Er det ros eller smiger?

NOEN sier til deg: «Du er blitt så fin på håret!» Er det ros eller smiger? «Denne dressen sitter bare helt perfekt!» Ros eller smiger? «Dette er det beste måltidet jeg noen gang har smakt!» Er det ros eller smiger? Når vi får slike komplimenter, kan vi kanskje lure på om de virkelig er ærlig og oppriktig ment, eller om de ganske enkelt er sagt for å glede oss, uten nødvendigvis å uttrykke det giveren egentlig mener.

Hvordan kan vi vite om det en person sier til oss, er ros eller smiger? Spiller det noen rolle? Kan vi ikke bare ta det som ble sagt, for god fisk og glede oss over det? Hvordan er det når vi roser andre? Har vi noen gang vurdert våre egne motiver? Det at vi tenker over disse spørsmålene, kan hjelpe oss til å vise skjelneevne og til å bruke tungen på en måte som er til pris for Jehova Gud.

Definisjonen av ros og smiger

Å rose blir i Norsk Riksmålsordbok definert som å «uttale en gunstig, anerkjennende dom». Et synonym til å rose er å lovprise, og lovprisningen av Jehova Gud er uløselig knyttet til den sanne tilbedelse. Salmisten kom under inspirasjon med følgende oppfordring: «For det er godt . . . det er liflig — lovprisning sømmer seg.» «Alt som puster — la det lovprise Jah.» — Salme 147: 1; 150: 6.

Dette betyr imidlertid ikke at man ikke kan lovprise mennesker. Man kan gjøre det i form av ros og anerkjennelse eller ved å uttale en gunstig dom. I en av Jesu illustrasjoner sa en herre til sin tjener: «Vel gjort, du gode og tro slave!» — Matteus 25: 21.

Smiger blir på den annen side definert som «overdreven ros som ikke er opriktig ment, men fremført for å vinne gunst, innynde sig, opnå noget». (Norsk Riksmålsordbok) Utspekulert ros, eller smiger, blir gitt for å oppnå en gunst eller materielle fordeler fra en annen eller for å skape pliktfølelse overfor smigreren. Smigrere er altså motivert av egeninteresse eller selviskhet. Ifølge Judas 16 «smigrer [de] andre når de har fordel av det». — Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85.

Bibelens syn

Hva er så Bibelens syn på det å rose, eller lovprise, sine medmennesker? Jehova utgjør et eksempel for oss på dette området. Bibelen forteller oss at vi vil få ros hvis vi gjør Jehovas vilje. Apostelen Paulus sa at «hver enkelt [skal] få sin ros av Gud». Peter forteller oss at den prøvde kvalitet av vår tro «kan bli funnet å være årsak til pris». Så det at Jehova vil prise, eller rose, mennesker, viser at det å gi oppriktig ros er en vennlig, kjærlig og gagnlig handling, en handling som ikke bør bli oversett. — 1. Korinter 4: 5; 1. Peter 1: 7.

Ifølge Bibelen kan vi også oppleve å få ros av myndighetene, som kan legge merke til vår gode oppførsel og oppriktig rose oss for den. «Fortsett da å gjøre det gode,» leser vi, «og du vil få ros av den.» (Romerne 13: 3) Vi kan også bli rost av slike som oppriktig mener det de sier, og som ikke har skjulte motiver for det. I Ordspråkene 27: 2 står det: «Måtte en fremmed, og ikke din egen munn, lovprise deg.» Dette viser at det er på sin plass å bli lovprist, eller rost, av mennesker.

Dette er ikke tilfellet når det gjelder å smigre andre eller å ta imot smiger. Hvorfor er smigrende tale noe som mishager Jehova? For det første er den ikke oppriktig, og Jehova fordømmer en slik falskhet. (Jevnfør Ordspråkene 23: 6, 7.) Den er heller ikke ærlig. Salmisten beskrev dem som pådrar seg Jehovas mishag, da han sa: «Det eneste de gjør, er å lyve for hverandre; smigrende lepper taler fra et dobbelt hjerte. Måtte Jahve avskjære alle smigrende lepper.» — Salme 12: 2, 3, The Jerusalem Bible.

Men mest av alt er det ukjærlig å komme med smiger. Det er motivert av selviskhet. Etter at salmisten David har snakket om smigrerne, gjengir han det de sier: «Med vår tunge skal vi få overtaket. Våre lepper er med oss. Hvem kan være herre over oss?» Jehova beskriver slike selviske mennesker som de som ’herjer de nødstilte’. Deres smigrende tunge er ikke blitt brukt for å virke oppbyggende på andre, men for å herje og plage dem. — Salme 12: 4, 5.

Smiger — en felle

«En sunn og sterk mann som smigrer sin neste, spenner ut et nett for hans skritt.» (Ordspråkene 29: 5) Hvor sanne er ikke disse ordene av den vise kong Salomo! Fariseerne prøvde ved hjelp av smiger å sette en felle for Jesus. De sa: «Lærer, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet, og du bryr deg ikke om noen, for du ser ikke på menneskers ytre.» Så avvæpnende dette lød! Men Jesus lot seg ikke lure av deres glatte tale. Han visste at de ikke trodde på hans sanne lære, men at de bare forsøkte å fange ham i ord i spørsmålet om å betale skatt til keiseren. — Matteus 22: 15—22.

