Oppnår du kontakt ved dørene?

¹ I Rikets tjeneste for januar redegjorde vi for den betydning vennlighet har for at vi skal kunne oppnå kontakt med dem vi forkynner for. Vi skal nå se på noe annet som spiller en viktig rolle i denne forbindelse, nemlig at vi er naturlige.

² Hvis vi opptrer på en kunstig, stiv eller høytidelig måte, noe vi kan komme til å gjøre når vi er anspent og nervøse, vil ikke beboeren føle seg tiltrukket av det vi sier. Vi må ikke være for anonyme eller redde for å utlevere oss, men vise at vi er personlig engasjert i det vi sier, og at vi tror på det, slik at de kan se at det vi sier, kommer fra hjertet.

³ Det å være naturlig innbefatter å være konverserende og direkte. Dette har å gjøre med din framføringsmåte og din holdning til ditt emne og din tilhører. Ikke foreles for beboeren. Unngå å la din framføring bli en enetale. Prøv å komme på bølgelengde med den du besøker, og trekk ham inn i samtalen. Still spørsmål og kom med bemerkninger som vil få ham til å uttale seg. Øyekontakt er viktig. Det er ikke naturlig å se ned eller feste blikket andre steder. Se på den du taler med. Dette er særlig viktig når du stiller spørsmål, når han svarer på dine spørsmål, og når du kommer med en personlig appell.

⁴ De uttalelser vi kommer med, bør være lett forståelige. Vi bør derfor kle våre tanker i et dagligdags og naturlig språk. Det vi sier, bør være enkelt og logisk. Vi selv bør også være kledd på en slik måte at vår klesdrakt ikke vekker oppmerksomhet. Hvis vi har eiendommelige vaner og en eksentrisk måte å kle oss på, er det best vi forandrer på det.

⁵ Filip er et godt eksempel for oss. Tenk på hvilken naturlig, enkel og oppriktig måte han henvendte seg til den etiopiske hoffmannen på da han sa: «Skjønner du det du leser?» Han sa ikke: ’God dag, herr etiopiske hoffmann! Jeg representerer de hellige 12 apostler i Jerusalem som Mesteren har utvalgt til å forkynne det himmelske rike.’ På en naturlig og åpen måte stilte han et enkelt spørsmål, som resulterte i en samtale. — Ap. gj. 8: 26—38.

⁶ De innledende ord er ofte de vanskeligste. Ektefeller som tar del i tjenesten sammen, har funnet at det er mer personlig å innlede med ordene: «Min hustru (mann) og jeg forsøker å komme i kontakt med familiene her i nabolaget», og at en slik innledning gjør det lettere å oppnå kontakt. Lignende uttrykk, som: «Min venninne og jeg» og «min venn og jeg», kan prøves. Kanskje de kan hjelpe en til å oppnå bedre kontakt.

⁷ Når vi tar del i tjenesten, ønsker vi ikke å ta på oss en maske. Vi ønsker å være oss selv og la vår personlighet komme til uttrykk i vår forkynnelse. Når vi opptrer på en åpen, spontan, og naturlig måte, vil vi ha større muligheter for å oppnå øyeblikkelig kontakt med dem vi forkynner for, og de vil lettere forstå hva vi mener. Vi ønsker å unngå klisjéer og utenatlærte prekener. Vi må imidlertid ikke forveksle det å være naturlige med det å være familiære, som er noe vi bør unngå. Neste gang skal vi behandle nødvendigheten av at vi tilpasser oss forskjellige situasjoner.