En uforglemmelig begivenhet i Frankrike
«NEI TIL JEHOVA-BY!» stod det på plakater som var slått opp overalt i byen. «La oss stå sammen mot Jehova-prosjektet,» oppfordret en annen opposisjonsgruppe. Hundrevis av artikler i pressen gjorde offentligheten oppmerksom på saken. Petisjoner ble underskrevet, og en flom av over en halv million traktater som fortalte om prosjektet, fylte folks postkasser. Hva var dette prosjektet som forstyrret den ellers så fredelige byen Louviers i det nordvestlige Frankrike? Det var Jehovas vitners planlagte bygging av et nytt avdelingskontor og boligbygninger.
Jehova får det til å vokse
Jehovas vitners virksomhet i Frankrike kan føres tilbake til slutten av 1800-tallet. Det første lageret for bibelsk litteratur ble åpnet i 1905 i Beauvène i Sør-Frankrike, og i 1919 ble det opprettet et lite kontor i Paris. Et avdelingskontor ble offisielt åpnet i byen i 1930, og året etter flyttet kontorstaben inn i et Betel-hjem i Enghien-les-Bains, nord for Paris. Etter den annen verdenskrig flyttet Betel-familien tilbake til Paris, og i 1959 ble avdelingskontoret overført til en femetasjes bygning i Boulogne-Billancourt i hovedstadens vestlige utkant.
På grunn av det utvidede forkynnelsesarbeidet ble trykkeriet og ekspedisjonsavdelingen i 1973 flyttet til Louviers, 100 kilometer vest for Paris, mens kontorstaben forble i Boulogne-Billancourt. Men økningen i antall forkynnere i Frankrike gjorde at bygningene i Louviers ble for små, trass i utvidelser i 1978 og 1985. Så det ble bestemt at det skulle foretas utvidelser, og at hele Betel-familien skulle bo på ett sted. Det var ikke alle som var like begeistret for dette prosjektet, slik det ble nevnt i begynnelsen av artikkelen. Men trass i denne motstanden ble det funnet en tomt bare halvannen kilometer fra trykkeriet. Seks år med hardt arbeid fulgte, og endelig, etter 23 års atskillelse, var hele Betel-familien samlet i Louviers i august 1996.
Det var med stor glede at en lykkelig skare på 1187 personer, som innbefattet de 300 medlemmene av Betel-familien i Frankrike og 329 deltagere fra 42 andre avdelingskontorer, var samlet lørdag den 15. november 1997 for å høre innvielsestalen, som ble holdt av bror Lloyd Barry, et medlem av det styrende råd. Men siden denne innvielsen fant sted i en tid da Jehovas vitner over hele Frankrike ble utsatt for fiendtlighet og en vedvarende mediekampanje med sladder og bakvaskelse, mente man at alle Jehovas vitner i Frankrike skulle få mulighet til å være med på å feire denne seieren. Søndag den 16. november ble det derfor arrangert et spesielt møte med temaet «Forbli i Kristi kjærlighet» i Villepinte utstillingssenter nord for Paris. Alle Jehovas vitner i Frankrike, fransktalende vitner i Belgia og Sveits og menigheter i Storbritannia, Tyskland, Luxembourg og Nederland ble invitert.
En betydningsfull sammenkomst
Forberedelsene til sammenkomsten begynte seks måneder i forveien. Så, bare to uker før innvielsen, gikk franske lastebilsjåfører til streik og sperret hovedveiene og stoppet tilførselen av drivstoff. Ville stolene og annet utstyr komme fram i tide? Ville veisperringene forhindre brødrene i å komme? Til alles lettelse var streiken over innen en uke, og veiene var igjen åpne for trafikk. Fredag kveld før innvielseshelgen leverte 38 lastebiler 84 000 stoler til de to rommelige hallene som var leid for anledningen. Over 800 brødre og søstre arbeidet hele natten til halv ti lørdag morgen med å innstallere stolene, plattformen, lydanlegget og ni store videoskjermer.
Klokken seks søndag morgen ble dørene åpnet, og folk begynte å strømme inn. Hele 17 chartrede tog brakte mer enn 13 000 Jehovas vitner til hovedstaden. Over 200 brødre og søstre var til stede på togstasjonene for å ønske de reisende velkommen og følge dem gruppevis til møtestedet. En søster sa at dette kjærlige arrangementet gav dem «en følelse av trygghet og velvære».
Andre kom til Paris med fly eller bil. De fleste kom imidlertid i 953 busser, mens vitner fra Paris-området brukte offentlige transportmidler for å komme seg til utstillingssentret. Mange hadde reist hele natten eller dratt hjemmefra svært tidlig om morgenen, men deres begeistring over å være til stede på dette møtet var tydelig. Glade hilsener og varme omfavnelser kjennetegnet gjenforeningen av venner som ikke hadde sett hverandre på mange år. Fargerike nasjonaldrakter gav den glade forsamlingen et internasjonalt preg. Det var uten tvil noe spesielt som skulle skje.
