Hva er ditt hjertes ønske?
JEHOVA GUD hindrer ikke noen i å følge sitt hjertes ønske. Vi har frihet til å velge det som appellerer til vårt hjerte, og det som gleder våre øyne. Den vise kong Salomo sa under inspirasjon: «Gled deg, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og etter det dine øyne ser!»
Men dette betyr ikke at en ungdom som oppfyller alle de ønsker som hans hjerte og øyne har, ikke er ansvarlig for sine handlinger overfor Livgiveren, Jehova Gud. Kong Salomo sa videre: «Men vit at for alt dette vil Gud føre deg fram for dommen. La gremmelse vike fra ditt hjerte og hold alt ondt borte fra ditt legeme! For ungdom og morgenrøde er tomhet. Tenk på din skaper i din ungdoms dager.» — Pred. 11: 9—12: 1.
Jehova Gud vil ikke hindre en i å bli skuffet eller skadd hvis ens hjertes ønsker griper forstyrrende inn i eller begrenser den virksomhet som har direkte tilknytning til den sanne tilbedelse. Vi er derfor i sannhet forstandige hvis vi framelsker ønsker som tar i betraktning vårt dyrebare forhold til Jehova Gud.
Hvis du er en ung mann eller en ung kvinne, hva er da ditt hjertes ønske? Er ditt forhold til Jehova din største interesse? Er det ditt ønske å bruke dine evner og dine materielle eiendeler på en slik måte at du får mest mulig tid til å fremme Rikets interesser? Tenker du alvorlig på å øke din andel i det viktige arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler? Er det ditt hjertes ønske å bli alminnelig pioner så snart som mulig og inntil det kan skje, å være midlertidig pioner når du har anledning til det?
Hvorfor de valgte å bli pionerer
Mange innvigde, døpte unge menn og kvinner er meget opptatt av hvordan de fullt ut kan bruke sine krefter i tjenesten for Jehova Gud som Herren Jesu Kristi trofaste disipler. En pioner i Nigeria uttrykte det slik: «Allerede da jeg gikk på skolen, var jeg klar over at tiden var kort, og jeg ønsket å gjøre forstandig bruk av den tid som var igjen. Jeg pleide derfor regelmessig å være midlertidig pioner.» En annen pioner sier: «Jeg tror at pionertjenesten er den beste måte hvorpå unge mennesker i likhet med meg selv kan vise Jehova sin takknemlighet for det han har gjort for oss.
En ung, gift mann dro tilbake til sin landsby da han hadde fullført sin utdannelse til lærer i Bandung i Indonesia. Han vendte tilbake med mer enn verdslig kunnskap, for han var blitt en innvigd, døpt disippel av Herren Jesus Kristus. Til tross for at han var det eneste vitnet i landsbyen oppe i fjellene, brukte han mange timer til å kunngjøre det «gode budskap» for menneskene der på deres eget språk. Han holdt talen i forbindelse med minnehøytiden klokken 22, etter at innbyggerne i landsbyen hadde kommet hjem fra sitt arbeid. Over 100 mennesker var forsamlet på torget omkring et bål. Han ble oppmuntret ved å se at det kom så mange, og forsto hvor nødvendig det var for ham å bruke mer tid til å forkynne og undervise, og han begynte derfor som midlertidig pioner. Han sluttet snart som lærer og begynte som alminnelig pioner. Mange av hans tidligere elever er nå innvigde, døpte vitner.
En kretstilsynsmann i Japan har fortalt at brødrene og søstrene der i landet betrakter pionertjenesten som «det eneste riktige», hvis de har mulighet for å bli pionerer. Nesten halvparten av pionerene i Japan er unge mennesker. Det er helt vanlig at de, selv om ikke begge foreldrene er i sannheten, god tid i forveien forbereder seg med tanke på at de skal begynne som pionerer når de er ferdige med skolen.
Hvis du går på skolen, fortsetter da din kjærlighet til Jehova og til menneskene i ditt distrikt å vokse? Kommer denne kjærlighet til uttrykk ved at du har et brennende ønske om å gjøre alt du kan for å fremme Rikets interesser? Gjør du god bruk av skoleferiene ved å ha større andel i felttjenesten når du har ferie? Forbereder du deg med tanke på å bli alminnelig pioner? Benytter du deg av muligheten til å lære noe som vil gjøre det lettere for deg å få et deltidsarbeid når du har fullført din verdslige utdannelse? Har du forsøkt å finne en som kan være din pionerpartner? Har du drøftet saken med ham eller henne? Er du midlertidig pioner hver gang du har anledning til det?
