Til alle eldsteråd
Kjære brødre!
Vi er forvisset om at dere fortsatt ’gir akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal vokte Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn’. (Ap. gj. 20: 28, NW) Vi lever i en alvorlig tid, og hvis vi skal kunne ha omsorg for brødrene og for deres åndelige velferd, er det nødvendig at vi er oppmerksom på deres behov og på hva som er til beste for dem.
Vi kan være takknemlig for at vi ikke står overfor et nær forestående frafall, slik de kristne tilsynsmenn på apostelen Paulus’ tid gjorde. (Ap. gj. 20: 29, 30) Vi står ikke desto mindre overfor vanskeligheter og prøvelser og farer, og dette er derfor ikke en tid da vi kan unnlate å vokte hjorden. Selv om vi nå befinner oss i et åndelig paradis, bør vi fortsatt ha den samme omsorg for brødrene, og særlig for de svake, noe også apostelen Paulus gir uttrykk for i 2 Korintierne 11: 28, 29. — Rom. 15: 1.
Å vise en slik omsorg er noe vi må gjøre dag ut og dag inn. Når menighetens eldste fra tid til annen kommer sammen, kan de imidlertid vise særlig omsorg for hele menighetens velferd. Vi vil derfor gjerne komme med noen forslag vedrørende de eldstes møter og vise hvordan disse møtene kan bli gagnlige for alle og bidra til å fremme Guds gjerning på jorden.
De eldstes møte under kretstilsynsmannens besøk
Dette spesielle møtet blir vanligvis holdt som et ekstra eldstemøte, utenom de møter de eldste ellers har hver tredje måned, med mindre det synes å være god grunn til å slå det sammen med et av disse møtene. Den presiderende tilsynsmann tjener som ordstyrer ved dette møtet som ved de andre eldstemøtene.
Under planleggingen og ledelsen av dette møtet er det bra å huske at kretstilsynsmannens besøk representerer en spesiell anledning. Selv om han tar del i møtet som en besøkende eldste, har hans besøk en hensikt. I 3 Johannes 5—8 blir det vist hvilken innstilling de eldste i menigheten bør ha til slike brødre. De eldste som tjener som kretstilsynsmenn, er alle blitt utnevnt gjennom det styrende råd og har vanligvis stor erfaring i tjenesten for Gud. Når de eldste tar imot slike besøkende brødre, vil de naturligvis ha i tankene apostelens inspirerte råd: «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» — Rom. 12: 10.
Dagsordenen for det møtet som kretstilsynsmannen er til stede på, bør derfor utarbeides med tanke på de ting i menigheten som han vil kunne komme med praktiske forslag til å forbedre. Han bruker mye tid til å overvære slike møter i forskjellige menigheter, og den erfaring han derved høster, kan være gagnlig; han vil kunne komme med nyttige forslag og fortelle hva han har lært i andre menigheter. Vi bør alltid være åpne for å ta imot forslag eller nye tanker som kan bidra til å fremme Guds gjerning både i menigheten og i felttjenesten. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 13: 15; se Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler, s. 79.
Ettersom dette eldstemøtet blir holdt ved en spesiell anledning, bør det planlegges med omtanke. Det vil kanskje være mulig for den presiderende tilsynsmann og kretstilsynsmannen å drøfte dagsordenen for møtet på et tidlig tidspunkt i uken for besøket. Alle de eldste vil naturligvis bli oppfordret til å komme med forslag til punkter som de mener det vil være bra å få drøftet. Når dagsordenen er utarbeidet, bør alle de eldste bli underrettet om den, slik at de kan tenke over den på forhånd og være forberedt til å være med på drøftelsen. Dette betyr naturligvis ikke at det ikke kan tas opp nye punkter under møtet. Dette møtet vil gi de beste resultater hvis det blir tilrettelagt med tanke på kretstilsynsmannens besøk og det blir tatt opp spørsmål som han på beste måte kan være med å drøfte. Spørsmål som ikke straks trenger å bli vigd oppmerksomhet, kan de eldste drøfte ved en annen anledning. Det møtet de eldste har med kretstilsynsmannen, vil kanskje være til større gagn hvis det blir holdt i slutten av uken for hans besøk, etter at han selv er blitt kjent med menighetens tilstand eller «ånd». (Filem. 25) Men lokale omstendigheter vil avgjøre når møtet skal holdes.
