Tahiti får høre det gode budskap om paradiset

TAHITI! Navnet har en viss eksotisk klang. Det ble gjort berømt av kunstnere og forfattere som Paul Gauguin, Robert Louis Stevenson og Herman Melville. Deres skildringer av sydhavsøyenes tropiske skjønnhet og ro har fengslet mange.

Tahiti er den største av de mer enn 120 øyene som utgjør Fransk Polynesia i det sørlige Stillehavet. Selv om Tahiti for mange nærmest er synonymt med paradis, trenger de som bor på denne sydhavsøya, fremdeles å høre om det paradiset som snart skal komme. (Lukas 23: 43) Det er nå 1918 Jehovas vitner på Tahiti. De er travelt opptatt med å forkynne for de 220 000 innbyggerne det gode budskap om at Guds rike snart skal innføre virkelig paradisiske forhold, ikke bare på Tahiti, men over hele jorden. — Matteus 24: 14; Åpenbaringen 21: 3, 4.

I mange år ble forkynnelsesarbeidet på Tahiti ledet av Selskapet Vakttårnets avdelingskontor på Fiji, 3500 kilometer unna. Den store avstanden vanskeliggjorde arbeidet, og det var liten økning. Den 1. april 1975 ble det derfor opprettet et avdelingskontor på Tahiti, og det avmerket et vendepunkt for de sanne kristnes virksomhet i dette området. Hva gikk forut for dette, og hvordan begynte forkynnelsesarbeidet på Tahiti?

En sped begynnelse

Mange av tahitierne har respekt for Bibelen, så da budskapet om Riket kom til øya på 1930-tallet, viste mange stor interesse. Men som følge av at myndighetene forbød arbeidet og la andre restriksjoner på virksomheten, var det fremdeles ingen vitner på øya på slutten av 1950-tallet. Det var på denne tiden Agnès Schenck, en tahitier som var bosatt i USA, bestemte seg for å dra tilbake til Tahiti sammen med sin mann og deres sønn. Hun forteller hvordan det gikk til.

«På områdestevnet i Los Angeles i 1957 sa bror Knorr [som da var president for Selskapet Vakttårnet] at det var stort behov for Rikets forkynnere på Tahiti. Jeg hadde vært døpt i et år og utbrøt: ’Da drar vi til Tahiti!’ Noen gode venner av oss, familiene Neill og Carano, hørte hva jeg sa. De sa at de gjerne skulle ha dratt sammen med oss, men ingen av oss var særlig bemidlet. Mannen min hadde vært syk lenge, og sønnen min var svært ung, så det var vanskelig for oss å forlate hjemmet vårt. Venner i nabomenigheter hørte hvilke planer vi hadde, og sendte oss penger og husholdningsartikler. Så i mai 1958 seilte vi til Tahiti med blant annet 36 lakener i bagasjen!

Da vi kom til Tahiti, følte jeg meg som en fremmed, ettersom jeg hadde vært borte fra øya i 20 år. Vi begynte å forkynne, men måtte være forsiktige siden arbeidet var forbudt. Vi måtte gjemme bladene og brukte bare Bibelen. Til å begynne med forkynte vi bare for dem som allerede abonnerte på Vakttårnet og Våkn opp!

Clyde Neill og David Carano og deres familier sluttet seg til oss etter det internasjonale stevnet i New York i 1958. Vi tok del i forkynnelsen sammen og inviterte folk til å komme og høre på foredrag som ble holdt i brødrenes hjem. Litt etter litt ble arbeidet bedre organisert, og vi dannet en bibelstudiegruppe med 15 personer. Etter tre måneder måtte familiene Neill og Carano forlate Tahiti fordi turistvisaene deres utløp. Så brødrene besluttet at de før de drog, skulle døpe de interesserte som oppfylte kravene. Jeg fikk det privilegium å tolke den første dåpstalen. Ved denne anledningen var det åtte tahitiere som symboliserte sin innvielse til Jehova ved å bli døpt. Så drog familiene Neill og Carano tilbake til USA.