Er pionerer mens de går på skolen
Noen brødre og søstre har funnet ut at de til og med kan være alminnelige pionerer mens de går på skolen.
En ung forkynner på Hawaii som er pioner, forteller: «Jeg innså at det å bruke halvparten av hver skoledag til å være pioner ville beskytte meg mot påvirkning fra verdslige skolekamerater og også hindre meg i å være med på ting som skolen arrangerer utenom skoletiden, ettersom jeg da ville være travelt opptatt i felttjenesten. Takket være mye hjelp fra Jehova og stor oppmuntring fra min familie var jeg i stand til å være pioner. Jeg er virkelig glad for at jeg var pioner mens jeg gikk på skolen, for det økte i høy grad min verdsettelse av det enestående privilegium å kunne tjene Jehova nå i de siste dager, og det hjalp meg til i høyere grad å se hen til Jehova for å få styrke.»
En søster i New York som begynte som pioner mens hun ennå gikk på skolen, hadde følgende timeplan: Hun pleide å komme hjem fra skolen omkring klokken 14. Hun begynte så i tjenesten en halv time senere og fortsatte til mellom klokken 18 og 19. Hun gjorde litt av leksene i lunsjpausen og tok så resten når hun var ferdig på feltet. Hun er fortsatt pioner og betrakter pionertjenesten som en beskyttelse mot å bli ført på avveie av de ting verden er opptatt med.
Hvis du nå går på skolen, kan du da foreta forandringer som vil gjøre det mulig for deg å være pioner uten at du forsømmer din skolegang? Er det ditt hjertes ønske?
Gir avkall på en høyere utdannelse for å kunne være pioner
Ikke alle som nå er pionerer, hadde et ønske om å bli pioner fra først av. Noen ønsket å skaffe seg en høyere utdannelse for å komme seg fram i verden. En pionersøster på Hawaii sier: «Jeg hadde som mål å skaffe meg en god, høyere utdannelse. Jeg begynte på universitetet og ble uvirksom i åndelig henseende. Jeg fant imidlertid ut at den høyere skolen var lite tilfredsstillende. Jeg mente at det måtte finnes noe bedre i livet, noe som ville gjøre livet mer verdt å leve. Jeg begynte igjen å overvære møter og være sammen med pionerer. Ikke lenge etter sluttet jeg på universitetet og begynte å arbeide mot det mål å tjene Jehova som pioner.»
En annen søster på Hawaii forteller følgende: «Min far ønsket at jeg skulle ta imot et stipendium som ville gjøre det mulig for meg å studere. Jeg hadde et ønske om å lære så mye at jeg kunne se om menneskelig filosofi kunne hjelpe menneskene til å løse sine problemer. Da jeg hadde studert et års tid, innså jeg tomheten i den verdslige visdom og sluttet å studere. Min mor var et godt eksempel som pioner. Det var også andre nidkjære pionerer i menigheten, og den tro og nidkjærhet de viste, smittet meg og vakte et ønske hos meg om å slutte meg til dem i pionertjenesten.
«Da kretstilsynsmannen hadde vært på besøk, var jeg fast bestemt på å bli pioner. Jeg snakket med min mor om saken, og ettersom min far ikke er i sannheten, mente jeg at jeg måtte reise hjemmefra for å kunne være pioner. Jeg forklarte mor at jeg ville bli pioner selv om det betydde at jeg måtte reise hjemmefra. Tanken på at vi skulle bli skilt fra hverandre, fikk oss begge til å gråte. Jeg ba til Jehova om at han måtte bløtgjøre min fars hjerte slik at han ville la meg få bli pioner og bo hjemme. Jehova besvarte min bønn, og jeg har nå vært pioner i mange år og bodd hjemme. Jeg har hatt et deltidsarbeid, slik at jeg har kunnet forsørge meg selv.»
Har vært villige til å gi avkall på materielle fordeler
Når ønsket om å bli pioner er sterkt nok, vil en være villig til å gi avkall på tilsynelatende fordeler i materiell henseende. Også unge mennesker som har begynt i pionertjenesten har i mange tilfelle vært nødt til å foreta forandringer. De som har gjort det, er blitt rikelig velsignet.
En bror i Ubiri i Nigeria som valgte å begynne som pioner trass i at hans vantro foreldre hadde planer om at han skulle studere ved et universitet, skriver: «Ettersom jeg akkurat var ferdig med skolen og bare var i stand til å utføre kontorarbeid, fordi jeg ikke hadde lært et håndverk, måtte jeg tvinge meg selv til å bli fisker. Selv om jeg ikke har noen som kan støtte meg økonomisk, vil jeg ikke gi slipp på anledningen til å være pioner, for jeg har alltid hatt et inderlig ønske om å bli det.» Han er nå alminnelig pioner og leder 15 bibelstudier.
