Rapport fra Rikets forkynnere
Deres tro ble belønnet
APOSTELEN PAULUS var en mann som viste enestående tro, og han oppmuntret også sine medtroende til å framelske tro. Han sa: «Den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal lønne dem som oppriktig søker ham.» (Hebreerne 11: 6) De følgende opplevelsene fra Mosambik viser hvordan Jehova belønner sterk tro og besvarer oppriktige bønner.
• En enke som er et av Jehovas vitner, og som bor i den nordlige provinsen Niassa, var bekymret for hvordan hun og hennes seks barn skulle komme seg til områdestevnet «Følg Guds vei». Hennes eneste inntektskilde var å selge varer på det lokale markedet, men da tiden for stevnet nærmet seg, hadde hun bare penger til togreisen én vei. Ikke desto mindre besluttet hun seg for å stole på Jehovas hjelp og drog av sted for å overvære stevnet.
Hun gikk inn på toget sammen med de seks barna sine. I løpet av turen kom konduktøren bort til henne for å ta imot billettene. Da han så stevnemerket hun hadde på seg, spurte han om hva slags identifikasjon det var. Hun fortalte ham at det identifiserte henne som en av stevnedeltakerne ved Jehovas vitners områdestevne. «Hvor skal dette stevnet være?» spurte konduktøren. Da han fikk vite at stevnet skulle være i naboprovinsen Nampula, omkring 30 mil unna, forlangte han til hennes overraskelse bare halvparten av det billettene egentlig kostet. Han gav henne og barna hennes returbilletter for den andre halvparten av billettprisen. Så glad hun var for at hun hadde satt sin lit til Jehova! — Salme 121: 1, 2.
• I omkring 25 år bad en meget religiøs kvinne til Gud om at han måtte vise henne den rette måten å tilbe ham på. I den kirken hun gikk i, ble det utført både religiøse seremonier og tradisjonelle ritualer, og hun tvilte på at en slik form for tilbedelse behaget Gud.
Hun forteller: «Jeg husket alltid på Jesu ord i Matteus 7: 7: ’Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å lete, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.’ Med disse ordene i tankene bad jeg ofte til Gud om at han måtte lede meg til sannheten. En dag bad presten i kirken vår alle som arbeidet på det lokale markedet, om å gi ham en bestemt pengesum og noen varer, slik at han kunne velsigne dem. Jeg mente at dette var ubibelsk, så jeg tok ikke med meg noe. Da presten så at jeg ikke hadde noe ’offer’ med til ham, begynte han å snakke nedsettende om meg mens hele menigheten hørte på. Den dagen skjønte jeg at Gud ikke ønsker å bli tilbedt på denne måten, så jeg forlot kirken. Jeg fortsatte imidlertid å be om å finne sannheten.
Til slutt tok jeg mot til meg og kontaktet en slektning som er et av Jehovas vitner. Han gav meg en traktat, og ut fra det jeg leste, forstod jeg straks at Gud nå besvarte mine bønner. Med tiden begynte også min samboer å verdsette Bibelens sannheter, og vi giftet oss. Senere ble mannen min meget syk. Men like til han døde, oppmuntret han meg til å fortsette på sannhetens vei, slik at vi kan møtes igjen i paradiset.
Jeg vil alltid være takknemlig mot Jehova for at han besvarte mine bønner og viste meg den rette måten å tilbe ham på. Mine bønner er også blitt besvart ved at jeg har sett alle mine åtte barn bli innviede tjenere for Jehova.»