Guds tiltak for å redde menneskene

Gud lovte den trofaste Abraham at den forutsagte «ætt» skulle være en av Abrahams etterkommere. Ved hjelp av den skulle mennesker av «alle jordens nasjoner» oppnå velsignelser. (1. Mosebok 22:18) Abrahams sønnesønn Jakob flyttet senere til Egypt, der familien hans etter hvert ble til nasjonen Israel.

Senere, i Egypt, ble israelittene undertrykt av en tyrannisk farao, helt til Gud sendte profeten Moses. Moses førte nasjonen ut av Egypt og gjennom Rødehavet, som på mirakuløs måte delte seg. Etter dette gav Gud israelittene lover, blant annet De ti bud, som skulle beskytte og lede folket. Lovene inneholdt bestemmelser om ofre som folket måtte frambære for å få tilgivelse for synder. Moses ble inspirert av Gud til å fortelle israelittene at Gud skulle sende en annen profet til dem. Denne profeten skulle være den lovte «ætt».

Over 400 år senere lovte Gud kong David at den som skulle komme, den «ætt» som ble omtalt allerede i Edens hage, skulle herske over et evig rike. Denne ‘ætten’ skulle være Messias, ham som Gud hadde utnevnt til å redde menneskene og til å gjenopprette paradiset på jorden.

Gjennom David og andre profeter åpenbarte Gud gradvis mer om Messias. Det ble forutsagt at han skulle være ydmyk og mild, og at det skulle bli slutt på sult, urettferdighet og krig under hans styre. Alle mennesker skulle leve i fred med hverandre og også med dyrene. Det skulle også bli slutt på sykdom, lidelse og død – som aldri har vært en del av Guds opprinnelige hensikt – og de døde skulle vende tilbake til liv på jorden.

Gud forutsa gjennom profeten Mika at Messias skulle bli født i Betlehem, og gjennom profeten Daniel at han senere skulle bli drept. Men Gud skulle oppreise Messias fra de døde og utnevne ham til Konge i himmelen. Daniel fikk også vite at Messias’ rike én gang for alle skulle erstatte alle andre riker. Kom virkelig Messias, slik det var forutsagt?

– Basert på 1. Mosebok, kapitlene 22–50, og dessuten 2. Mosebok, 5. Mosebok, 2. Samuelsbok, Salmene, Jesaja, Daniel, Mika, Sakarja 9:9.