Under møtet bør kretstilsynsmannen føle seg fri til å kommentere eller stille spørsmål i likhet med de andre eldste. Menighetens eldste vil kanskje også være interessert i å spørre ham om hans iakttagelser vedrørende de punkter som blir drøftet. Det vil være bra om en del av møtetiden, kanskje 20 eller 30 minutter, blir satt av til ham, slik at han i løpet av den tiden kan komme med opplysninger som han ser det kan være behov for. Han vil kanskje finne det bra å repetere noen av de ting som ble drøftet under de eldstes møte på kretsstevnet (som ble ledet av områdetilsynsmannen); en slik repetisjon kan være svært gagnlig. — 2 Pet. 1: 12, 13.
Som en besøkende eldste kan kretstilsynsmannen ofte komme med objektive iakttagelser angående den ånd han har merket seg i menigheten — i hvilken utstrekning det hersker fred og enhet i menigheten — og han bør føle seg fri til å gjøre det. Han vil kanskje kunne komme med utfyllende kommentarer ut fra Bibelen og på bakgrunn av sin erfaring komme med forslag til hvordan det kan gjøres forbedringer med hensyn til å vokte hjorden, undervise på møtene, lede arbeidet og hjelpe de enkelte i felttjenesten. De eldste vil sette pris på alle konstruktive og gagnlige forslag som den reisende tilsynsmann måtte komme med.
Det kan være at de eldste har i tankene visse brødre som de senere ønsker å anbefale som menighetstjenere eller eldste. Hvis eldsterådet har noen spørsmål med hensyn til disse brødrenes kvalifikasjoner, kan de høste gagn av kretstilsynsmannens iakttagelser. Eller det kan hende at de eldste som tjener i det dømmende utvalg, har noen spørsmål angående problemer som allerede er blitt behandlet, eller problemer som skal behandles, som de gjerne vil høre kretstilsynsmannens og Bibelens syn på.
Se artikkelen «De eldstes møte under kretstilsynsmannens besøk» i Rikets tjeneste for september 1974 og artikkelen «Dra full nytte av kretstilsynsmannens besøk» i Rikets tjeneste for august 1975 angående nærmere opplysninger i forbindelse med de eldstes møte under kretstilsynsmannens besøk.
Straks etter kretstilsynsmannens besøk bør alle de eldste få anledning til å lese hans rapport. De ting som er nevnt der, kan være til gagn for de eldste, for menighetstjenerne og hele menigheten. Det kan også være forskjellige nyttige opplysninger der som kan danne grunnlaget for de spesielle tjenestemøter som menighetene fra tid til annen planlegger lokalt.
