Hvor kan vi finne sanne åndelige verdier?
«HVIS man skal følge en religion bare fordi det er en familietradisjon, kan vi like godt velge den keltiske religionen som våre forfedre utøvde for 2000 år siden,» sier Rodolphe med et anstrøk av ironi. Tanken lokker fram et smil hos den unge tilhøreren hans.
«Mitt forhold til Gud betyr mye for meg,» sier Rodolphe. «Jeg er helt imot den oppfatning at jeg som følge av tradisjonen skal påtvinges en religiøs overbevisning bare fordi noen i min familie som levde for flerfoldige år siden, utøvde en bestemt religion.» Rodolphe vurderte saken nøye; han betraktet ikke noe som var så viktig som religion, som et spørsmål om arv.
Selv om den tradisjon at ens religiøse tilknytning går i arv fra den ene generasjonen til den andre, er i tilbakegang i vår tid, er det fortsatt slik at de fleste holder seg til sin families religion. Men er det alltid riktig å holde fast ved sine foreldres religiøse verdinormer? Hva sier Bibelen?
Etter 40 år i ørkenen la Josva, Moses’ etterfølger, et valg fram for israelittene: «Men hvis det er ondt i deres øyne å tjene Jehova, så velg selv i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som deres forfedre tjente på den andre siden av Elven, eller gudene til amorittene, i hvis land dere bor. Men jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.» — Josva 24: 15.
En av de forfedrene Josva henviste til, var Tarah, Abrahams far. Han bodde i byen Ur, som på den tiden lå øst for elven Eufrat. Bibelen forteller ikke mye om Tarah, bortsett fra at han tilbad andre guder. (Josva 24: 2) Tarahs sønn Abraham hadde ikke fullstendig kunnskap om Jehovas hensikt, men han var villig til å forlate sin hjemby da Han befalte ham å gjøre det. Ja, Abraham valgte en annen religion enn den hans far hadde. Fordi Abraham gjorde det, erfarte han de velsignelsene som Jehova hadde lovt ham, og han ble den personen som mange religionssamfunn anerkjenner som «far til alle dem som har tro». — Romerne 4: 11.
Bibelen omtaler også Rut, en av Jesu Kristi aner, på en positiv måte. Rut var en moabittisk kvinne som var gift med en israelitt. Hun ble enke og ble stilt overfor et valg: Hun kunne bli værende i sitt eget land eller bli med sin svigermor til Israel. Rut var klar over at tilbedelsen av Jehova var av langt større verdi enn den avgudsdyrkelse som hennes foreldre utøvde. Hun sa derfor til sin svigermor: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» — Rut 1: 16, 17.
I en kommentar til den plass denne beretningen har i den bibelske kanon, sier en fransk bibelordbok at den viser «hvordan en kvinne av utenlandsk avstamning, født blant et hedensk folk som var fiendtlig innstilt til Israel, og som ble hatet av israelittene, . . . på grunn av sin kjærlighet til Jehovas nasjon og tilbedelsen av ham som ved en styrelse ble en av stammødrene til den hellige kong David». (Dictionnaire de la Bible) Rut nølte ikke med å velge en annen religion enn den foreldrene hennes hadde, og som følge av denne beslutningen ble hun belønnet av Gud.
Den beretningen som forteller om kristendommens begynnelse, viser enda tydeligere hvorfor Jesu disipler forlot sine forfedres religion. I en svært overbevisende tale oppfordret apostelen Peter sine tilhørere til å ’la seg frelse fra den uredelige generasjon’ ved å angre sine synder og bli døpt i Jesu Kristi navn. (Apostlenes gjerninger 2: 37—41) Et av de mest bemerkelsesverdige eksempler har vi i Saulus, en jøde som forfulgte de kristne. En gang da han var på vei til Damaskus, fikk han i et syn se Kristus, og etter det ble han en kristen og ble kjent som apostelen Paulus. — Apostlenes gjerninger 9: 1—9.
