Jeg har gledet meg i Jehova trass i prøvelser
FORTALT AV GEORGE SCIPIO
I desember 1945 lå jeg på sykehus, fullstendig lammet i hele kroppen bortsett fra hendene og føttene. Jeg trodde min tilstand var forbigående, men andre tvilte på at jeg noen gang kom til å kunne gå igjen. For en prøvelse det var for en aktiv 17-åring! Jeg nektet å akseptere en slik prognose. Jeg hadde så mange planer, jeg skulle blant annet reise til England sammen med min arbeidsgiver året etter.
JEG var offer for en polioepidemi som hadde feid over øya vår, St. Helena. Den kostet elleve personer livet og gjorde mange invalide. Mens jeg lå der i sengen, hadde jeg god tid til å tenke over mitt korte liv og min framtid. Jeg innså at jeg, til tross for min lidelse, hadde grunn til å glede meg.
En sped begynnelse
I 1933, da jeg var fem år, fikk min far, Tom, som var politimann og diakon i baptistkirken, noen bøker av to av Jehovas vitner. De var heltidsforkynnere, eller pionerer, som besøkte øya for en kort tid.
En av bøkene het «Guds Harpe». Faren min brukte den som et hjelpemiddel til å studere Bibelen med familien vår og med flere interesserte personer. Det var dypt stoff, og jeg forstod veldig lite av det. Men jeg husker at jeg merket av hvert eneste skriftsted vi drøftet, i min egen bibel. Far innså snart at det vi studerte, var sannheten, og at det var annerledes enn det han forkynte i baptistkirken. Han begynte å fortelle andre om det og å forkynne fra prekestolen at det ikke finnes noen treenighet, noe brennende helvete eller noen udødelig sjel. Dette forårsaket litt av et oppstyr i kirken.
I et forsøk på å roe gemyttene ble det til slutt innkalt til et kirkemøte. Spørsmålet som ble stilt, var: «Hvem holder seg til baptistene?» De fleste gjorde det. Det neste spørsmålet var: «Hvem holder seg til Jehova?» Det var rundt ti—tolv som gjorde det. De ble bedt om å forlate kirken.
Dette var den spede begynnelsen for en ny religion på St. Helena. Far kontaktet Selskapet Vakttårnets hovedkontor i De forente stater og bad om å få en grammofon med høyttalerutstyr for å spille plateinnspillinger av bibelske foredrag for folk. Han fikk til svar at dette utstyret var for omfattende til at det kunne sendes til St. Helena. I stedet ble det sendt en mindre reisegrammofon, og brødrene bestilte senere to til. De gikk rundt på øya til fots eller red på esel og brakte på den måten budskapet ut til folk.
Etter hvert som budskapet ble forkynt, økte også motstanden. På den skolen jeg gikk på, pleide barna å synge: «Kom hit og hør, kom hit og hør, Tommy Scipios plater i nord og sør!» Dette var en stor prøvelse for meg, en skolegutt som ønsket å bli godtatt av sine klassekamerater. Hva var det som hjalp meg til å holde ut?
Den store familien vår, med seks barn, hadde et regelmessig familiestudium av Bibelen. Vi leste også Bibelen sammen hver morgen før frokost. Dette har utvilsomt hjulpet familien vår til å fortsette å være trofast i sannheten i årenes løp. Jeg fikk tidlig kjærlighet til Bibelen, og opp gjennom årene har jeg bevart den vanen å lese i Bibelen regelmessig. (Salme 1: 1—3) Da jeg sluttet på skolen som 14-åring, var jeg grunnfestet i sannheten, og frykten for Jehova var i mitt hjerte. Dette gjorde det mulig for meg å glede meg i Jehova trass i disse prøvelsene.
Flere prøvelser og gleder
Da jeg lå i sykesengen og tenkte tilbake på årene som hadde gått, og på mine framtidsutsikter, visste jeg ut fra mitt studium av Bibelen at denne sykdommen ikke var en prøve eller straff fra Gud. (Jakob 1: 12, 13) Men poliomyelitten var en hard prøvelse, og virkningene av den skulle følge meg resten av livet.