De eldstes møter hver tredje måned
Når de eldste planlegger de møter de har hver tredje måned, gjør de vel i å tenke over den veiledning angående hyrdegjerningen som vi finner i brevene til Timoteus og Titus og i slike skriftsteder som Apostlenes gjerninger 20: 17—35 og 1 Peter 5: 1—11, idet de har i tankene sin egen menighet og den hyrdegjerning de utfører der. Den tiden vi nå lever i, gjør det enda mer viktig at denne veiledningen blir anvendt. Når de eldste viser disse ting mer enn vanlig oppmerksomhet, vil de tydeligere kunne se hvilke viktige trekk ved den tjenesten de utfører for sine brødre, som trenger å bli vigd større oppmerksomhet. (Heb. 2: 1, NW) Tenk over følgende punkter, hvorav to eller tre kan danne grunnlaget for en åndelig, meningsfylt og praktisk drøftelse:
De eldste kan for eksempel drøfte menighetens ånd, i hvilken utstrekning den legger Guds ånds frukter for dagen. (Jevnfør Galaterne 5: 22; 6: 18; Filippenserne 4: 23; Filemon 25; 1 Tessalonikerne 5: 23.) Hersker det en virkelig kjærlig ånd blant brødrene? Blir kjærlighetens bånd forsterket ved at det blir vist gjestfrihet og vennlighet, ved at det ikke blir gjort forskjell på brødrene, og ved at det blir vist hjelpsomhet når det er behov for det? Er det noe av dette som kan forbedres? Hvordan? Er det en glad ånd i menigheten, slik at det er en behagelig og ikke en spent atmosfære der? Tar brødrene sannheten alvorlig? Betrakter de den som en levemåte som berører all deres virksomhet, ikke bare møtene eller felttjenesten? De eldste kan drøfte praktiske forslag som passer for de lokale forhold. — 1 Pet. 4: 8—10; Ap. gj. 2: 46; Jak. 2: 1—4, 15, 16.
Når en svakhet tydelig gjør seg gjeldende, kan de eldste i hvert tilfelle drøfte hvilken rolle de selv spiller i denne forbindelse, om de ved det de sier, eller ved sitt eksempel bidrar til denne svakheten, og hva de kan gjøre for å forbedre dette. De eldste bør ta ledelsen når det gjelder å praktisere sann kristendom i menigheten. De bør tale med samme røst som den gode Hyrde, og ikke fastsette sine egne «regler», for det kan ødelegge gleden i menigheten og unødig skape spente forhold. — Joh. 10: 4, 5; 1 Kor. 1: 10; Fil. 2: 1—4.
De eldste kan drøfte hvor godt kjent de er med hjorden, slik at de kan behandle den på en forståelsesfull og oppmuntrende måte. Det at forholdene stadig blir verre, skaper mange problemer i dag, og mange av brødrene har behov for oppmuntring. Hvor godt kjenner vi de forhold hjorden lever under? (Ordspr. 27: 23) Hva med de nye som slutter seg til oss? Kjenner de eldste dem godt, og kjenner de nye de eldste? Blir det vist tilbørlig omtanke for dem som er syke, handikappet, de som har en vantro ektefelle, og de unge i menigheten? Hva kan gjøres for å hjelpe slike på en praktisk, men vennlig og kjærlig måte? (Jak. 1: 27; 1 Tim. 5: 9, 10; Ordspr. 14: 21; 28: 27; 1 Tess. 5: 14) I samsvar med det eksempel Paulus satte ifølge Apostlenes gjerninger 20: 20, kan de eldste spørre seg selv om det er behov for at de besøker flere hjemme, ikke for å kritisere eller finne feil ved noen, men for å oppmuntre dem og styrke den gjensidige tillit og verdsettelse. — Rom. 1: 11, 12.
De eldste kan også drøfte menighetens møter og hvordan disse, særlig tjenestemøtet, kan bli til større gagn for den lokale menighet. Kan møtene gjøres mer praktiske, slik at de passer bedre for de lokale forhold? Blir tiden overholdt, slik at en unngår å skape problemer for dem som er til stede? Er det noen emner som blir behandlet i de offentlige foredragene, som det ville være særlig aktuelt å la menigheten få høre igjen? Kanskje disse foredragene kunne tilpasses mer direkte den lokale menighets behov? Blir det som sies fra plattformen, holdt fram på en tilstrekkelig kjærlig og oppmuntrende måte? Har de eldste en god likevekt, og viser de forståelse for brødrenes situasjon og vanskeligheter? Gir de som kommenterer, virkelig uttrykk for sin tro, eller blir det gitt mange mekaniske svar? Blir for eksempel svarene lest opp uten forståelse av stoffet, og så videre? Hvis det eksisterer slike problemer, hva kan det da gjøres for at møtene skal bli mer åndelig oppbyggende, eller for å hjelpe dem som er til stede, til å uttrykke seg mer fritt eller mer oppbyggende? Er det noen som trenger hjelp til å komme til og fra møtene? Innebærer det farer for noen å komme til møtene? Hvordan kan disse bli hjulpet? Er det behov for å overveie en forandring i møtetidene? Er det behov for flere bokstudiegrupper?