En søster i Portugal forteller følgende: «Jeg var enebarn og ble derfor vist stor oppmerksomhet. Jeg innså imidlertid at jeg brukte det meste av min tid til å utføre verdslig arbeid. Mine foreldre var ikke avhengige av meg i økonomisk henseende. Jo mer jeg tenkte over saken, jo mer overbevist ble jeg om at den tid som jeg brukte i mitt arbeid som sekretær, kunne brukes på en mye bedre måte i pionertjenesten. Jeg hadde knapt bestemt meg for å bli pioner før problemene begynte å melde seg. Jeg fikk et fristende tilbud om å begynne som sekretær i et annet firma, hvor jeg ville få dobbelt så mye i lønn som det jeg nå hadde. Da min far, som ikke er i sannheten, fikk vite at jeg hadde bestemt meg for å bli pioner, sa han at han aldri ville snakke med meg igjen, og truet med å ta livet av seg. Jeg holdt imidlertid fast ved min beslutning. Min far ga meg straks ordre om å forlate hjemmet.
«I denne vanskelige tiden oppmuntret min mor meg hele tiden. Jeg vil heller aldri glemme hvordan mine brødre og søstre fylte det tomrom som hadde oppstått i mitt liv, og viste meg den kjærlighet jeg trengte. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for det. Jeg fikk flere tilbud om å spise hos dem enn jeg kunne ta imot. Brødrene ønsket at jeg skulle holde meg sunn og frisk og gjerne legge litt på meg, slik at min far ikke skulle tro at jeg led mangel på noe. Når jeg vendte meg til Jehova i bønn, følte jeg spesielt at jeg ble styrket og oppmuntret til å fortsette i pionertjenesten. Så en dag, ni måneder senere, traff jeg min far på gaten. Det var ikke lett for ham å si ’god dag’, men jeg merket at han var glad for å se meg. Kort tid senere ble jeg til min store overraskelse bedt om å komme hjem og bo hjemme og fortsette i pionertjenesten. Etter at jeg nå har vært pioner i over fem år, har min far bestemt seg for å bli med på sitt første stevne. Jeg kan fullt ut si meg enig i de ordene som står i Salme 27: 10 (UGT): ’Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.’»
Et ungt ektepar i Filippinene forteller hvorfor de begynte i pionertjenesten: «Vi forsto at tiden er kort, og det fikk oss til å slutte i vårt verdslige arbeid og begynne i pionertjenesten. Fordi vi gjorde det, har vi nå fred i sinnet og er mye nærere knyttet til hverandre, noe som skyldes at vi arbeider sammen i felttjenesten. Vi har lært å disponere både vår tid og våre penger. Når vi arbeider i et distrikt, forsøker vi å planlegge vår virksomhet slik at vi både kan gå fra hus til hus og foreta gjenbesøk i det samme distriktet. Dette reduserer våre reiseutgifter. Vi har også lært å kjøpe de nødvendige matvarer først og i store partier, når det lar seg gjøre.»
Da en ung søster i Nigeria gikk ut av skolen, begynte hun å tenke alvorlig på å bli pioner. Hun hadde mange muligheter for å få arbeid. Hun bestemte seg for å ta seg et arbeid som ville gjøre det mulig for henne å bruke mer tid i forkynnelsen, selv om det betydde at hun fikk mindre lønn. Hun tenkte som så: ’Når denne ordning med dens institusjoner forgår, vil jeg være sikker på å ha en beskjeftigelse.’
En pionersøster i Davao i Filippinene forteller om de velsignelser hun fikk del i da hun sluttet i sitt verdslige arbeid for å bli pioner: «Jeg fant ikke sann lykke i mitt verdslige arbeid, ettersom det var lite tilfredsstillende og jeg erfarte mange skuffelser. Da jeg leverte inn min avskjedssøknad, tilbød firmaet meg en høyere stilling og større lønn. Jeg var imidlertid fast bestemt på å bli pioner. Etter at jeg nå har vært pioner i to år, har jeg ikke erfart annet enn mange gleder og velsignelser. Min bibelkunnskap har i høy grad økt, og jeg utfører et mer effektivt forkynnelsesarbeid, Det er også blitt lettere for meg å legge Guds ånds frukter for dagen. Jeg forsøker nå alltid å oppmuntre andre unge mennesker til å gjøre som jeg og begynne i pionertjenesten.»