Da programmet begynte kl. 10.00, var det ikke flere ledige sitteplasser, men det strømmet enda inn hundrevis av mennesker. Overalt hvor man vendte seg, så man et hav av smilende ansikter. Tusener ble enten stående eller satt rett på sementgulvet. I samsvar med temaet for arrangementet var det mange unge som viste kjærlighet ved å bli stående, slik at eldre kunne få sitte. «Hvor glad var vi ikke for å gi fra oss sitteplassene våre til brødre og søstre som vi ikke kjente, men som vi er så glad i,» skrev et ektepar. Mange viste en fin selvoppofrende innstilling: «Under hele programmet stod vi ved siden av de stolene som vi hadde hjulpet til med å sette på plass natt til lørdag. Men bare det å være til stede fylte oss med takknemlighet mot Jehova.»
Selv om mange av de tilstedeværende var slitne og hadde det mindre komfortabelt, lyttet de svært oppmerksomt til rapportene fra andre land og til taler av Lloyd Barry og Daniel Sydlik, som også er medlem av det styrende råd. Bror Barry talte over temaet «Jehova gir full styrke i overflod», og han framhevet på en levende måte hvordan Jehova har velsignet sitt folk med økning trass i forskjellige prøvelser. Bror Sydliks tale hadde tittelen «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova!» Begge talene var spesielt betimelige i betraktning av den motstand som Jehovas vitner møter i Frankrike for tiden. Bror Sydlik viste at sann lykke ikke er avhengig av ytre faktorer, men av vårt forhold til Jehova og vår innstilling til livet. Hans spørsmål til tilhørerne: «Er dere lykkelige?» ble besvart med stormende applaus.
En søster som hadde «mistet gleden», skrev senere: «Plutselig innså jeg at det var mulig for meg å være lykkelig. Jeg hadde brukt kreftene mine på en helt feil måte, og gjennom denne talen viste Jehova meg hvilke forandringer jeg måtte gjøre.» En bror sa: «Nå ønsker jeg å kjempe for å glede Jehovas hjerte. Jeg vil ikke la noe ta fra meg den gleden jeg har begynt å føle dypt inni meg.»
Da møtet gikk mot slutten, opplyste ordstyreren med stor entusiasme at det var 95 888 til stede — den største sammenkomst noensinne av Jehovas vitner i Frankrike!
Etter den avsluttende sangen, som mange sang med gledestårer i øynene, og den avsluttende bønnen tok brødrene fatt på hjemreisen med blandede følelser. Den varme, vennlige atmosfæren ved sammenkomsten gikk ikke upåaktet hen. Mange av bussjåførene kom med positive kommentarer om deltagernes innstilling. De var også imponert over den organiseringen som gjorde det mulig for alle de 953 bussene å forlate utstillingssentret på to timer uten en eneste trafikkork. Deltagernes oppførsel ble også satt stor pris på av ansatte ved jernbanen og andre offentlige transportmidler. Det førte til mange fine samtaler, og det ble avlagt et godt vitnesbyrd.
«En oase i ørkenen»
Apostelen Paulus kom med denne oppfordringen til sine medkristne: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger . . . [og] oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebreerne 10: 24, 25) Dette spesielle møtet var virkelig en kilde til stor oppmuntring for alle, «en oase i ørkenen», som en søster beskrev det. «Vi reiste derfra forfrisket, oppmuntret, styrket og mer fast bestemt enn noen gang på å glede oss i tjenesten for Jehova,» skrev brødrene fra avdelingskontoret i Togo. «De som var nedtrykte, drog hjem lykkelige,» sa en kretstilsynsmann. «Brødrene ble oppmuntret og styrket,» sa en annen. «Aldri før har vi følt oss så nær Jehovas organisasjon,» ble et ektepar tilskyndt til å skrive.
«Min fot skal i sannhet stå på et jevnt sted; blant de forsamlede skarer skal jeg velsigne Jehova,» skrev salmisten. (Salme 26: 12) Slike kristne sammenkomster hjelper alle til å gjenvinne et sikkert åndelig fotfeste når de møter hindringer. «Uansett hvilke prøvelser man møter,» sa en søster, «er disse spesielle øyeblikkene risset dypt inn i vårt hjerte og vil alltid være der for å trøste oss.» En reisende tilsynsmann gav uttrykk for noe lignende da han skrev: «Når det kommer vanskelige tider, vil minnet om denne forsmaken på paradiset hjelpe oss til å utholde dem.»
«Tilskriv Jehova, dere folkenes slekter, tilskriv Jehova herlighet og styrke,» oppfordrer Salme 96: 7. Innvielsen av de nye utvidelsene ved avdelingskontoret i Frankrike er utvilsomt en strålende seier for Jehova. Bare han kunne få gjennomført dette prosjektet trass i en slik hard og utbredt motstand. Jehovas vitner i Frankrike er mer bestemt enn noen gang på å ’bli i Kristi kjærlighet’ og å ’la sitt lys skinne’. (Johannes 15: 9; Matteus 5: 16) Alle som var til stede ved innvielsen, føler det som salmisten som sa: «Denne er kommet fra Jehova selv; den er underfull i våre øyne.» — Salme 118: 23.
[Bilde på side 26]
Lloyd Barry
[Bilde på side 26]
Daniel Sydlik
[Bilde på side 26]
Det var 95 888 til stede ved det spesielle programmet i Villepinte utstillingssenter
[Bilder på side 28]
Tusener av de tilstedeværende stod eller satt på gulvet for å lytte til programmet