Stolthetens pris — hvor høy er den?

HAR du noen gang hatt å gjøre med en som med vilje prøvde å få deg til å føle deg ubetydelig? Kanskje det var en bestyrer, en sjef, en tilsynsmann eller en slektning som så ned på deg og behandlet deg med tydelig forakt. Hva syntes du om vedkommende? Ble du tiltrukket av hans personlighet? Selvsagt ikke! Hvorfor ikke? Fordi stolthet skaper barrierer og kveler kommunikasjon.

Stolthet får en person til å nedvurdere alle andre, slik at han eller hun alltid gir inntrykk av å være de andre overlegen. En som har en slik holdning, sier sjelden noe pent om andre. Det kommer alltid en uttalelse som snur det hele til noe negativt — «ja, det kan nok være så, men han har nå dette problemet eller denne feilen».

I boken Thoughts of Gold in Words of Silver blir stolthet beskrevet som «en last som alltid er nedbrytende. Den ødelegger et menneske og etterlater svært lite å beundre». Er det rart at ingen føler seg vel sammen med en som er stolt? Faktisk er stolthetens pris ofte mangel på sanne venner. «På den annen side,» sier denne boken videre, «elsker verden de ydmyke — ikke de som er ydmyke og stolte av det, men de virkelig ydmyke.» Bibelen sier treffende: «Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.» — Ordspråkene 29: 23, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930.

Men det som er enda viktigere enn menneskers vennskap og ære, er hvordan stolthet påvirker ens forhold til Gud. Hvordan ser Gud på den stolte, den hovmodige og den formastelige? Stolthet eller ydmykhet — spiller det noen rolle for ham?

En leksjon i ydmykhet

Den skribenten som under inspirasjon skrev Ordspråkene, slår fast: «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling. Det er bedre å være ydmyk i ånden sammen med de saktmodige enn å dele bytte med dem som opphøyer seg selv.» (Ordspråkene 16: 18, 19) Det som skjedde med den syriske hærføreren Na’aman, som levde samtidig med den israelittiske profeten Elisja, bekrefter visdommen i disse ordene.

Na’aman var spedalsk. I sin søken etter noe som kunne kurere ham, drog han til Samaria i den tro at han ville få treffe Elisja personlig. Isteden sendte profeten tjeneren sin ut for å gi Na’aman beskjed om å bade i Jordan-elven sju ganger. Na’aman tok anstøt av å bli behandlet på denne måten og få et slikt råd. Hvorfor kunne ikke profeten komme ut og snakke med ham personlig istedenfor å sende en tjener? Og en hvilken som helst elv i Syria var da like god som Jordan! Det var stolthet som var hans problem. Hva ble resultatet? Heldigvis for ham seiret den fornuftige veiledningen. «Da drog han ned og begynte å dukke seg i Jordan, sju ganger, i samsvar med den sanne Guds manns ord; deretter vendte hans kjøtt tilbake og ble som kjøttet på en liten gutt, og han ble ren.» — 2. Kongebok 5: 14.

Noen ganger kan man oppnå mange goder ved bare å være litt ydmyk.

Hovmodets pris

Men den prisen som stolthet krever av oss, kan være mye høyere enn bare det at vi går glipp av noen goder og fordeler. En spesiell grad av stolthet er overmot eller hovmod, som ifølge Bokmålsordboka er definert som «overdreven stolthet, ringeakt for andre». Et synonym til dette er «hybris», som har røtter direkte i det greske språket. Ifølge den greskkyndige William Barclay er det greske ordet «hubris en blanding av stolthet og grusomhet . . . , den hovmodige forakten som får [en person] til å tråkke på hjertene til sine medmennesker».

Det finnes et tydelig eksempel i Bibelen på denne formen for overdreven stolthet. Det er det Hanun, konge av Ammon, gjorde. Insight on the Scriptures forklarer: «På grunn av den kjærlige godhet Nahasj hadde vist David, sendte David noen sendebud for å trøste Hanun etter tapet av hans far. Hanuns fyrster overbeviste ham imidlertid om at dette bare var et påskudd fra Davids side for å utspionere byen. Han vanæret derfor Davids sendebud ved å rake av dem halve skjegget og skjære av halvdelen av klærne deres, opp til baken på dem, og sende dem bort.»a Barclay sier om denne hendelsen: «Den behandlingen skyldtes hubris. Den var en kombinasjon av fornærmelse, voldshandling og offentlig ydmykelse.» — 2. Samuelsbok 10: 1—5.