Etter hvert som jeg ble bedre, måtte jeg lære å gå igjen. Jeg hadde også mistet førligheten i noen muskler i armene. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg falt hver dag. Men ved hjelp av oppriktig bønn og vedvarende anstrengelser var jeg i 1947 i stand til å gå ved hjelp av en stokk.
Det var på den tiden at jeg forelsket meg i en ung kvinne, Doris, som delte min religiøse overbevisning. Vi var for unge til å tenke på å gifte oss, men det motiverte meg til å anstrenge meg for å bli flinkere til å gå. Jeg sluttet også i jobben, siden lønnen ikke var høy nok til at jeg ville være i stand til å forsørge en kone, og opprettet mitt eget tannlegekontor, som jeg drev de to neste årene. Vi giftet oss i 1950. Da hadde jeg tjent nok penger til at jeg kunne kjøpe en liten bil. Nå kunne jeg hente brødrene til møtene og ta dem med ut i felttjenesten.
Teokratisk framgang på øya
I 1951 sendte Selskapet sin første representant til oss. Det var Jacobus van Staden, en ung mann fra Sør-Afrika. Vi hadde akkurat flyttet inn i et romslig hus, så vi kunne gi ham husvære et helt år. Siden jeg arbeidet for meg selv, brukte vi mye tid sammen i forkynnelsesarbeidet, og han gav meg verdifull opplæring.
Jacobus, eller Koos, som vi kalte ham, arrangerte regelmessige menighetsmøter, som vi alle gledet oss over å være til stede på. Vi hadde problemer med transport fordi det bare fantes to biler blant alle de interesserte. Terrenget er ujevnt og kupert, og det fantes få gode veier på den tiden. Derfor var det litt av en oppgave å få alle på møtene. Noen begynte å gå tidlig om morgenen. Jeg tok med tre stykker i den lille bilen min og satte dem av etter å ha kjørt et stykke. Derfra fortsatte de til fots. Så kjørte jeg tilbake og hentet tre til som jeg kjørte et stykke og satte av, og så kjørte jeg tilbake. På denne måten kom alle seg til slutt på møtet. Etter møtet fulgte vi den samme framgangsmåten for å få alle hjem igjen.
Koos lærte oss også hvordan vi skulle framføre virkningsfulle presentasjoner ved dørene. Vi hadde mange hyggelige opplevelser og noen mindre hyggelige. Men den gleden vi hadde i felttjenesten, mer enn oppveide alle prøvelsene som motstandere av vår forkynnervirksomhet påførte oss. En formiddag samarbeidet jeg med Koos. Da vi nærmet oss en dør, hørte vi en stemme fra innsiden. En mann leste høyt fra Bibelen. Vi kunne tydelig høre de kjente ordene i Jesaja, kapittel 2. Da han kom til vers 4, banket vi på. En vennlig, eldre mann inviterte oss inn, og vi brukte Jesaja 2: 4 for å fortelle ham om det gode budskap om Guds rike. Det ble startet et studium med ham, til tross for at han bodde på et svært utilgjengelig sted. Vi måtte gå ned en åsside, krysse en elv på vadesteiner, gå opp en annen åsside og så gå ned til huset hans. Men det var verdt det. Denne saktmodige gamle mannen tok imot sannheten og ble døpt. For å komme seg på møtene støttet han seg til to stokker og gikk til et sted hvor jeg kunne hente ham med bilen. Han døde senere som et trofast vitne.
Politimesteren var motstander av vårt arbeid og truet gjentatte ganger med å få Koos utvist. Én gang i måneden kalte han Koos inn til forhør. Det at Koos alltid gav ham klare svar rett ut fra Bibelen, gjorde ham enda mer forbitret. Hver gang kom han med en advarsel og sa at Koos måtte slutte å forkynne, men hver gang ble det avlagt et vitnesbyrd for ham. Han fortsatte å motarbeide oss også etter at Koos hadde reist fra St. Helena. Men plutselig ble politimesteren, som var en stor og sterk mann, syk, og han ble veldig tynn. Legene kunne ikke finne ut hva som feilte ham. Det førte til at han forlot øya.
