Vi presenterer det gode budskap — uten å dømme på forhånd
1 Alle mennesker har rett til å få høre det «gode budskap». Jesus Kristus døde ikke bare for noen få, men «for alle». (2 Kor. 5: 14) Vi må derfor passe på at vi ikke dømmer folk på forhånd og tenker at det vil være bortkastet tid å besøke dem igjen.
2 Det finnes naturligvis noen som bare tar imot litteratur for å være hyggelige. Men uansett hvilket motiv de har første gang vi besøker dem, kjenner vi ikke deres hjertetilstand, og vi kan heller ikke vite hvilken virkning litteraturen kan ha på dem. Vi har kanskje bare sett dem og snakket med dem en enkelt gang. Ville det ikke være sørgelig om de på grunn av våre forutfattede meninger skulle miste verdifull tid med hensyn til å begynne å vandre på livets vei?
3 Når vi virkelig har omtanke for vare medmennesker, vil vi også merke oss slike som viser interesse for Bibelen, men ikke tar imot litteratur. Når det blir vist noe interesse, kan du legge grunnlag for et gjenbesøk. Før du går, kan du nevne at du gjerne vil snakke med beboeren igjen og drøfte ytterligere punkter fra Bibelen med ham. Prøv å finne et emne som det vil passe å snakke om neste gang. Du kan kanskje også finne ut når det vil passe best at du kommer tilbake. Husk å notere disse opplysningene på hus-til-hus-notatskjemaet. Når du forbereder deg til gjenbesøk, kan du velge ut skriftsteder fra Forslag til prekener, en artikkel i et av bladene eller et kapittel i en av bøkene. Du vil kanskje måtte foreta en rekke besøk før beboeren er blitt så interessert at han er villig til å studere Bibelen sammen med deg.
4 Selv om ikke alle våre bestrebelser bærer frukt, kan vi være forvisset om at det behager Jehova at vi etterligner ham ved å vise omsorg for menneskene. Noen ganger inntreffer det dessuten noe helt uventet. Tenk for eksempel på en kvinne på Martinique. I løpet av en periode på cirka fire og et halvt år ville hun ikke høre på Jehovas vitner. Da en søster som hun ofte hadde avvist, kom til henne med Rikets budskap, sa hun: «Jeg har allerede sagt til Dem mange ganger at jeg overhodet ikke er interessert.» Søsteren svarte: «Jeg kommer bare for å gi Dem denne traktaten, som nå blir delt ut over hele verden. Den inneholder et svært viktig budskap. Vær så snill å ta imot den.» Kvinnen tok imot traktaten. Søsteren tenkte mye på denne kvinnen, som tilsynelatende var «motstander», og var ivrig etter å finne ut om traktaten hadde hatt noen virkning på henne. Hun gikk derfor tilbake to uker senere. Tenk deg hvor glad hun ble da hun ble bedt inn og kvinnen tok imot tilbudet om et bibelstudium. Denne kvinnen er nå en nidkjær forkynner. Hun sier ofte til den søsteren som besøkte henne: «Hvis jeg bare hadde visst hva det dreide seg om, ville jeg ha tatt imot tilbudet for lenge siden. Jeg har mistet så mye tid.»
5 Vi vet aldri hva som kan skje. Det er ikke alltid folk er så veldig begeistret første gang vi besøker dem. Men det kan skje en forandring. Noe vi har sagt, kan få beboeren til å tenke, eller det kan være noe i litteraturen som stimulerer hans interesse. Vår vennlighet kan gjøre dypt inntrykk på ham. Men hvis vi på forhånd mener at han ikke er interessert, og lar være å gå tilbake, kan interessen dø ut. Vi har derfor god grunn til iherdig å følge opp interessen, idet vi fullt ut er klar over at Jehova vil at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1 Tim. 2: 4, NW.
[Uthevet tekst på side 4]
Hjelp ny til å ta del i forkynnelsen i april