Samvittigheten — en byrde eller et gode?
«SAMVITTIGHETEN plager meg!» Vi har nok alle sammen hatt dårlig samvittighet fra tid til annen. Det kan være forskjellige grader av samvittighetsnag — kanskje føler vi litt ubehag, eller kanskje har vi det ordentlig vondt inni oss. Samvittighetsnag kan også utløse depresjon og en dyp følelse av å være mislykket.
Er ikke samvittigheten en byrde, sett fra denne synsvinkelen? Noen synes kanskje det. Tidligere generasjoner av tenkere betraktet ofte samvittigheten som noe medfødt. Mange mente at den var en moralsk rettesnor som var gitt direkte av Gud selv. Samvittigheten er følgelig blitt kalt «Guds nærvær i mennesket», «vår opprinnelige natur» og til og med «Guds røst».
I de senere år er det imidlertid blitt vanlig å se på samvittigheten som noe som i første rekke er tillært — et produkt av påvirkning fra foreldrene og samfunnet. Noen psykologer sier for eksempel at et barn lærer å avstå fra uønsket oppførsel først og fremst av frykt for straff; at det vi kaller samvittighet, simpelthen er overtagelse av foreldrenes personlige verdinormer og oppfatninger. Andre peker på den rolle som samfunnet i sin alminnelighet spiller i forbindelse med å formidle normer og verdier. Noen betrakter samvittighetsnag rett og slett som konflikten mellom det vi gjerne skulle ha likt å gjøre, og det et undertrykkende samfunn forlanger at vi skal gjøre.
Hva nå enn teoriene går ut på, er det i hvert fall mange eksempler på at mennesker har motsatt seg foreldre, familier og hele samfunn fordi samvittigheten deres har sagt dem det. Noen har til og med vært villig til å ofre livet for samvittighetens skyld! Og trass i de store forskjellene mellom verdens kulturer blir slike ting som drap, tyveri, ekteskapsbrudd, løgn og incest nesten overalt betraktet som noe galt. Tyder ikke dette på at samvittigheten er noe medfødt, noe som er nedlagt i oss?
Hva Bibelen sier om samvittigheten
Den virkelige autoriteten på dette området er Jehova Gud. Det er jo «han som har dannet oss, og ikke vi selv». (Salme 100: 3) Han har inngående kjennskap til vår natur. Guds Ord, Bibelen, forklarer at mennesket ble skapt i Guds «bilde». (1. Mosebok 1: 26) Mennesket ble skapt med en følelse av hva som er rett, og hva som er galt. Helt fra begynnelsen av var samvittigheten nedlagt i mennesket. — Jevnfør 1. Mosebok 2: 16, 17.
Apostelen Paulus bekreftet dette i Romerbrevet, der han skrev: «Når folk av nasjonene, som er uten [Guds] lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» (Romerne 2: 14, 15) Legg merke til at mange som ikke hadde vokst opp under den loven som Gud hadde gitt jødene, likevel fulgte noen av prinsippene i Guds lov, ikke som følge av sosialt press, men «av naturen».
Samvittigheten er derfor langtfra en byrde. Den er en gave fra Gud, et gode. Den kan riktignok volde ubehag. Men hvis vi tar hensyn til den på rette måte, kan den også gi oss følelsen av dyp tilfredshet og en indre fred. Den kan rettlede, beskytte og motivere oss. The Interpreter’s Bible sier: «En person kan bare bevare sin mentale og følelsesmessige helse ved å prøve å minske kløften mellom det han gjør, og det han føler at han burde gjøre.» Hvordan kan man klare dette? Er det mulig å forme og oppøve samvittigheten? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.