I skarp kontrast til Jesus står kong Herodes. Da han holdt en tale i byen Cæsarea, svarte folket: «En guds røst, og ikke et menneskes!» I stedet for å refse folket for denne åpenbart falske lovprisningen lot Herodes seg smigre. Jehovas engel gjengjeldte dette i samme øyeblikk da Herodes ble angrepet av ormer og døde. — Apostlenes gjerninger 12: 21—23.

En moden kristen vil være på vakt og ta smiger for det det er. Menighetens eldste bør være spesielt varsomme når noen som er involvert i en utvalgssak, gir uttrykk for en overstrømmende beundring og kanskje til og med begynner å sammenligne én eldste med en annen og forteller vedkommende hvor mye mer vennlig og forståelsesfull han er.

Bibelen gjør tydelig oppmerksom på en annen fallgruve som smiger kan få en til å falle i, når den beskriver hvordan en ung mann blir forledet til umoral av en forførerske. (Ordspråkene 7: 5, 21) Denne advarselen er på sin plass også i dag. Mange av dem som blir utstøtt av den kristne menighet, blir det på grunn av umoralsk oppførsel. Kan en slik alvorlig synd ha begynt med smiger? Fordi vi mennesker gjerne vil at andre skal gi oss komplimenter og tale vel om oss, kan glatt tale svekke en kristens motstand mot urett oppførsel. Hvis vi ikke er på vakt mot dette, kan det få alvorlige konsekvenser.

Beskyttelse mot smiger

Smiger appellerer til egenkjærligheten eller forfengeligheten til den som blir smigret. Den bidrar til å gi en person et ulikevektig syn på sitt egenverd og til at han på forskjellige måter føler seg andre overlegen. Filosofen François de La Rochefoucauld sammenlignet smiger med falske penger, «som ikke ville ha vært i omløp, hvis det ikke hadde vært for forfengeligheten». En bør derfor beskytte seg ved å gi akt på Paulus’ jordnære veiledning: «Jeg [sier] til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men tenke slik at han har et sunt sinn, hver enkelt slik som Gud har tildelt ham et mål av tro.» — Romerne 12: 3.

Vi har riktignok en naturlig tilbøyelighet til å ville høre det som lyder godt i våre ører, men det vi vanligvis trenger, er veiledning og tukt som er basert på Bibelen. (Ordspråkene 16: 25) Kong Akab ønsket bare å høre det som behaget ham; tjenerne hans bad til og med profeten Mikaja om at hans tale måtte bli «som ordet fra en av dem [Akabs smigrende profeter]», og at han måtte «tale noe godt». (1. Kongebok 22: 13) Hvis Akab hadde vært villig til å lytte til åpenhjertig tale og hadde forandret sin opprørske handlemåte, ville han ha unngått de forferdelige tapene i krigene mot Israel, og han ville heller ikke selv ha mistet livet. Med tanke på vårt åndelige ve og vel bør vi være snare til å følge den faste, men kjærlige veiledningen som kommer fra utnevnte kristne eldste som ønsker å hjelpe oss til å fortsette å gå på sannhetens rette sti, framfor å oppsøke dem som forteller oss hvor fantastiske vi er, og som klør våre ører med sin smigrende tale. — Jevnfør 2. Timoteus 4: 3.

De sanne kristne vil aldri, uansett, ty til smiger. I likhet med den trofaste Elihu vil de besluttsomt be: «Jeg tar ikke parti for noen, vil ikke smigre et menneske; for jeg skjønner meg ikke på smiger. Ellers kunne min skaper snart rive meg bort.» De vil derfor kunne si i likhet med Paulus: «Vi har jo aldri kommet med smigrende tale . . . og heller ikke med et skalkeskjul for begjærlighet.» — Job 32: 21, 22, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85; 1. Tessaloniker 2: 5, 6.

Gi ros når det er på sin plass

Et inspirert ordspråk viser at ros kan fungere som en prøvestein. Det sier: «Smeltedigelen er for sølv og smelteovnen for gull, men ros er prøven på ens karakter.» (Ordspråkene 27: 21, The New English Bible) Ja, ros kan gi næring til overlegenhet eller stolthet, som kan føre til en persons fall. På den annen side kan ros åpenbare beskjedenhet og ydmykhet hvis personen erkjenner at han står i gjeld til Jehova for det han har gjort og fått ros for.

Å gi oppriktig ros for rosverdig oppførsel eller ferdigheter virker oppbyggende både på giver og mottager. Det bidrar til en varm og sunn verdsettelse dem imellom. Det oppmuntrer andre til å prøve å nå rosverdige mål. Når de unge får velfortjent ros, gir det dem lyst til å anstrenge seg ytterligere. Det kan også bidra til å forme deres personlighet når de prøver å leve opp til det som forventes av dem.

La oss derfor unngå smiger — ved verken å smigre eller la oss smigre. La oss være ydmyke når vi tar imot ros. Og la oss være sjenerøse og helhjertete når vi regelmessig lovpriser Jehova i vår tilbedelse, og når vi oppriktig roser andre og gir uttrykk for at vi setter pris på dem, idet vi husker at «et ord i rette tid — hvor godt er ikke det!» — Ordspråkene 15: 23.