Dåp og jevn vekst
Etter at Koos hadde vært på øya i tre måneder, syntes han tiden var inne til å holde dåp. Det var imidlertid vanskelig å finne et passende basseng. Vi bestemte oss for å grave ut et stort hull, sementere det og fylle det med vann. Natten før dåpen skulle holdes, regnet det, og neste morgen ble vi gledelig overrasket over å se at hullet var fylt helt opp.
Den dagen, søndag formiddag, holdt Koos dåpstalen. Da han bad dåpskandidatene om å reise seg, var vi 26 personer som reiste oss for å besvare dåpsspørsmålene. Vi hadde den glede å være de første vitnene på øya som ble døpt. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv, for jeg hadde alltid bekymret meg for at Harmageddon skulle komme før jeg var blitt døpt.
Med tiden ble det opprettet to menigheter, en i Levelwood og en i Jamestown. Hver uke reiste tre eller fire av oss 13 kilometer til én menighet for å holde den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet på lørdag kveld. Etter felttjenesten på søndag formiddag reiste vi tilbake og holdt de samme møtene og Vakttårn-studiet i vår egen menighet om ettermiddagen og kvelden. Så helgene var fylt med glederike teokratiske aktiviteter. Jeg lengtet etter å forkynne på heltid, men jeg hadde familie å forsørge. I 1952 begynte jeg som før å arbeide i den offentlige tannhelsetjenesten.
I 1955 begynte reisende representanter for Selskapet, kretstilsynsmenn, å besøke øya hvert år, og de bodde hjemme hos oss i deler av oppholdet. De hadde en positiv innflytelse på vår familie. Omtrent på samme tid hadde jeg også det privilegium å vise Selskapets tre filmer rundt omkring på øya.
Det oppmuntrende stevnet med temaet «Guds vilje»
I 1958 sluttet jeg igjen å arbeide i det offentlige for å kunne være til stede på det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» i New York. Det stevnet var en milepæl i mitt liv — en anledning som gav meg god grunn til å glede meg i Jehova. På grunn av mangel på regelmessig transportforbindelse til øya ble vi borte i fem og en halv måned. Stevnet varte i åtte dager, fra ni om morgenen til ni om kvelden. Men jeg var aldri trett, og jeg så fram til hver dag. Jeg hadde det privilegium å representere St. Helena i to minutter av programmet. Det å tale til de store folkemengdene på Yankee Stadium og Polo Grounds var en nervepirrende opplevelse.
Stevnet styrket min beslutning om å bli pioner. Det offentlige foredraget, «Guds rike hersker — er verdens ende nær?», var spesielt oppmuntrende. Etter stevnet besøkte vi Selskapets hovedkontor i Brooklyn og fikk omvisning på trykkeriet. Jeg snakket med bror Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, om framgangen i arbeidet på St. Helena. Han sa at han hadde svært lyst til å besøke øya en dag. Vi hadde kassettopptak av alle talene og filmopptak fra stevnet med oss hjem, slik at vi kunne dele opplevelsen med familie og venner.
Jeg når mitt mål — heltidstjenesten
Da jeg kom hjem, fikk jeg tilbud om å begynne i min gamle jobb igjen, siden det ikke var noen tannlege på øya. Men jeg forklarte at jeg hadde bestemt meg for å begynne i heltidstjenesten. Etter flere forhandlinger ble vi enige om at jeg skulle arbeide tre dager i uken, men med høyere lønn enn jeg hadde fått da jeg arbeidet seks dager i uken. Jesu ord viste seg å være sanne: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» (Matteus 6: 33) Det var ikke alltid lett for meg å gå i det kuperte terrenget på de svake bena mine. Men jeg var pioner i 14 år og fikk anledning til å hjelpe mange av øyboerne til å lære sannheten å kjenne. Det har virkelig vært en kilde til stor glede.
I 1961 ville det offentlige sende meg til Fiji på et gratis toårig kurs for at jeg skulle bli fullt utdannet som tannlege. De tilbød seg til og med å la familien min reise sammen med meg. Det var et fristende tilbud, men etter å ha overveid det nøye avslo jeg. Jeg hadde ikke lyst til å forlate brødrene for så lang tid og gi fra meg det privilegium det var å tjene sammen med dem. Den overordnede legen som hadde organisert reisen, var svært oppbrakt. Han sa: «Selv om du tror at enden er så nær, kan du jo bruke de pengene du tjener i mellomtiden.» Men jeg lot meg ikke rokke.
