Gjør kjent det gode budskap på en effektiv måte
1 Hvis vi skal kunne være effektive i tjenesten fra hus til hus, må vi nøye etterligne de metoder Jesus og hans apostler benyttet. Bibelen viser at når de samtalte med folk, fikk de dem til å gi uttrykk for hva de trodde. Når de så hadde fått vite det, kunne de tale til disse menneskene på en slik måte at sannheten kunne synke ned i deres hjerte. — Matt. 16: 13—16; Ap. gj. 17: 2—4, 16—18, 22—24.
2 Når vi henvender oss til folk, vil det være nyttig å samtale med dem og få dem til å uttale seg før vi tar fram Bibelen. Da Paulus var i Aten, fikk han vite mye ved å bruke øynene og ved å samtale med dem han traff. (Ap. gj. 17: 16, 17) Dette er fremdeles den beste måten å gjøre det på. Vi kan ikke vite hva en person tror, før han har uttalt seg. Tilhører han noe bestemt religionssamfunn? Hva mener han om forholdene i verden? Det er bare ved at han uttaler seg, at en kan få disse spørsmålene besvart.
3 Etter at du har kommet med noen korte, innledende bemerkninger for å gjøre beboeren kjent med det emnet som du ønsker å drøfte, vil det derfor være bra allerede i begynnelsen av samtalen å spørre beboeren om hva han tror er grunnen til de urolige forholdene på jorden. Det kan også være at du finner det nødvendig å stille flere spørsmål, for eksempel: Hvorfor finner det sted så store omveltninger i vår tid? Hvorfor blir det begått stadig flere forbrytelser? Hvorfor klarer ikke verdens ledere å skape fred? Hvorfor er det så mange mennesker som sulter, mens andre har overflod? Hva vil 1970-årene bringe?
4 Det er viktig at vi hele tiden har klart for oss hva som er grunnen til at vi stiller disse spørsmålene. Og vi må ha et rett motiv. Vi må være oppriktige. (2 Kor. 2: 17) Vi er oppriktig interessert i å få vite hva beboeren tror. Vi er interessert i hans ve og vel. Hvordan vi stiller våre spørsmål, er således like viktig som hva vi spør om. Prøv på en høflig, vennlig måte å få beboeren til å tenke og til å uttale seg. Ja, sørg for at han føler seg tilskyndt til å uttale seg.
5 Når han uttaler seg, må vi vise respekt for de meninger han har. Vi bør ikke føle at vi må korrigere enhver uriktig uttalelse han kommer med. Hvis han ønsker å lære sannheten å kjenne, vil detaljene komme etter hvert som han studerer. Vi bør heller finne ut om det er noe av det han sier, som vi kan være enig med ham i. Selv om det kanskje bare er et eneste punkt, kan vi henlede oppmerksomheten på det og fortelle ham at vi synes det høres fornuftig ut. Dette betyr selvfølgelig ikke at vi vil kaste bort tiden ved å snakke med mennesker som er dominerende og påståelige, og som ikke har noe ønske om å lære sannheten å kjenne.
6 Når vi leser eller siterer skriftsteder og tilbyr litteratur, ønsker vi også å være på bølgelengde med beboeren, hvis det overhodet er mulig. Det betyr at vi må henvende oss til ham på en direkte måte. På dette tidspunkt har vi lært litt om hvordan han tenker, og vi er derfor bedre i stand til å gjøre ham kjent med sannheten. Henled på en konverserende måte hans oppmerksomhet på Bibelen. Den er levende og kraftig og kan få ham til å tenke. (Heb. 4: 12) Det er imidlertid ikke nok bare å lese skriftstedene. Hjelp beboeren til å forstå dem. Når du behandler 2 Timoteus 3: 1—5, kan du trekke fram noen av uttrykkene i disse versene og vise hvordan profetien får sin oppfyllelse, ved å peke på konkrete og aktuelle hendelser som har funnet sted. Du kan peke på hvordan visse politikere er «stortalende» og gir fagre løfter, løfter som de ikke er i stand til å holde. Sammenlign på lignende måte andre trekk ved profetien med det som skjer i verden.
7 Vi ønsker ikke under noen omstendighet å være uvennlige eller taktløse. Mildhet eller vennlighet er en av Guds ånds frukter og bør derfor alltid prege vårt liv og vår tale. (Gal. 5: 22; 2 Kor. 6: 3, 4, 6) Forsøk derfor å få folk til å uttale seg. Hold så fram sannheten på en direkte måte, slik at beboeren, hvis han har en rett innstilling, forstår den og blir hjulpet til å handle i samsvar med den. — Ap. gj. 13: 48, NW.