«Dere er slik Gud venter at vi skal være»

NÅR de kristne samarbeider med verdslige myndigheter «for Herrens skyld», kan de regne med å få ’ros som dem som gjør det gode’. (1. Peter 2: 13—15) Jehovas vitner i Sør-Afrika opplevde dette for en stund siden da de holdt et områdestevne i en hall inne på et universitetsområde.

Den første stevnedagen forberedte universitetets sikkerhetspoliti seg på å ta imot det vanlige antall sinte og lite samarbeidsvillige deltagere, for det var de vant til fra andre slags stevner. De hadde aldri før hatt med Jehovas vitner å gjøre, men de skulle få seg en hyggelig overraskelse!

Som et ledd i den faste sikkerhetskontrollen ved portene ransaket sikkerhetspolitiet alle bilene når de kom, og når de forlot eiendommen. De ble forbauset over å bli hilst med vennlighet, tålmodighet og respekt, til tross for at disse ransakelsene forsinket stevnedeltagerne. Det var ikke noe av den vanlige motstanden, kranglingen og bruken av skjellsord. «Til forskjell fra andre besøkende,» bemerket en sikkerhetsvakt, «viser dere en ydmyk innstilling og en stille verdighet som er tydelig å se for oss alle.»

Da sikkerhetssjefen ble oppmerksom på Jehovas vitners samarbeidsvillige oppførsel, bestemte han at det ikke var nødvendig å ransake bilene — «siden dere er så veldisiplinert,» sa han. Som følge av dette fikk biler med klistremerker som det stod «JV» på, tillatelse til å kjøre inn og parkere uten å bli ransaket.

Da stevnet var over, sa sikkerhetssjefen at han håpet vitnene snart ville komme igjen. «Vi har aldri før sett så veloppdragne mennesker,» sa han. «Dere er slik Gud venter at vi skal være.» Den slags ros ansporer de sanne kristne ytterligere til å ’fortsette å ha en god oppførsel’, slik at folk ’kan ære Gud som følge av gode gjerninger, som de er øyenvitner til’. — 1. Peter 2: 12.