerer i nærheten av kilden til Blånilen, utholdt trusler fra pøbelflokker og trakassering fra den ortodokse kirken, men de holdt ut og fikk oppleve at flere av dem som studerte Bibelen, symboliserte sin innvielse ved å la seg døpe under dette stevnet.

En bror fortalte hvordan han måtte utholde ensomhet da han arbeidet langt inne i det golde Ogaden-området, ikke langt fra Somalia. Han holdt seg åndelig aktiv ved å forkynne og deretter holde møter for interesserte, blant annet flere leger, som drog nytte av det å bli opplært av Gud, og som nå underviser andre. En spesialpioner i Addis Abeba var også et fint eksempel når det gjelder det å bevare sin ulastelighet. I 1992 ble han brutalt slått og etterlatt som død av en pøbelflokk som var blitt hisset til handling av ortodokse prester. Han kom seg heldigvis og tjener fortsatt i det samme distriktet. Det strålende smilet hans er ikke preget av bitterhet. Områdestevnet med temaet «Opplært av Gud» var en glederik høytid for ham, så vel som for alle de andre som hadde måttet utholde prøvelser, eller som var nye.

Stevneorganisasjonen fungerte knirkefritt og gav de besøkende stevnedeltagerne inntrykk av at de frivillige som var med, hadde mange års erfaring. De har faktisk gjort store framskritt i løpet av de siste to årene. Det tre dager lange stevnet tok slutt altfor fort. Det største antall til stede på lørdagen var 9556. Stevnet fikk positiv omtale både i fjernsynet og i radio og presse. Alle kunne se at Jehova gjorde sitt folk rikt i åndelig forstand. Blant tilhørerne var det tusenvis av interesserte som hadde begynt å nyte godt av det å bli «opplært av Gud». Et stort felt er åpnet for Jehovas vitner i dette landet med omkring 50 millioner innbyggere, og stevnet styrket alle i deres overbevisning om å bruke den tiden som er igjen av denne tingenes ordning, til å hjelpe oppriktige mennesker, slik at de også kan nyte godt av den opplæring Gud gir.

[Fotnoter]

[Bilder på side 23]

Addis Abeba, 13.—15. januar 1994

[Bilder på side 24]

En gruppe pionerer i Addis Abeba (til høyre); brødre og søstre som bevarte sin ulastelighet i fengsel (under); en 113 år gammel bror og hans kone