Forkynnelsesarbeidet fortsatte. Vi organiserte oss i små grupper og forkynte om kveldene. Samtaler med interesserte kunne ofte vare til midnatt. Noen ganger ble til og med protestantiske prester med i samtalene. I 1959 ble den første menigheten opprettet, og til stor glede for oss ble foreningen av Jehovas vitner offisielt anerkjent av myndighetene i 1960. Disse første årene var fylt av glede og åndelige høydepunkter. Vår beslutning om å flytte til et sted hvor behovet var større, ble rikt velsignet av Jehova.» Søster Schenck er nå 87 år gammel og tjener fremdeles Jehova trofast sammen med menigheten.

Arbeidet går framover

I 1969 ble Jacques og Paulette Inaudi fra Frankrike sendt til Tahiti som spesialpionerer. Jacques forteller: «Da vi kom til Tahiti, var det bare 124 forkynnere der. Det var én menighet i Papeete, og to spesialpionerer i Vairao, som ligger på halvøya.» Halvøya er forbundet med Tahiti med et eid. Det internasjonale stevnet med temaet «Fred på jorden» skulle snart holdes. Jacques fortsetter: «Det var min første erfaring med å organisere et stevne. Vi måtte forberede et engelsk program for de besøkende, danne et orkester som kunne spille Rikets sanger, og øve inn to skuespill. Alt dette ble gjennomført med bare 126 forkynnere. Jeg er overbevist om at Jehova gjorde mesteparten.» Vitnene på øya var henrykt over at det var 488 til stede. For mange av dem var dette første gang de traff vitner fra andre land.

Ikke lenge etter ble Jacques Inaudi utnevnt til reisende tilsynsmann. Når han besøkte de forskjellige øyene, så han at det ble vist mye interesse, men at det var få Rikets forkynnere som kunne bearbeide den. «Derfor oppfordret jeg flere familier til å flytte til disse øyene for å tjene der hvor behovet var større,» sier Jacques. «Så litt etter litt ble det gode budskap utbredt på disse øygruppene.» Bror Inaudi tjente som reisende tilsynsmann fra 1969 til 1974 og tjener nå som eldste i en av menighetene på Tahiti.

En av dem som reagerte positivt på bror Inaudis oppfordring, var Auguste Temanaha, som var en av de åtte som ble døpt i 1958. Han forteller hva som skjedde: «I 1972 oppfordret vår kretstilsynsmann, Jacques Inaudi, oss til å vurdere å flytte for å tjene på Huahine, en av Leewardøyene, som er en del av Selskapsøyene. Jeg nølte fordi jeg bare hadde hatt bibelopplesninger i menigheten og ikke følte meg kvalifisert til å bli betrodd et slikt stort ansvar. Men bror Inaudi sa gjentatte ganger: ’Du må ikke bekymre deg — du kan klare det!’ Etter en stund bestemte vi oss. Så i 1973 solgte vi alt og flyttet med de tre små barna våre til Huahine.

Da vi kom dit, så jeg at jeg måtte få satt alt i gang — Vakttårn-studiet, den teokratiske tjenesteskolen og så videre. Det var ikke lett, men vi erfarte Jehovas beskyttelse og hjelp. Flere ganger hjalp han oss å finne et sted å bo. Og da noen motstandere forsøkte å få vitnene bort fra øya, stod en lokal politimann fram og forsvarte oss. Ja, Jehova våket virkelig over oss hele denne tiden.» Det er nå to menigheter på Huahine — en fransk menighet med 23 forkynnere og en tahitisk menighet med 55 forkynnere.

