Paulus’ medarbeidere — hvem var de?

I DEN bibelske boken Apostlenes gjerninger og i brevene som Paulus skrev, omtales omkring hundre personer, medlemmer av den kristne menighet i det første århundre, som hadde personlig kontakt med ’apostelen for nasjonene’. (Romerne 11: 13) Man vet mye om noen av dem. Du er sikkert kjent med hva Apollos, Barnabas og Silas gjorde. Men du ville sannsynligvis synes det var vanskeligere å si så mye om Arkippus, Damaris, Klaudia, Linus, Persis, Pudens og Sopater.

I forskjellige perioder og under varierende omstendigheter var det mange personer som aktivt støttet Paulus i tjenesten. Noen, for eksempel Aristarkus, Lukas og Timoteus, tjente ved apostelens side i mange år. Noen var sammen med ham når han var i fangenskap, eller når han var på reise, enten som reisefeller eller fordi de gav ham losji. Andre, som Aleksander, Demas, Fygelus og Hermogenes, holdt dessverre ikke ut i det kristne løp.

Mange av Paulus’ venner, som Asynkritos, Filologus, Hermas og Julia, for å nevne noen, vet vi ikke noe særlig mer om enn navnene deres. Når det gjelder Nerevs’ søster, Rufus’ mor og Kloes husstand, vet vi ikke det engang. (Romerne 16: 13—15; 1. Korinter 1: 11) En undersøkelse av den informasjonen vi har om disse rundt hundre personene, vil allikevel belyse den måten apostelen Paulus arbeidet på. En slik undersøkelse lærer oss også hvilket gagn vi kan ha av å være omgitt av et stort antall trosfeller og ha et nært samarbeid med dem.

Reisefeller og vertskap

Apostelen Paulus reiste svært mye i sin tjeneste. En forfatter regnet ut at han tilbakela nesten 16 000 kilometer over sjø og land, ifølge opptegnelsene bare i Apostlenes gjerninger. Det å reise på den tiden var ikke bare slitsomt, men også farlig. Noen av de farene han møtte, var skipbrudd, farer fra elver og fra landeveisrøvere, farer i ødemarken og farer på havet. (2. Korinter 11: 25, 26) Paulus tok derfor som regel den fornuftige forholdsregel at han ikke reiste alene fra ett sted til et annet.

De som ledsaget Paulus i tjenesten, var en kilde til oppmuntring, støtte og praktisk hjelp. Noen ganger lot Paulus dem bli igjen et sted for at de skulle ta seg av det åndelige behovet til nye troende. (Apostlenes gjerninger 17: 14; Titus 1: 5) Men det å være omgitt av brødre og søstre hadde også stor betydning for sikkerheten og hjalp Paulus til å takle strabasiøse reiser. Personer som Sopater, Sekundus, Gaius og Trofimus, som vi vet var blant Paulus’ reisefeller, kan derfor ha betydd mye for de gode resultatene han oppnådde i tjenesten. — Apostlenes gjerninger 20: 4.

Støtten fra dem han fikk losji hos, var også kjærkommen. Når Paulus kom til en by og hadde til hensikt å sette i gang en forkynnelseskampanje eller bare skulle overnatte, var det viktig å finne husly. For en som reiste så mye som Paulus, var det nødvendig å sove i utallige senger. Han kunne ha overnattet på herberger, men historikere beskriver dem som «farlige og lugubre», så hvis det var mulig, overnattet Paulus sannsynligvis hos medtroende.

Vi kjenner navnene på noen av dem som hadde Paulus boende hos seg — Akvilas og Priska, Filemon, Filip, Gaius, Jason, Lydia og Mnason. (Apostlenes gjerninger 16: 14, 15; 17: 7; 18: 2, 3; 21: 8, 16; Romerne 16: 23; Filemon 1, 22) Med slike losjier hadde Paulus en base når han skulle organisere sin misjonsvirksomhet i Filippi, Tessalonika og Korint. I Korint stilte også Titius Justus hjemmet sitt til rådighet for apostelen, slik at han kunne utføre sin forkynnelse derfra. — Apostlenes gjerninger 18: 7.