Ja, en som er stolt, er i stand til å være hovmodig og uforskammet og til å ydmyke andre. Han liker å såre andre på en kald og upersonlig måte, og så fryder han seg over den andres ubehag og vanære. Men det å undergrave og ødelegge et annet menneskes selvrespekt er som et tveegget sverd. Det fører til at man mister en venn, og at man høyst sannsynlig får en fiende.

Så hvordan kan en som ønsker å være en sann kristen, legge en slik skadelig stolthet for dagen når hans Herre befalte ham å ’elske sin neste som seg selv’? (Matteus 7: 12; 22: 39) Det er rett og slett i strid med alt det Gud og Kristus står for. Barclay kommer med denne viktige uttalelsen når det gjelder dette: «Hubris er den stoltheten som får en person til å trosse Gud.» Det er den stoltheten som sier: «Det finnes ingen Jehova.» (Salme 14: 1) Eller som det står i Salme 10: 4: «På grunn av sin overlegenhet foretar den onde ingen undersøkelse; alle hans tanker er: ’Det er ingen Gud.’» Slik stolthet, eller hovmod, fremmedgjør en ikke bare for venner og slektninger, men også for Gud. For en pris å betale!

La ikke stolthet ødelegge deg

Stolthet kan ha mange ansikter. Den kan ha sin rot i nasjonalisme, rasisme, klasse- og kasteforskjeller, utdannelse, rikdom, prestisje og makt. Stolthet kan på den ene eller den andre måten lett få overtaket og ødelegge personligheten din.

Mange er tilsynelatende ydmyke når de har å gjøre med overordnede og likemenn. Men hva skjer når en som ser ut til å være ydmyk, får myndighet? Plutselig blir han en tyrann som gjør livet surt for sine underordnede. Dette kan skje med noen når de tar på seg uniform eller går med et merke som antyder at de har makt. Til og med offentlige tjenestemenn kan bli stolte når de har å gjøre med offentligheten, og mene at den er der for å tjene dem og ikke vice versa. Stolthet kan gjøre deg hard og ufølsom; ydmykhet kan gjøre deg god og vennlig.

Jesus kunne ha vært stolt og hard når han var sammen med disiplene. Han var et fullkomment menneske, Guds Sønn, som hadde å gjøre med ufullkomne, impulsive og framfusende tilhengere. Men hva oppfordret han dem som lyttet, til å gjøre? «Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» — Matteus 11: 28—30.

Bestreber vi oss alltid på å følge Jesu eksempel? Eller er vi harde, ubøyelige, tyranniske, ubarmhjertige og stolte? Gjør som Jesus; prøv å gi andre ny styrke i stedet for å undertrykke dem. Stå imot stolthet, som har en ødeleggende virkning.

Med tanke på det som er sagt hittil, kan en spørre: Er all form for stolthet urett?

Selvrespekt kontra innbilskhet

En beslektet, men god egenskap er rimelig og berettiget selvrespekt. Selvrespekt betyr å ha respekt for seg selv. Det innebærer at du bryr deg om hva andre synes om deg. Du bryr deg om hvordan du ser ut, og hvilket omdømme du har. Det spanske ordtaket er sant: «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.» Hvis du foretrekker å omgås slike som er sjuskete, late, frekke og grove i munnen, blir du som dem. Du kommer til å bli smittet av deres holdninger, og i likhet med dem vil heller ikke du ha selvrespekt.

Men den andre ytterlighet finnes jo — stolthet som gjør en innbilsk og forfengelig. De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid var stolte av sine tradisjoner og sitt ultrareligiøse ytre. Jesus sa advarende om dem: «Alle de gjerninger de gjør, gjør de for å bli sett av mennesker; for de skriftstedskapslene som de går med som beskyttelsesmidler, gjør de brede, og frynsene på klærne sine gjør de store [for å virke mer fromme]. De liker den mest fremtredende plassen ved aftensmåltidene og de fremste sitteplassene i synagogene og hilsenene på torgene og å bli kalt rabbi av folk.» — Matteus 23: 5—7.

Den rette form for stolthet er altså å ha en likevektig holdning. Husk også at Jehova ser på hjertet, ikke bare på det som er synlig. (1. Samuelsbok 16: 7; Jeremia 17: 10) Selvrettferdighet er ikke Guds rettferdighet. Men spørsmålet er nå: Hvordan kan vi utvikle sann ydmykhet og unngå å betale stolthetens høye pris?

[Fotnote]

[Bilde på side 4]

Litt ydmykhet førte til mye godt for Na’aman