Oppmuntring fra foreldrene en stor hjelp
Det eksempel andre setter, kan i sannhet være en kilde til oppmuntring. Men i tillegg til dette trenger hjertets ønske om å gjøre det som er godt, fra tid til annen å bli styrket. Foreldre kan gjøre mye for å hjelpe sine barn i denne henseende.
En søster på en av øyene i Filippinene forteller: «Mine foreldre gjorde mye for å hjelpe meg til å holde fast ved min beslutning om å bli pioner. Jeg benyttet skoleferien til å tjene som midlertidig pioner. De livshistorier som har stått i Vakttårnet, har også tilskyndt mitt hjerte til å trakte etter å få del i det privilegium å være pioner.»
En eldste i Korea oppmuntret sine fire barn til å bli pionerer. På et kretsstevne ble han og barna intervjuet. Den eldste datteren fortalte at da hun gikk i gymnaset, var hun den flinkeste i klassen. På et tidspunkt ønsket hun selv å studere videre. Hennes far fortalte henne at det sto henne fritt å fortsette å studere, men at hun ikke kunne vente at han skulle støtte henne økonomisk. Hun forandret mening med hensyn til å begynne ved universitetet, og hun erfarer nå mange velsignelser som pioner. Det nest eldste barnet, en sønn, fortalte at han også på et tidspunkt ønsket å studere og følge en verdslig handlemåte. Hans far satte seg imidlertid ned og drøftet forskjellige ting i Bibelen sammen med ham. Faren fortalte ham også at hvis han absolutt ønsket å følge en verdslig handlemåte, måtte han finne seg et annet sted å bo. Han fulgte sin fars råd og er meget takknemlig for at faren var vennlig, men bestemt. De to minste barna fortalte at det som skjedde med de to eldste, hadde gjort et dypt inntrykk på dem. De planla helt fra begynnelsen av å bli pionerer. Den yngste sluttet i gymnaset for å bli pioner.
Tenk over om du kan bli pioner
Det er kanskje slik at ditt hjertes ønske er å bli pioner og få del i de gleder det gir, men forholdene på det nåværende tidspunkt gjør det simpelthen umulig for deg å bli det. Hvis det er tilfelle, bør du ikke bli motløs. Du kan være forvisset om at Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, setter stor pris på den trofaste tjeneste du utfører.
Hvis du er vedholdende i bønnen, kan det være at det som hindrer deg, vil bli fjernet, slik at det blir mulig for deg å oppfylle ditt hjertes ønske. En søster som nå tjener som misjonær, opplevde dette. Da hun gjorde kjent at hun hadde planer om å bli pioner, var hun fortsatt mindreårig og bodde hjemme. Hennes vantro far ønsket ikke at hun skulle bli pioner, men at hun skulle studere. Hun ba til stadighet om at Jehova måtte bløtgjøre farens hjerte. I løpet av et års tid var hun i stand til å begynne i pionertjenesten. Helsen hennes begynte også å bli bedre, og dette gjorde et fordelaktig inntrykk på faren. Denne søsteren sier: «Når jeg tenker tilbake på den tid jeg har vært pioner, har det virkelig vært anstrengelsene verdt å overvinne alle de vanskeligheter som jeg har vært utsatt for.»
Når du hører hva andre har opplevd, bør du tenke over hvorvidt du kan få det privilegium å bli pioner. Jehova Gud har naturligvis overlatt det til hver enkelt av oss å avgjøre hvor mye tid vi vil bruke i det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. Han har også gjort oss oppmerksom på behovet for å ta del i dette viktige arbeidet. Han har åpenbart for oss at denne tingenes ordning hurtig nærmer seg sin ende. Dette betyr at menneskene er i alvorlig fare. De må komme i et godkjent forhold til Jehova hvis de skal kunne overleve den ’store trengsel’. Jehova har dessuten åpenbart at hans vilje med oss er at vi skal utbre det livgivende budskap som finnes i hans Ord. Det at vi handler i samsvar med hans vilje, er derfor et uttrykk for at vi har kjærlighet til ham og til våre medmennesker.
Tilskynder din kjærlighet til Jehova deg til å oppfylle ditt hjertes ønske? Hvis den gjør det, kan du enten du er pioner eller ikke, ha tilfredsstillelsen av å vite at du utfører en helhjertet tjeneste for Jehova. Jesus ga sine brødre befaling om å forkynne og undervise. Han sa: «Gjør . . . disipler.» Alle innvigde kristne vet hva de har å gjøre, og de vil overalt og til enhver tid være travelt opptatt med å forkynne det gode budskap fra hus til hus.