Paulus’ mange venner

Naturligvis blir Paulus’ venner husket på forskjellige måter, siden han traff dem under forskjellige omstendigheter. For eksempel var Maria, Føbe, Persis, Tryfena og Tryfosa kvinnelige trosfeller som ble rosende omtalt for sitt gode og harde arbeid. (Romerne 16: 1, 2, 6, 12) Krispus, Gaius og Stefanas’ husstand ble døpt av Paulus. Dionysios og Damaris tok imot sannhetens budskap av Paulus i Aten. (Apostlenes gjerninger 17: 34; 1. Korinter 1: 14, 16) Andronikus og Junias, som hadde vært troende lenger enn Paulus og var «ansette menn blant apostlene», blir kalt hans «medfanger». Muligens hadde de en gang sittet i fengsel sammen med ham. Disse to, foruten Herodion, Jason, Lukius og Sosipater, blir omtalt av Paulus som hans «slektninger». (Romerne 16: 7, 11, 21) Selv om det greske ordet som er brukt her, kan bety «landsmenn», er hovedbetydningen «kjødelige slektninger i samme generasjon».

Mange av Paulus’ venner foretok lange reiser for det gode budskaps skyld. I tillegg til hans best kjente følgesvenner har vi Akaikus, Fortunatus og Stefanas, som reiste til Efesos fra Korint for å rådføre seg med Paulus angående den åndelige tilstanden i menigheten deres. Artemas og Tykikus var villige til å reise for å møte Titus, som tjente på Kreta, og Zenas skulle reise sammen med Apollos. — 1. Korinter 16: 17; Titus 3: 12, 13.

Det finnes også noen som vi får vite noen små og fascinerende detaljer om. For eksempel får vi vite at Epainetos var «en førstegrøde for Kristus i Asia», at Erastus var «byens forvalter» i Korint, at Lukas var lege, at Lydia var purpurselger, og at det var Tertius som Paulus brukte til å føre pennen da han skrev sitt brev til romerne. (Romerne 16: 5, 22, 23; Apostlenes gjerninger 16: 14; Kolosserne 4: 14) Slike detaljer som bare kort er nevnt, pirrer nysgjerrigheten til dem som ønsker å vite mer om slike personer.

Andre av Paulus’ medarbeidere mottok personlige beskjeder som nå er nedskrevet i Bibelen. For eksempel formaner Paulus Arkippus i sitt brev til kolosserne: «Gi stadig akt på den tjeneste som du har tatt imot i Herren, så du fullfører den.» (Kolosserne 4: 17) Evodia og Syntyke hadde åpenbart en uoverensstemmelse seg imellom. Derfor formante Paulus dem gjennom en ikke navngitt «medarbeider under åket» fra Filippi til «å ha det samme sinn i Herren». (Filipperne 4: 2, 3) Dette er virkelig god veiledning til oss alle.

Støttet lojalt i fangenskap

Paulus var i fengsel flere ganger. (2. Korinter 11: 23) I slike situasjoner gjorde helt sikkert lokale kristne, hvis det var noen, alt de kunne for å gjøre det lettere for Paulus. Da Paulus var i fangenskap første gang i Roma, fikk han tillatelse til å leie et eget hus i to år og til å motta besøk av vennene sine. (Apostlenes gjerninger 28: 30) Det var i denne perioden han skrev brevene til menighetene i Efesos, Filippi og Kolossai, og også til Filemon. Disse kildene forteller oss mye om dem som stod Paulus nær mens han ble holdt i forvaring.

For eksempel får vi vite at Onesimus, en slave som hadde rømt fra sin herre, Filemon, traff Paulus i Roma. Det gjorde også Tykikus, som skulle følge Onesimus tilbake til hans herre. (Kolosserne 4: 7—9) En annen var Epafroditus, som reiste den lange veien fra Filippi med en gave fra menigheten og deretter ble syk. (Filipperne 2: 25; 4: 18) Da Paulus var i Roma, hadde han et nært samarbeid med Aristarkus, Markus og Jesus som ble kalt Justus. Om disse forteller han: «Bare disse er mine medarbeidere for Guds rike, og nettopp disse er blitt en styrkende hjelp for meg.» (Kolosserne 4: 10, 11) Sammen med alle disse trofaste var også bedre kjente personer som Timoteus og Lukas, samt Demas, som senere forlot Paulus på grunn av kjærlighet til verden. — Kolosserne 1: 1; 4: 14; 2. Timoteus 4: 10; Filemon 24.

