Det hjelper å snakke om det
1 Guds Ord sier mye om rett bruk av tungen. (Jak. 3: 1—10) Selv om det er mange situasjoner som krever at en overhodet ikke sier noe, er det også sant at «å tale har sin tid». Ja, det er en tid da velvalgte ord er «som epler av gull i skåler av sølv». (Pred. 3: 7; Ordspr. 25: 11) Et godt ord fra «de vises tunge er legedom» og utgjør en skarp kontrast til tankeløst, tomt snakk. — Ordspr. 12: 18.
2 Ettersom vi alle er ufullkomne, synder vi naturligvis alle med tungen, og også på andre måter kan vi komme til å støte våre kristne brødre. (Jak. 3: 2; 1 Joh. 1: 8) Vi vet at vi selv trenger å få tilgivelse, og det burde få oss til å være barmhjertige mot våre brødre og ikke gjøre stort vesen av bagateller. Men hvis en virkelig har problemer og ikke klarer å få en mindre krenkelse ut av hjerte og sinn, vil ikke situasjonen bli noe bedre ved at en nekter å snakke med den som har såret en. Det ville bare skape mistanke og mistillit og gjøre kløften mellom dem enda større. Noen få minutters samtale i den hensikt å komme til forståelse kan på den annen side gjøre slutt på langvarig nag. — Matt. 5: 23, 24; Ef. 4: 26.
3 Vennlige ord bidrar ikke bare til å skape et bedre forhold, men kan også oppmuntre og oppbygge andre. Blir vi ikke alle litt nedtrykt og mismodige fra tid til annen? Den gamle ordning øver et kolossalt press på oss. Det blir stadig vanskeligere å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold. Det er derfor innlysende at vi setter pris på noen oppmuntrende ord fra en omtenksom venn. Et uttrykk for vennlighet, en oppbyggende tanke fra Bibelen eller bare en vennlig hilsen kan være et «godt ord» som akkurat da er det som skal til for å glede vårt hjerte. — Ordspr. 12: 25.
4 Det vi snakker om, vil i særlig grad være oppbyggende når våre tanker dreier seg om åndelige ting. (Fil. 4: 8) Det fører dessuten til at de åndelige ting synker dypere ned i vårt hjerte og sinn. Og har vi ikke mange gode ting å snakke om? Det kan være noe vi har lest i Selskapet Vakttårnets publikasjoner, skriftsteder som har gjort spesielt stort inntrykk på oss under vårt personlige studium, eller noe vi er blitt gjort oppmerksom på på et av menighetens møter. En oppmuntrende opplevelse kan også «være til gagn for dem som hører på». — Ef. 4: 29.
5 Noen ganger skal det virkelig mot til for å gjøre god bruk av tungen. Dette er særlig tilfelle når noen som står oss nær, har gjort seg skyldig i en alvorlig forseelse og prøver å skjule det. Sterke følelsesmessige hensyn får oss kanskje til å nøle med å snakke med de eldste om saken. Men det ville i virkeligheten være misforstått lojalitet å overse slike alvorlige forseelser. (5 Mos. 13: 6—8) Det ville heller ikke være et uttrykk for godhet overfor den som har handlet galt, for det kunne føre til at han ikke fikk den nødvendige åndelige hjelp fra de eldste, og at han som følge av det ble forherdet og fortsatte å synde. Vi ville dessuten vise mangel på omtanke for menighetens renhet og utsette den for vanære. Vi ville i virkeligheten være illojale mot Jehova og hans lov og kanskje til og med sette vårt eget forhold til Jehova i fare. Selv om det er vanskelig å snakke om slike ting, ville det være riktig og til gagn for alle parter å gjøre det, ikke sant?
6 Det er ikke tvil om at det er viktig å snakke ut om tingene på det rette tidspunkt for å bevare freden og harmonien i menigheten. Det er derfor de eldste må passe på å sette et godt eksempel i denne henseende når de ivaretar sine plikter. I spørsmål som har stor innvirkning på folks liv, viser en eldste innsikt når han ikke treffer en avgjørelse alene, men rådfører seg med andre eldste. Som Ordspråkene 15: 22 sier: «Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang.» Eldste som er klar over dette, begrenser ikke sine samtaler til de fire årlige møtene, men tar seg tid til å rådføre seg med hverandre i forbindelse med problemer og forslag, og de forvisser seg dessuten om at hele eldsterådet har kjennskap til viktige saker.
7 Av og til når de eldste treffes, kan de nevne en bror eller en søster som på en eller annen måte ikke setter et godt eksempel. De bestemmer seg kanskje for ikke å la vedkommende være med i demonstrasjoner på tjenestemøtet, tjene som midlertidig pioner og lignende. I et slikt tilfelle bør den broren eller søsteren det gjelder, få hjelp av de eldste til å sette et bedre eksempel. Hvis de ikke sier fra til ham eller henne, kan vedkommende føle seg krenket eller bli mismodig. Kjærligheten bør tilskynde hyrdene til å gi den nødvendige hjelp.
8 Hvor glade kan vi ikke være for at Bibelen gir oss ypperlige retningslinjer for bruk av tungen! Måtte vi alle arbeide hardt for å følge disse og derved bidra til å glede og bygge opp våre brødre.