Året etter ble jeg invitert til Sør-Afrika for å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste, et månedslangt kurs for tilsynsmenn i menighetene. Vi fikk verdifull veiledning som hjalp oss til å ta bedre hånd om våre oppgaver i menigheten. Etter at kurset var ferdig, fikk jeg ytterligere opplæring ved at jeg samarbeidet med en kretstilsynsmann. Deretter tjente jeg de to menighetene på St. Helena i over ti år som stedfortredende kretstilsynsmann. Med tiden stilte andre kvalifiserte brødre seg til disposisjon, og det ble satt i gang en turnusordning.
I mellomtiden hadde vi flyttet fra Jamestown til Levelwood, hvor det var større behov, og vi ble der i ti år. I denne tiden brente jeg mitt lys i begge ender — jeg var pioner, arbeidet som tannlege tre dager i uken og drev en liten kolonialbutikk. I tillegg tok jeg meg av menighetsanliggender, og min kone og jeg hadde fire barn å ta oss av. For å komme til hektene igjen sluttet jeg i jobben som tannlege, solgte butikken og tok hele familien med til Cape Town i Sør-Afrika på en tre måneder lang ferie. Deretter flyttet vi til øya Ascension og ble der et år. I løpet av den tiden hadde vi anledning til å hjelpe mange til å få nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet.
Da vi kom tilbake til St. Helena, flyttet vi til Jamestown igjen. Vi pusset opp et hus som lå vegg i vegg med Rikets sal. For å klare oss økonomisk bygde min sønn John og jeg en Ford varebil om til en iskrembil, og de neste fem årene solgte vi iskrem. Kort tid etter at vi hadde startet virksomheten, kom jeg ut for en ulykke med varebilen. Den veltet, og bena mine kom i klemme. Det førte til at noen nerver nedenfor kneet ble skadet, og det tok meg tre måneder å komme meg igjen.
Rike velsignelser i fortiden og framtiden
I årenes løp har vi erfart mange velsignelser som har gitt oss grunn til å glede oss. En av disse var en reise til Sør-Afrika i 1985 hvor vi overvar et landsstevne og besøkte det nye Betel-hjemmet, som fortsatt var under bygging. En annen var da John og jeg hadde en liten andel i byggingen av en vakker stevnehall i nærheten av Jamestown. Vi er også glad for at tre av sønnene våre tjener som eldste, og at en sønnesønn tjener på Betel i Sør-Afrika. Og vi har virkelig høstet stor glede og tilfredshet av å kunne hjelpe mange til å tilegne seg nøyaktig bibelkunnskap.
Det bor bare rundt 5000 mennesker i vårt forkynnerdistrikt. Men det å gjennomarbeide det samme distriktet om og om igjen har gitt fine resultater. Svært få mennesker er uhøflige mot oss. Innbyggerne på St. Helena er kjent for sin vennlighet, og man blir møtt med en hilsen overalt hvor man kommer — når man går langs veien, og når man kommer kjørende i bil. Min erfaring er at jo bedre du lærer folk å kjenne, jo lettere er det å forkynne for dem. Vi er nå 150 forkynnere, enda mange har flyttet herfra.
Nå som barna våre er voksne og har flyttet hjemmefra, er min kone og jeg på ny alene, etter 48 års ekteskap. Min kones lojale kjærlighet og støtte i årenes løp har hjulpet meg til å fortsette å tjene Jehova med glede trass i prøvelser. Vår fysiske styrke avtar, men vår åndelige styrke blir fornyet hver dag. (2. Korinter 4: 16) Sammen med min familie og mine venner ser jeg fram til en fantastisk framtid da jeg skal få tilbake min fysiske styrke og til og med bli enda sunnere og sterkere enn jeg var da jeg var 17 år. Mitt høyeste ønske er å bli fullkommen i alle henseender og, framfor alt, tjene vår kjærlige og omsorgsfulle Gud, Jehova, og hans regjerende konge, Jesus Kristus, i all evighet. — Nehemja 8: 10.
[Bilde på side 26]
George Scipio og tre av sønnene hans, som tjener som eldste
[Bilde på side 29]
George Scipio sammen med sin kone, Doris