Takknemlig for en solid kristen arv

FORTALT AV GWEN GOOCH

På skolen sang jeg en hymne som inneholdt ordene ’den store Jehova har satt seg på sin trone i herlighet’. Jeg tenkte ofte: «Hvem er denne Jehova?»

BESTEFORELDRENE mine var gudfryktige mennesker. I begynnelsen av dette århundret kom de sammen med bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Min far gjorde det godt i forretningslivet, men i begynnelsen lot han ikke sine tre barn få del i den kristne arv han selv hadde fått.

Det var da far gav min bror, Douglas, min søster, Anne, og meg brosjyrene med titlene «His Works» og «Who is God?», at jeg lærte at Jehova er navnet på den sanne Gud. (Salme 83: 18) Jeg var svært begeistret! Men hva var det som på nytt hadde vakt fars interesse?

I 1938, da far så at nasjonene var rede til å gå i krig, innså han at det skulle mer enn menneskers anstrengelser til for å løse verdensproblemene. Bestemor gav ham boken Fiender, utgitt av Jehovas vitner. Ved å lese den lærte han at menneskehetens egentlige fiende er Satan Djevelen, og at det bare er Guds rike som kan skape verdensfred.a — Daniel 2: 44; 2. Korinter 4: 4.

Mens krigen nærmet seg, begynte vår familie å gå på møter i Jehovas vitners Rikets sal i Wood Green i den nordlige delen av London. I juni 1939 reiste vi til Alexandra Palace for å høre det offentlige foredraget «Herredømmet og freden», som ble holdt av Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. Rutherfords tale i Madison Square Garden i New York ble kringkastet til London og andre storbyer. Vi kunne høre talen så tydelig at da en bråkete pøbelflokk i New York skapte forstyrrelser, så jeg meg rundt for å se om det var i auditoriet vårt det skjedde.

Fars nidkjærhet for Bibelens sannhet

Far insisterte på at hele familien skulle samles til bibelstudium hver lørdag kveld. På studiet konsentrerte vi oss om de bibelske temaene i Vakttårnet som skulle drøftes på Vakttårn-studiet neste dag. Disse studiene gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg kan for eksempel den dag i dag huske fortellingen om Josva og seieren over byen Ai, som ble drøftet i Vakttårnet i 1939. Jeg var så fascinert av den beretningen at jeg slo opp alle henvisningene til den i min egen bibel. Jeg syntes det var spennende å gjøre slike undersøkelser, og det synes jeg fortsatt.

Det at jeg gjorde andre kjent med det vi lærte ut fra Bibelen, førte til at dens lære ble innprentet i mitt hjerte. En dag gav far meg en grammofon og en plate med en bibelsk preken, en brosjyre som vi brukte til bibelstudium, og en adresse til en eldre dame. Så bad han meg om å besøke henne.

«Hva skal jeg si, og hva skal jeg gjøre?» spurte jeg.

«Du har alt du trenger der,» svarte far. «Bare spill platen, les spørsmålene, få beboeren til å lese svarene og les så skriftstedene.»

Jeg gjorde som han sa, og på denne måten lærte jeg å lede et bibelstudium. Ved å bruke skriftstedene i tjenesten forstod jeg dem bedre.

De vanskelige krigsårene

Den annen verdenskrig brøt ut i 1939, og året etter ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet mitt liv til å tjene Jehova. Jeg var bare 13 år. Jeg bestemte meg da for å bli pioner, som heltidstjenere kalles. Jeg sluttet på skolen i 1941, og på stevnet i Leicester sluttet jeg meg til Douglas i heltidsforkynnelsen.

Året etter ble far fengslet fordi han av samvittighetsgrunner nektet å delta i krigen. Vi barna samlet oss hos mor og hjalp henne med å ta seg av hjemmet vårt i den vanskelige krigstiden. Da far ble løslatt fra fengselet, ble Douglas innkalt til militærtjeneste. En lokalavis hadde overskriften: «Hvorfor sønn som far velger fengsel.» Det ble avlagt et godt vitnesbyrd, for det ble mulig å forklare hvorfor sanne kristne ikke vil være med på å drepe sine medmennesker. — Johannes 13: 35; 1. Johannes 3: 10—12.

I disse krigsårene var det mange heltidstjenere som regelmessig besøkte hjemmet vårt, og deres oppbyggende drøftelser basert på Bibelen gjorde et varig inntrykk. Blant disse trofaste kristne brødrene var John Barr og Albert Schroeder, som nå er medlemmer av Jehovas vitners styrende råd. Foreldrene mine var svært gjestfrie, og de lærte oss også å være det. — Hebreerne 13: 2.