De fleste av de første kristne opplevde ikke slike oppsiktsvekkende ting. Ikke desto mindre måtte de alle forlate enten jødedommen eller tilbedelsen av forskjellige hedenske guder. De som tok imot kristendommen, gjorde det med full kjennskap til de faktiske forhold og ofte etter at de hadde hatt lange drøftelser om Jesu rolle som Messias. (Apostlenes gjerninger 8: 26—40; 13: 16—43; 17: 22—34) De første kristne ble klart informert om at de måtte foreta forandringer i sitt liv. Oppfordringen ble gitt til alle, både jøder og ikke-jøder, men budskapet forble det samme. De som ønsket å behage Gud, måtte anta en ny form for tilbedelse — kristendommen.
Et valg som også vi må treffe
I det første århundre skulle det virkelig mot til å forkaste sin families religiøse tradisjoner — jødedommen, keiserdyrkelsen, tilbedelsen av hedenske guddommer — og å slutte seg til en bevegelse som både jødene og romerne gjorde narr av. Dette valget førte snart til hard forfølgelse. I våre dager kreves det også mot å nekte å «la seg bli dratt inn i konformismens gjennomtrengende atmosfære og bli oppslukt av den». Det er Hippolyte Simon, en katolsk biskop i Clermont-Ferrand, som sier det slik i sin bok Vers une France païenne? (Mot et hedensk Frankrike?) Det krever mot å slutte seg til en religiøs minoritetsbevegelse som til tider blir kritisert, slik tilfellet er med Jehovas vitner.
Paul, en ung mann fra Bastia på Corsica, ble oppdratt i den katolske tro. Fra tid til annen deltok han i kirkens virksomhet. Han solgte for eksempel kaker for å skaffe penger til en katolsk veldedighetsorganisasjon. Fordi han ønsket å forstå Bibelen bedre, gikk han med på å ha regelmessige drøftelser med Jehovas vitner. Med tiden forstod han at det han lærte, ville være til varig gagn for ham. Paul godtok derfor fullt ut Bibelens verdinormer og ble et av Jehovas vitner. Foreldrene hans respekterte det valget han traff, og det har ikke hatt noen innvirkning på det nære forholdet han alltid har hatt til dem.
Amélie bor i Sør-Frankrike. Det har vært Jehovas vitner i familien hennes i fire generasjoner. Hvorfor valgte hun å godta sine foreldres religiøse verdinormer? «Du blir ikke et av Jehovas vitner fordi dine foreldre eller besteforeldre er eller var Jehovas vitner,» sier hun. «Men før eller siden sier du til deg selv: ’Det er min religion fordi det er min overbevisning.’» I likhet med mange andre unge Jehovas vitner vet Amélie at den faste religiøse overbevisning hun har, gir henne en mening med livet og er en kilde til varig lykke.
Hvorfor godta Guds verdinormer
Ordspråksboken, kapittel 6, vers 20, kommer med denne oppfordringen til dem som ønsker å behage Gud: «Hold, min sønn, din fars bud, og forlat ikke din mors lov.» De unge blir ikke anbefalt å vise blind lydighet, men de blir oppfordret til å godta Guds normer ved å styrke sin tro og ved selv å ta standpunkt for Gud. Apostelen Paulus oppfordret sine medarbeidere til å ’forvisse seg om alle ting’, til å finne ut om det de lærte, var i harmoni med Guds Ord og hans vilje, og handle i samsvar med det. — 1. Tessaloniker 5: 21.
Enten de er oppdratt i et kristent hjem eller ikke, har de over seks millioner vitnene for Jehova, både unge og gamle, truffet en slik avgjørelse. Gjennom et grundig studium av Bibelen fant de pålitelige svar på sine spørsmål om meningen med livet, og de fikk en klar forståelse av hva som er Guds vilje med menneskene. Etter å ha tilegnet seg slik kunnskap godtok de Guds verdinormer, og de gjør sitt beste for å gjøre hans vilje.
Enten du regelmessig leser dette bladet eller ikke, vil vi oppfordre deg til å ta imot Jehovas vitners tilbud om å hjelpe deg til å undersøke Bibelens åndelige verdinormer. På den måten vil du kunne ’smake og se at Jehova er god’, og tilegne deg den kunnskap som, når den blir anvendt, fører til evig liv. — Salme 34: 8; Johannes 17: 3.
[Bilde på side 5]
Fire generasjoner av en familie i Frankrike som er Jehovas vitner
[Bilde på side 7]
Rut valgte å tjene Jehova i stedet for å tilbe sine forfedres guder