Spørrespalten

● Blir angrende syndere som blir irettesatt offentlig eller privat, satt på noen slags prøve?

Nei. En irettesettelse er menighetens uttrykk for at den ikke godkjenner en alvorlig synd som kunne ha ført til at et av menighetens medlemmer var blitt utstøtt hvis han ikke hadde angret. (1 Tim. 5: 20, NTM; Tit. 1: 10—13) Når det er blitt gitt uttrykk for dette, er irettesettelsen blitt gitt. Vedkommende kommer ikke inn i en periode hvor han stadig får reprimander, og blir ikke satt på noen slags prøve.

Hvorfor blir han så pålagt visse restriksjoner? Når et medlem av menigheten har begått en alvorlig synd, viser det at han er åndelig svak. Akkurat som en som er fysisk svak, kanskje må avholde seg fra å spise visse ting eller fra å delta i spesielle former for virksomhet til han er blitt bedre, kan en som er åndelig svak, bli fritatt for visse forpliktelser i menigheten til han har gjenvunnet sin åndelige styrke. Hensikten med restriksjonene er i stor utstrekning å hjelpe den angrende synderen til å overvinne sin åndelige svakhet og understreke overfor ham hvor viktig det er å respektere Guds hellighet. — Gal. 6: 7—9; se Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler, side 163.

Hvis en bror som nylig er blitt irettesatt, flytter til en annen menighet, bør de eldste i den menigheten gjøres kjent med eventuelle restriksjoner som broren er pålagt. På denne måten vil de eldste i den nye menigheten gradvis kunne gi ham tilbake hans tjenesteprivilegier og hjelpe ham til å bli fullstendig åndelig helbredet. En slik tidligere irettesettelse blir naturligvis ikke kunngjort i den nye menigheten. De eldste må til alle tider etterligne den barmhjertige handlemåte Jehova fulgte overfor sitt folk, selv når det ble nødvendig for ham å tukte dem. — Es. 63: 7—9.