Rede til å svare

En gang da jeg gikk fra dør til dør, kort tid etter at jeg hadde begynt som pioner, møtte jeg Hilda. Hun sa sint: «Mannen min er ute og kjemper for sånne som dere! Hvorfor gjør dere ingen innsats i krigen?»

«Hva vet du om hva jeg gjør?» spurte jeg. «Vet du hvorfor jeg har kommet til deg?»

«Vel,» svarte hun, «du får heller komme inn og fortelle meg det da.»

Jeg fikk forklart henne at vi bringer et virkelig håp til mennesker som lider på grunn av alle de forferdelige gjerninger som blir gjort — ofte i Guds navn. Hilda lyttet med verdsettelse, og hun var den første jeg begynte å studere Bibelen med. Hun har vært et aktivt Jehovas vitne i mer enn 55 år nå.

Da krigen var slutt, fikk jeg et nytt pionerdistrikt i Dorchester, en by i den sørvestlige delen av England. Dette var første gang jeg bodde for meg selv. Vår lille menighet holdt møter i en restaurant i en bygning fra 1500-tallet som ble kalt «The Old Tea House». Vi måtte flytte på bord og stoler hver gang vi skulle ha møte. Dette stedet var svært forskjellig fra den Rikets sal jeg var vant til. Men det var den samme åndelige føden som ble servert, og det var det samme kjærlige brorskap som rådde blant brødrene og søstrene.

Foreldrene mine flyttet i mellomtiden til Tunbridge Wells, sør for London. Jeg reiste hjem, slik at far, Anne og jeg kunne være pionerer sammen. Menigheten vår vokste snart fra 12 til 70 forkynnere, og familien vår ble derfor bedt om å flytte til Brighton på sørkysten, hvor behovet for Rikets forkynnere var større. Mange brødre samarbeidet nidkjært med vår pionerfamilie i forkynnelsen, og vi så at Jehova rikt velsignet vårt arbeid. Den ene menigheten ble snart til tre menigheter.

En uventet innbydelse

Sommeren 1950 var vår familie blant de 850 fra Storbritannia som var til stede ved det internasjonale stevnet med temaet «Teokratiets vekst», som ble holdt på Yankee Stadium i New York. Mange pionerer som skulle komme til stevnet fra andre land, fikk tilsendt et søknadsskjema hvor de kunne søke om å få gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead, som lå i nærheten av South Lansing i staten New York. Douglas, Anne og jeg var blant dem. Jeg husker at da jeg postet mitt utfylte søknadsskjema, tenkte jeg: «Nå har jeg virkelig gjort det! Hvilken retning vil livet mitt ta?» Men min innstilling var: «Her er jeg! Send meg!» (Jesaja 6: 8) Jeg ble svært glad da jeg, sammen med Douglas og Anne, ble innbudt til å bli igjen etter stevnet for å gjennomgå Gileads 16. klasse. Vi var alle fullstendig klar over at vi kunne bli sendt som misjonærer til en hvilken som helst del av verden.

Etter å ha overvært stevnet sammen som familie var tiden inne for våre foreldre å reise tilbake til England — alene. Vi tre barna vinket farvel da de reiste hjem med dampskipet «Mauritania». For en gripende avskjed det var!

Sendt ut som misjonærer

Gileads 16. klasse bestod av 120 elever fra alle deler av verden, blant dem noen som hadde vært i nazistenes konsentrasjonsleirer. Siden vår klasse fikk opplæring i spansk, forventet vi å bli sendt til spansktalende land i Sør-Amerika. Forestill deg hvor overrasket vi ble på avslutningsdagen da vi fikk vite at Douglas skulle til Japan og Anne og jeg til Syria. Vi jentene måtte derfor lære arabisk, og selv om vår distriktstildeling ble forandret til Libanon, måtte vi lære det språket. Mens vi ventet på våre visa, ble vi undervist i arabisk to ganger i uken av George Shakashiri, en av Selskapet Vakttårnets typografer som laget sats til Vakttårnet på arabisk.

Så spennende det var å skulle reise til et av Bibelens land som vi hadde lært om på misjonærskolen! Keith og Joyce Chew, Edna Stackhouse, Olive Turner, Doreen Warburton og Doris Wood skulle også dit. For en lykkelig misjonærfamilie vi ble! Et av Jehovas vitner fra stedet kom til vårt misjonærhjem for å hjelpe oss med språket. I den tiden da vi daglig ble undervist i arabisk, øvde vi på en kort presentasjon, og etterpå gikk vi ut og brukte den i vårt forkynnelsesarbeid.

Vi tilbrakte de første par årene i Tripoli, hvor det var en etablert menighet. Joyce, Edna, Olive, Doreen, Doris, Anne og jeg hjalp konene og døtrene til Jehovas vitner på stedet til å delta i møtene og i felttjenesten. Fram til da hadde våre kristne brødre og søstre fulgt en lokal skikk. De satt ikke sammen på møtene, og det var sjelden at disse kristne søstrene deltok i tjenesten fra hus til hus. Vi trengte deres hjelp med språket i forkynnelsesarbeidet, og vi oppmuntret dem til selv å delta i dette arbeidet.

