Hvem er uklanderlig?
1 Da apostelen Paulus skrev til Timoteus om brødre som ’satte sin hu til en tilsynsmanns hverv’, sa han: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig.» (1 Tim. 3: 1, 2, LB) Men dette er ikke et krav som bare blir stilt til tilsynsmennene. Senere i den samme boken i Bibelen blir også andre medlemmer av menigheten oppfordret til å «være uklanderlige». (1 Tim. 5: 7, LB) Hva vil det egentlig si å være uklanderlig?
2 Poenget er at vi alle må være klar over at vår oppførsel ikke bare er en privatsak. Det vi gjør, berører vår familie, menigheten og Guds navn. Vi bør oppføre oss på en måte som bringer ære til Jehova og hans folk. Vi bør ikke bare tale om rett oppførsel, men hver enkelt av oss må være «et forbilde i gode gjerninger». (Tit. 2: 6, 7) Selv om vi gjør dette, kan det naturligvis være noen som misforstår det vi gjør, og finner feil ved det. Medlemmene av den jødiske menighet kritiserte Jesus. (Luk. 7: 34, 35) Men det Paulus ville ha fram, var at ingen skulle ha noen gyldig grunn til å rette noen anklage mot oss.
3 Det er naturligvis ingen av oss som er syndfrie. Vi har alle feil; vi forfeiler alle målet. (1 Joh. 1: 8) Men vi bør ikke komme til kort i noen alvorlig grad når det gjelder å oppfylle kravene i Guds Ord, slik at det blir nødvendig å irettesette oss. (Se Galaterne 5: 19—21.) Vi må oppriktig bestrebe oss på å anvende Bibelens prinsipper i alle livets gjøremål. Gjør du det? Gjør du det hjemme hos deg selv og ellers når du er sammen med dine slektninger? Gjør du det på arbeidsplassen og når du søker atspredelse? Lever du på en slik måte at andre kan se at du etterligner Kristus? — Se 1 Korintierne 11: 1.
4 Når vi etterligner Kristus, bør vi ikke bare tenke på den virksomhet vi tar del i, men også på den ånd vi legger for dagen. Da apostelen Paulus skrev til menigheten i Filippi, tilsynsmennene og menighetstjenerne innbefattet, understreket han nødvendigheten av at de etterlignet Kristus med hensyn til dette. Han skrev: «Idet I . . . ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv.» — Fil. 1: 1; 2: 1—8.
5 Men sett at noen ikke gjør dette. Det finnes mennesker som er så sta at det ofte er umulig for andre å resonnere med dem. Når slike personer deltar i en drøftelse, er de kranglevorne og gir andre det inntrykk at de ligger i ordstrid med sine brødre. De tenker altfor høyt om seg selv, og derfor har de en tendens til å forakte andres synspunkter. Deres bemerkninger har følgelig lett for å skape strid i stedet for å bidra til at det blir oppnådd enighet. Det er naturligvis ikke alle som uttrykker seg på samme måte. Noen er naturligvis mer dynamiske enn andre. Men «stridigheter, tvedrakt, partier» blir i Guds Ord stemplet som «kjødets gjerninger». (Gal. 5: 19, 20) En som gir seg av med slike ting, er ikke uklanderlig.
6 I 1 Timoteus 5: 7 (LB), som vi siterte fra tidligere, sa Paulus at sanne kristne skulle være uklanderlige når det gjaldt å dra omsorg for enker som var nære slektninger av dem. Men den samme høye norm gjelder i alle livets gjøremål, ikke sant? Uansett hva verden omkring oss gjør, bør vi alle være uklanderlige. Hvordan? Ved at vi alltid «holder fast på livets ord», idet vi anbefaler det både ved vår tale og ved vår oppførsel. — Fil. 2: 14—16, NTN.