Spørrespalten

● Er det riktig av ektepar å gå til det dømmende utvalg med problemer av privat karakter?

Hvis et ektepar har problemer, bør de forsøke å løse disse problemene selv, i samsvar med den veiledning Guds Ord gir. Men hvis de ikke klarer det og problemet er av alvorlig art, vil det være riktig av enten den ene eller begge å henvende seg til de eldste i det dømmende utvalg. — Se Matteus 18: 15—17.

Et alvorlig problem av privat karakter kan for eksempel være at en mann slår sin hustru og tilføyer henne skade. En kristen bør ikke være voldsom. (1 Tim. 3: 3; Tit. 1: 7) De kristne bør framelske åndens frukt, som innbefatter selvkontroll og fred. (Gal. 5: 22, 23, NW) En mann bør elske sin hustru som seg selv. — Ef. 5: 28, 29; Kol. 3: 19; se også 2 Timoteus 2: 24 og 1 Peter 3: 7.

Hvis det foreligger beviser for at det dreier seg om et alvorlig tilfelle av bruk av vold, vil menighetens dømmende utvalg undersøke saken for å finne ut hva som var årsaken til mishandlingen av hustruen, og komme med veiledning ut fra Bibelen til begge parter i et forsøk på å gjenopprette freden i familien. De kan finne det nødvendig å gjøre noe mer enn å gi veiledning; mannen vil kanskje bli irettesatt privat eller offentlig. Hvis det viser seg at en mann har for vane å slå sin hustru, mangler selvkontroll og er voldsom (2 Tim. 3: 3), og hvis han ikke retter seg etter den veiledning som de eldste i menigheten har gitt ham ut fra Bibelen, kan han bli utstøtt.

Hvis hustruen så bestemmer seg for å ta rettslige skritt mot sin utstøtte mann fordi hun mener det er nødvendig for å beskytte seg mot vold, vil ikke dette være i strid med den veiledning som blir gitt i 1 Korintierne 6: 1—6.

Lignende tiltak kan bli truffet hvis noen kommer til de eldste og klager over at et medlem av menigheten er i stand til, men likevel ikke er villig til å forsørge sin familie i samsvar med 1 Timoteus 5: 8.

Menighetens dømmende utvalg bør ikke spionere på andre for å finne ut noe om deres privatliv. Men når noen søker råd hos dem, er de forpliktet til å treffe avgjørelser som er i samsvar med Bibelens veiledning, og beskytte menighetens gode navn og rykte. Når noen kommer til dem med en sak, bør de behandle den på en grundig måte og senere undersøke om den veiledning de har gitt, er blitt fulgt, og om de nødvendige forbedringer er blitt gjort. De eldste bestreber seg på å rette på ting som ikke er som de skal, innbefattet alvorlige problemer av privat karakter som de får kjennskap til. — Tit. 1: 5.