I 1969 ble Hélène Mapu utnevnt til spesialpioner og fikk i oppdrag å tjene på halvøya. «Det ble vist mye interesse, og ganske snart hadde jeg startet mange bibelstudier,» forteller Hélène. Det ble raskt opprettet en liten menighet i Vairao, men det var behov for eldste. Med tiden ble Colson Deane, som bodde 35 kilometer unna, i stand til å hjelpe til. «Vi måtte være godt organisert for å kunne tjene i Vairao,» sier bror Deane. «Jeg arbeidet i Faaa, 70 kilometer fra Vairao, på den andre siden av øya. Etter arbeid måtte jeg skynde meg hjem, få med meg familien og dra videre til Vairao. Senere måtte vi flytte til Faaa på grunn av arbeidet mitt. Ville vi fremdeles kunne støtte menigheten i Vairao? Vi ønsket virkelig å hjelpe brødrene der, så vi bestemte oss for å fortsette. På møtekveldene var vi sjelden hjemme før midnatt fordi vi måtte kjøre flere turer for å kjøre hjem dem som ikke hadde bil. Slik holdt vi på i fem år. Vi har gode minner fra denne tiden og gleder oss over at det nå er fire menigheter på denne delen av øya.»

Avdelingskontor på Tahiti

I 1974 hadde tallet på forkynnere på Tahiti økt til 199. N. H. Knorr og F. W. Franz, daværende president og visepresident for Selskapet Vakttårnet, besøkte Fransk Polynesia året etter. De mente at det ville være mer praktisk at forkynnelsesarbeidet i Fransk Polynesia ble ledet fra Tahiti, og ikke fra Fiji, som lå over 3500 kilometer unna. Så den 1. april 1975 ble avdelingskontoret på Tahiti opprettet, og kretstilsynsmannen, Alain Jamet, ble utnevnt til avdelingstilsynsmann.

For noen år siden kunne bror Jamet fortelle om Jehovas fantastiske velsignelser. «Siden 1975 er det blitt gjort mye for å få forkynt det gode budskap på alle øyene og øygruppene i distriktet vårt, et distrikt som dekker et område som er like stort som hele Vest-Europa. Anstrengelsene har gitt gledelige resultater. I 1983 hadde forkynnertallet kommet opp i 538. Det året ble det bygd et avdelingskontor og Betel-hjem i Paea. Nå er vi cirka 1900 forkynnere som er fordelt på 30 menigheter på Selskapsøyene, en menighet og en isolert gruppe på Tubuaiøyene, en menighet og to isolerte grupper på Marquesasøyene og flere isolerte grupper på Tuamotuøyene og Gambierøyene. Mange nye Rikets saler er blitt bygd, tre på Marquesasøyene og sju på Tahiti, for å ta hånd om de stadig flere nye som kommer på møtene. I de siste 20 årene har Jehova virkelig velsignet våre anstrengelser for å bearbeide distriktet på Tahiti.»

Mye arbeid gjenstår

Det er gode utsikter til ytterligere vekst i Fransk Polynesia. Den 23. mars 1997 kom 5376 sammen da Jehovas vitner i hele Fransk Polynesia feiret minnet om Jesu Kristi død. For å kunne dekke de interessertes åndelige behov er våre bibelske publikasjoner blitt gjort tilgjengelige på flere lokale språk. I tillegg til tahitisk er det for eksempel blitt utgitt litteratur på paumotu, som er det språket som snakkes på Tuamotuøyene og den nordlige og sørlige delen av Marquesasøyene.

Den jevne økningen og de fine opplevelsene forkynnerne på Tahiti har hatt, har hjulpet dem til å verdsette Jehovas kjærlighet og tålmodighet i enda større grad. Han vil jo at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten», også de som bor på fjerne sydhavsøyer. (1. Timoteus 2: 4) Jehovas vitner på Tahiti og de andre øyene i Fransk Polynesia har full tillit til Jehovas løfte: «På meg skal øyene håpe, og på min arm skal de vente.» — Jesaja 51: 5.

[Kart på side 26]

Avdelingskontoret på Tahiti dekker behovene i Fransk Polynesia

AUSTRALIA

[Bilde på side 25]

Fra venstre mot høyre: Alain Jamet, Mary-Ann Jamet, Agnès Schenck, Paulette Inaudi og Jacques Inaudi

[Bilde på side 27]

Avdelingskontoret på Tahiti