Etter alt å dømme var ingen av disse fra Roma, men allikevel var de der sammen med Paulus. Det kan være at noen hadde reist ens ærend dit for å støtte ham mens han var i fangenskap. Noen gjorde helt sikkert ærender for ham, andre ble sendt av sted på oppdrag til fjerne land, mens til andre igjen dikterte Paulus brev. For et kraftig vitnesbyrd om den store hengivenhet og lojalitet alle disse hadde overfor Paulus og overfor Guds gjerning!

Vi forstår ut fra avslutningen på noen av Paulus’ brev at han sannsynligvis var omgitt av et stort antall kristne brødre og søstre utover dem vi kjenner navnene på. Ved forskjellige anledninger skrev han: «Alle de hellige sender dere sine hilsener», og: «Alle de som er sammen med meg, sender deg sine hilsener.» — 2. Korinter 13: 13; Titus 3: 15; Filipperne 4: 22.

Under Paulus’ andre fangenskap i Roma, mens utsiktene til å lide martyrdøden hang over ham, hadde han stadig sine medarbeidere i tankene. Han var fortsatt aktiv med hensyn til å føre tilsyn med og koordinere virksomheten til i hvert fall noen av dem. Titus og Tykikus var blitt sendt ut på spesielle oppdrag, Kreskens hadde reist til Galatia, Erastus var blitt igjen i Korint, Trofimus var blitt etterlatt syk i Milet, men Markus og Timoteus skulle komme til Paulus. Lukas var imidlertid hos ham, og da apostelen skrev sitt andre brev til Timoteus, var det en rekke andre troende i nærheten, for eksempel Eubulus, Pudens, Linus og Klaudia, som sendte sine hilsener. De gjorde uten tvil det de kunne for å hjelpe Paulus. Samtidig sendte Paulus hilsener til Priska og Akvilas og til Onesiforos’ husstand. I denne kritiske tiden sviktet dessverre Demas ham, og Aleksander tilføyde ham mange skader. — 2. Timoteus 4: 9—21.

«Vi er Guds medarbeidere»

Paulus var sjelden alene i sin forkynnergjerning. «Bildet som avtegner seg,» sier kommentatoren E. Earle Ellis, «er bildet av en misjonær med en stor omgangskrets. Faktisk er det sjelden Paulus opptrer uten medarbeidere.» Under ledelse av Guds hellige ånd kunne Paulus mobilisere mange mennesker og organisere effektive misjonskampanjer. Han var omgitt av nære samarbeidspartnere, midlertidige medhjelpere, noen sterke personligheter og mange ydmyke tjenere. Disse var likevel ikke bare medarbeidere. Uavhengig av hvor mye de arbeidet sammen med Paulus eller var sammen med ham, så er båndet dem imellom i form av kristen kjærlighet og personlig vennskap tydelig å se.

Apostelen Paulus hadde det som er blitt kalt «en enestående evne til å knytte vennskap». Han gjorde mye for å bringe det gode budskap ut til nasjonene, men han forsøkte ikke å gjøre det alene. Han samarbeidet med og gjorde fullt ut bruk av den organiserte kristne menighet. Paulus tok ikke æren selv for de resultatene som ble oppnådd, men erkjente ydmykt at han var en slave, og at all ære skal gå til Gud, som står bak veksten. — 1. Korinter 3: 5—7; 9: 16; Filipperne 1: 1.

Den tiden Paulus levde i, er forskjellig fra vår, men ingen i den kristne menighet i vår tid må likevel tro at han kan være eller trenger å være uavhengig. Vi bør i stedet samarbeide med Guds organisasjon, med vår lokale menighet og med våre medtroende. Vi trenger deres hjelp, støtte og trøst i gode tider og vanskelige tider. Vi har det dyrebare privilegium at vi kan være en del av ’hele samfunnet av brødre i verden’. (1. Peter 5: 9) Hvis vi trofast og kjærlig arbeider side om side i forening med dem alle sammen, kan vi si som Paulus: «Vi er Guds medarbeidere.» — 1. Korinter 3: 9.

[Bilder på side 31]

APOLLOS

ARISTARKUS

BARNABAS

LYDIA

ONESIFOROS

TERTIUS

TYKIKUS