Anne og jeg fikk deretter i oppdrag å hjelpe den lille gruppen av Jehovas vitner i den gamle byen Sidon. Kort tid senere ble vi bedt om å flytte til hovedstaden, Beirut. Sannhetens sæd var blitt sådd i det armensktalende samfunnet der, så vi lærte oss språket deres for å hjelpe dem.

En ny distriktstildeling

Jeg hadde møtt Wilfred Gooch før jeg forlot England. Han var en nidkjær, omsorgsfull bror som hadde tjent ved Betel i London. Wilf var elev ved Gileads 15. klasse, som ble uteksaminert under stevnet på Yankee Stadium i 1950. Han fikk i oppdrag å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nigeria, og vi skrev med hverandre en tid. I 1955 var vi begge til stede på stevnet med temaet «Det triumferende rike» i London, og kort tid senere forlovet vi oss. Året etter giftet vi oss i Ghana, og jeg ble med Wilf til hans nye misjonærdistrikt i Lagos i Nigeria.

Etter at jeg forlot Anne i Libanon, giftet hun seg med en fin kristen bror som hadde blitt kjent med sannheten i Jerusalem. Foreldrene mine hadde ikke mulighet til å være til stede ved våre vielser, siden Douglas, Anne og jeg giftet oss i forskjellige deler av verden. Men de var glad for at vi alle lykkelig tjente vår Gud, Jehova.

Arbeidet i Nigeria

Ved avdelingskontoret i Lagos ble jeg satt til å stelle rommene til de åtte medlemmene av vår Betel-familie, i tillegg til at jeg laget mat til dem og vasket tøyet deres. Det virket som om jeg ikke bare hadde fått en ektemann, men en hel familie også!

Wilf og jeg lærte oss korte bibelske presentasjoner på yoruba, og vi ble belønnet for våre anstrengelser. En ung student som vi kontaktet, har nå en sønn og en datter som er en del av Nigerias store Betel-familie på rundt 400 medlemmer.

I 1963 ble Wilf innbudt til å gjennomgå et ti måneders kurs med spesiell opplæring i Brooklyn i New York. Etter at det var ferdig, ble han uventet sendt tilbake til England. Jeg hadde blitt igjen i Nigeria og fikk bare 14 dager på meg før jeg skulle møte Wilf i London. Jeg reiste med blandede følelser, siden oppholdet i Nigeria hadde vært en svært lykkelig tid. Etter å ha tjent i utlandet i 14 år tok det tid å omstille seg til livet i England igjen. Men vi var glad for å være i nærheten av våre aldrende foreldre igjen og kunne hjelpe til med å dra omsorg for dem.

Framtidshåpet holder meg oppe

Fra 1980 av hadde jeg det privilegium å bli med Wilf når han reiste til mange land som sonetilsynsmann. Jeg så spesielt fram til de gangene vi skulle reise tilbake til Nigeria. Senere reiste vi også til Skandinavia, Vestindia og Midtøsten — deriblant Libanon. Det var en spesiell glede å gjenoppfriske gode minner og se dem som jeg husker som unge tenåringer, tjene som kristne eldste.

Våren 1992 skjedde det tragiske at min kjære mann døde. Han var bare 69 år. Det var et hardt slag, spesielt fordi det skjedde så plutselig. Etter å ha vært gift i 35 år har det tatt tid å venne seg til å være enslig. Men jeg har fått mye kjærlig støtte fra min kristne familie verden over. Jeg har hatt så mange glederike opplevelser som jeg kan se tilbake på.

Foreldrene mine har vært et godt eksempel ved sin kristne ulastelighet. Mor døde i 1981 og far i 1986. Douglas og Anne fortsetter å tjene Jehova trofast. Douglas er tilbake i London sammen med sin kone, Kam, hvor de er blitt værende etter at de tok seg av far. Anne og familien hennes er i USA. Vi setter alle stor pris på vårt gudgitte håp og vår arv. Vi fortsetter å være «innstilt på å vente» og ser fram til den tiden da de som lever, sammen med sine kjære som har fått en oppstandelse, vil tjene sammen i all evighet som medlemmer av Jehovas jordiske familie. — Klagesangene 3: 24.

[Fotnote]

[Bilder på side 23]

Med klokken, fra øverst til venstre:

Gwen som 13-åring demonstrerer et modellstudium i Rikets sal i Enfield

Misjonærfamilien i Tripoli i Libanon i 1951

Gwen sammen med sin mann, Wilf