Spørrespalten

● Hva kan gjøres for å hjelpe svakelige, vanføre og syke personer i menigheten?

Vi er alle forpliktet til å vise kjærlighet overfor hverandre. (1 Joh. 3: 17, 18) Å se til «farløse og enker i deres trengsel» er en del av vår tilbedelse av Jehova. (Jak. 1: 27; 2: 14—17) Som oftest blir dette gjort uoppfordret av enkeltpersoner som i kjærlighet ønsker å hjelpe dem som har behov for hjelp.

Menighetstjeneren må være oppmerksom på de behov eldre og syke har. Han kan gjøre menigheten kjent med hvem som har behov for kjærlig omsorg. Han bør også sørge for at de regelmessig får et eksemplar av Rikets tjeneste og blir hjulpet til å overvære møtene hvis det er mulig for dem å gjøre det. Når det blir gjort kjent at noen trenger hjelp, vil andre forkynnere i menigheten besøke dem og hjelpe dem til å ta del i felttjenesten og til å overvære møtene og, hvis det er nødvendig, gjør innkjøp og hjelpe til med rengjøringen og vask av tøy. Bare det at en lager litt varm mat til en som er syk, blir ofte høyt verdsatt. Det vil også være en god gjerning å lese for en som er blind, eller fra tid til annen ta opp foredrag eller deler av møter på lydbånd og spille det av for slike som ikke kan overvære møtene. — Se Vakttårnet for 1962, sidene 545—549; for 1967, sidene 92—94.

Åndelig modne mennesker vil ikke forlange at andre skal ta seg av dem eller sørge for dem materielt sett. De som er eldre og uføre i menigheten, har som regel selv de midler de trenger for å kunne dekke sine materielle behov, eller får økonomisk hjelp av familiemedlemmer eller av myndighetene. Slike personer bør bli gjort kjent med de tiltak myndighetene har truffet for å hjelpe dem som har behov for økonomisk støtte. (Se Vakttårnet for 1. desember 1966, sidene 551, 552.) Hvis en person er i den stilling at han ikke kan få økonomisk støtte på noen av de måter som er nevnt ovenfor, kan menigheten finne det nødvendig å tre støttende til og gi ham økonomisk hjelp. En slik hjelp blir bare gitt til personer som fortjener det, og i den utstrekning menigheten er i stand til det. — 1 Tim. 5: 9, 10; Gal. 6: 10; se også boken «Ditt ord er en lykte for min fot», side 132.