Hvor kommer vi fra?

Med noen få, enkle ord forklarer Bibelen i 1. Mosebok hvordan universet ble til: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» (1. Mosebok 1:1) Etter at Gud hadde skapt planter og dyr, skapte han de første menneskene, Adam og Eva. Menneskene var forskjellig fra dyrene fordi menneskene hadde et visst mål av de samme egenskapene som Gud. De hadde blant annet en fri vilje, noe som betyr at de var ansvarlige for sine handlinger. Hvis de var lydige mot Gud, kunne de spille en rolle i hans hensikt som de første foreldrene til en verdensomfattende familie, en familie som ville få leve evig på jorden under fredelige, fullkomne forhold.

Men en engel, en åndeskapning, utnyttet menneskene til egen fordel. Dermed gjorde han seg selv til Satan, som betyr «motstander». Satan bedrog Eva ved å snakke gjennom en slange. Han sa til henne at hun ville klare seg bedre uten Guds veiledning. Adam og Eva fulgte Satan og brøt båndet til sin Skaper. Fordi våre første foreldre tok et dårlig valg, mistet de muligheten til å leve evig og overførte synd, ufullkommenhet og død til alle mennesker.

Gud erklærte straks at det var hans hensikt å gjøre noe med denne sørgelige situasjonen og gi Adams etterkommere en mulighet til å oppnå evig liv. Han forutsa at en «ætt» – en bestemt person – til slutt skulle ødelegge Satan og rette opp skadene etter alt det onde Satan og Adam og Eva har vært årsak til. (1. Mosebok 3:15) Hvem skulle denne ‘ætten’ være? Det ville tiden vise.

I mellomtiden prøvde Satan hele tiden å forhindre at Guds hensikt ble gjennomført. Synd og ondskap spredte seg raskt. Gud bestemte seg for å utslette de onde i en vannflom. Han gav den rettferdige Noah befaling om å bygge en ark – en stor, flytende kasse, eller kiste – for å redde seg og familien sammen med de dyrene han hadde fått beskjed om å ta med seg inn i arken.

Et år etter at vannflommen begynte, gikk Noah og hans familie ut av arken og ut på en renset jord. Men ‘ætten’ hadde ennå ikke stått fram.

– Basert på 1. Mosebok, kapitlene 1–11; Judas 6, 14, 15; Åpenbaringen 12:9.