Når det gjelder forkynnelsen og undervisningen på feltet, bør felttilsynsmannen naturligvis regelmessig ta seg av dette og bestrebe seg på å sørge for at de arrangementer som blir truffet, virkelig er til hjelp for alle som ønsker å ta del i felttjenesten, både i ukens løp og i week-endene. Han ønsker kanskje å drøfte med de eldste hvor det spesielt er behov for deres samarbeid, eller å drøfte noen punkter hvor han vil være spesielt takknemlig for deres forslag. De eldste kan drøfte hvordan de kan få en bedre likevekt mellom de plikter hyrdegjerningen medfører, og deres personlige andel i forkynnelsen av det gode budskap på feltet. Er de eksempler for hjorden når det gjelder felttjenesten? (Fil. 3: 17; 1 Pet. 5: 3) Hvilken hjelp får de nye til å gjøre gode framskritt med hensyn til å forkynne livets ord for andre? Får de lære hvordan de kan bruke Bibelen i dette arbeidet? Blir de innbudt til å gå sammen med andre på gjenbesøk og bibelstudier, slik at de kan lære å bli dyktige til å undervise i Bibelens sannhet?
Hvordan kan flere bli oppmuntret til å være midlertidige pionerer eller alminnelige pionerer? Er de som nå er pionerer, i stand til å hjelpe flere til å ta del i tjenesten i ukens løp eller til tider da de eldste ikke har fri til å gjøre det? Hvor mye oppmuntrer de eldste dem som allerede er pionerer? Er dere oppmerksom på eventuelle problemer de måtte ha?
Hvor godt blir distriktet gjennomarbeidet, og i hvilken utstrekning benytter brødrene alle anledninger til å forkynne livets ord, for eksempel for slektninger, venner, bekjente og arbeidskamerater så vel som for fremmede som de treffer i det daglige? Finnes det mennesker i distriktet som taler et fremmed språk, og kan det gjøres noe for at det skal bli tatt bedre hånd om dem? Kretstilsynsmannen bruker mye tid i felttjenesten, og han har kanskje noen nyttige forslag i forbindelse med mange av disse spørsmålene som kan være til hjelp for dere.
Menighetens moralske renhet er et annet mulig emne dere kan drøfte. Det dømmende utvalg har kanskje kjennskap til forhold som resten av eldsterådet bør bli underrettet om, slik at de vet hvordan de på beste måte kan beskytte menighetens åndelige sunnhet og hjelpe de svake. (Opplysninger av konfidensiell art bør holdes konfidensielt og ikke bringes videre til andre utenfor eldsterådet.)
Det er kanskje visse tilbøyeligheter som bør vies oppmerksomhet, kanskje visse former for verdslighet som utgjør en trusel mot menigheten, for eksempel visse ytterliggående former for klesdrakt, underholdning og lignende. Nødvendigheten av å ha et likevektig syn på tingene kan drøftes. De eldste bør ikke forsøke å overvåke brødrenes privatliv, men bør la de enkelte følge sin personlige samvittighet. Samtidig bør de som kjærlige hyrder være våkne for virkelige farer og ta seg av dem. Den beste måten å motvirke slike tendenser som ser ut til å utgjøre en virkelig fare, på er ikke å sette opp regler eller komme med egenmektige forbud, men å gjøre det ved hjelp av «den sunne lære», som hjelper brødrene til å være våkne for de farer som er forbundet med å gå til ytterligheter. Oppmuntre brødrene til å ha et likevektig syn på alle ting og understrek overfor dem hvilken nytte både de selv og andre har av ikke å praktisere umoral og ikke å være til anstøt for andre. — Rom. 14: 19; 1 Kor. 8: 9—13; 10: 23, 24, 31—33; 1 Tess. 4: 3—6; Tit. 1: 9; 2: 1—8.
