Spørsmål fra leserne

Vi lever i en økonomisk vanskelig tid, og flere og flere enkeltpersoner og bedrifter går konkurs. Er det riktig bibelsk sett av en kristen å inngi konkursbegjæring?

Svaret på dette spørsmålet er et godt eksempel på hvordan Guds Ord gir oss praktisk veiledning i saker som kan være spesielle for vår tid. Mange land har egne konkurslover. Lovene varierer fra land til land, og det er ikke den kristne menighets oppgave å drive juridisk rådgivning i dette spørsmålet. Men la oss ta et overblikk over hva en konkurs innebærer.

En grunn til at myndighetene tillater enkeltpersoner og bedrifter å inngi konkursbegjæring, er at det gir dem som låner ut penger eller gir kreditt (kreditorer), en viss beskyttelse mot personer eller bedrifter som låner penger eller setter seg i gjeld (debitorer, eller skyldnere), men som ikke betaler tilbake det de skylder. For en kreditor synes kanskje den eneste utveien å være å henvende seg til domstolene for å begjære skyldneren konkurs, slik at skyldnerens formue kan bli fordelt med tanke på å dekke noe av gjelden.

Konkurs fungerer også som et sikkerhetsnett for skyldnere som i all oppriktighet ikke klarer å tilfredsstille sine kreditorer. Skyldneren kan begjære seg konkurs, hvorpå kreditorene har rett til å overta formuen hans. Det kan likevel være at loven tillater ham å fortsette å bo i huset eller å beholde visse minimumsaktiva.

Det er derfor tydelig at disse lovene er ment å skulle gi en viss beskyttelse til begge parter i en transaksjon. La oss da se på den nyttige veiledningen Bibelen gir.

Det vil være vanskelig å lese Bibelen fra perm til perm uten å legge merke til at den ikke oppmuntrer noen til å sette seg i gjeld. Vi finner advarsler som den i Ordspråkene 22: 7: «Rikmenn rår over fattige, den som låner, må trelle for den som gir lån.»

Tenk også på Jesu illustrasjon i Matteus 18: 23—34, som forteller om en slave som hadde svært stor gjeld. «Hans herre [gav] ordre om at han og hans hustru og hans barn og alt han hadde, skulle selges.» Men så fikk denne herren, som var konge, medlidenhet med ham og viste ham barmhjertighet. Da slaven senere viste seg å være ubarmhjertig selv, gav kongen befaling om at han skulle ’overgis til fangevokterne, inntil han hadde betalt tilbake alt han skyldte’. Det er tydelig at det beste — det som blir anbefalt — er å unngå å låne penger.

Guds tjenere i det gamle Israel drev også forretningsvirksomhet, og av og til ble det gitt og tatt opp lån. Hvilken veiledning gav Jehova dem? Hvis noen ønsket å låne penger for å starte eller utvide en forretningsvirksomhet, var det både lovlig og normalt blant hebreerne å kreve renter. Men Gud formante sitt folk til å være uselviske når de lånte til en nødstilt israelitt; de skulle ikke sko seg på en nødssituasjon ved å kreve renter. (2. Mosebok 22: 25) Femte Mosebok 15: 7, 8 sier: «Når noen blir fattig . . . skal [du] åpne din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger.»

En lignende godhet og omtanke ble gjenspeilt i de lovene som forbød kreditorer å ta pant i noe som skyldneren måtte ha for å opprettholde livet, for eksempel familiens kvernstein eller et klesplagg vedkommende trengte for å holde seg varm om natten. — 5. Mosebok 24: 6, 10—13; Esekiel 18: 5—9.

Det var naturligvis ikke alle jødene som godtok og fulgte ånden i disse kjærlige lovene fra deres store Dommer og Lovgiver. (Jesaja 33: 22, EN) Enkelte griske jøder behandlet sine brødre på en hard måte. Også i vår tid kan enkelte kreditorer stille harde og urimelige krav, selv overfor en oppriktig kristen som i øyeblikket ikke kan betale fordi han har kommet ut for en eller annen uforutsett hendelse. (Forkynneren 9: 11, NW) Ubøyelige krav og press fra verdslige kreditorer tvinger kanskje en slik skyldner inn i en situasjon da han føler at han må beskytte seg. Hvordan? I enkelte tilfelle er konkurs det eneste kreditorene vil godta. Da kan en kristen som ikke har vært grisk eller skjødesløs med hensyn til gjelden, inngi konkursbegjæring.

Vi må imidlertid være klar over at saken også har en annen side. En kristen kan ha satt seg i gjeld ganske enkelt fordi han ikke har vist selvkontroll med hva han har brukt penger på, eller hvor mye han har brukt, eller fordi han ikke har vært rimelig framsynt i sin forretningsvirksomhet. Bør han stille seg likegyldig til gjelden og være snar til å søke en løsning gjennom en konkurs, slik at han skader andre på grunn av sin dårlige dømmekraft? Bibelen støtter ikke en slik økonomisk ansvarsløshet. Den formaner Guds tjenere til å la sitt ja bety ja. (Matteus 5: 37) Husk også det som Jesus sa om å beregne omkostningene før en begynner å bygge et tårn. (Lukas 14: 28—30) I tråd med dette bør en kristen nøye overveie mulige uønskede resultater før han setter seg i gjeld. Når han først har satt seg i gjeld, bør han forstå det ansvar han har for å betale tilbake det han skylder enkeltpersoner eller firmaer. Hvis mange begynner å oppfatte en kristen som ansvarsløs eller upålitelig, kan han ha skitnet til det gode ryktet han har strevd for å få, og dermed har han ikke lenger godt vitnesbyrd fra utenforstående. — 1. Timoteus 3: 2, 7.

Husk hva Salme 15: 4 sier om hva slags mennesker Jehova godkjenner. Der står det at en slik person «holder den ed han har sverget, selv om det skader ham selv». Ja, Gud forventer at de kristne skal behandle sine kreditorer slik som de selv ønsker å bli behandlet. — Matteus 7: 12.

Som en oppsummering kan vi altså si at Bibelen ikke utelukker muligheten for at en kristen i en nødssituasjon kan benytte seg av den beskyttelse som «keiserens» konkurslover gir. Men de kristne bør utmerke seg med hensyn til ærlighet og pålitelighet. De bør derfor være gode eksempler ved at de oppriktig går inn for å oppfylle sine økonomiske forpliktelser.