Paulus’ veiledning i 2 Timoteus 2: 2 gjelder de eldste og deres oppgave med hensyn til å hjelpe andre menn i menigheten til å bli kvalifisert til å påta seg tjenesteansvar. Hvordan kan visse brødre i menigheten bli gitt slik hjelp, og hvor mye blir det gjort nå med tanke på den framtidige utvikling? Å ’trakte etter’ en stilling som tilsynsmann er ikke bare et spørsmål om å gi uttrykk for et ønske om å tjene i en slik stilling, men det innebærer å utvikle de gode egenskaper som gjør at en kan være til hjelp for andre og tjene dem.
De eldste kan drøfte hvordan det kan gjøres bedre bruk av menighetstjenerne, og hvordan de kan bli hjulpet til å fortsette å utvikle sine evner.
I Vakttårnet og andre publikasjoner har det stått en rekke artikler som kommer direkte inn på tilsynsmennenes oppgaver, og andre som indirekte har tilknytning til den tjenesten de utfører, for eksempel artikler om barmhjertighet, anger og lignende emner. Alle disse inneholder stoff som det vil være vel verdt å drøfte, og de kan med fordel repeteres og anvendes når det passer og tiden tillater det.
Foruten alt dette er det saker av mindre åndelig art som det kan være nødvendig å drøfte, for eksempel behovet for bedre vedlikehold av Rikets sal og annen eiendom, framtidige behov for litteratur og problemet med å sørge for at det blir gjort bruk av eldre litteratur eller blad, eventuelt bedre tilsyn med noen av menighetens nødvendige opptegnelser eller problemer i forbindelse med menighetens oppfyllelse av visse økonomiske forpliktelser.
Det er derfor mange, mange punkter som kan drøftes. De eldste må nødvendigvis foreta et skjønnsomt utvalg med hensyn til hva de skal drøfte på et bestemt møte, og basere sin utvelgelse på menighetens nåværende behov. Dette vil også bidra til at møtene ikke blir unødig lange. Noen av de ovennevnte problemene kan behandles som en alminnelig del av de eldstes virksomhet i deres tjeneste fra uke til uke. Andre saker som med fordel kan behandles av dem som et eldsteråd, kan drøftes ganske kort til tider som ikke griper forstyrrende inn i deres tilsyn med hjorden eller med deres personlige forkynnervirksomhet.
Det som blir avgjort på disse eldstemøter, og som krever at noe blir gjort, bør bli satt ut i livet så snart som mulig. Ord vil utrette lite hvis de ikke blir etterfulgt av handling, og vi bør ønske å være «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere». (Jak. 1: 22—25; 1 Joh. 3: 18) Når visse spørsmål faller innunder for eksempel felttilsynsmannens eller bibelstudietilsynsmannens ansvar, vil de hver især ta initiativet og ta hånd om dem i samsvar med de retningslinjer som er gitt i boken Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler. Visse ting krever naturligvis at hele eldsterådet gjør seg forente anstrengelser, for eksempel når det gjelder å besøke brødrene i deres hjem, forbedre kvaliteten av møtene eller ta ledelsen i felttjenesten. Men det er andre detaljer som visse eldste kan få i oppdrag av eldsterådet å ta seg av. I slike tilfelle bør alle være helt innforstått med hvem som skal sørge for at oppgaven blir utført. Den presiderende tilsynsmann vil sørge for å holde seg informert om de framskritt som blir gjort, og være interessert i at disse tingene blir behandlet på rette måte. På den måten vil disse møtene resultere i at det virkelig blir gjort noe til gagn for alle, og ikke bare at det blir talt en masse ord. — Ordspr. 15: 22.
Vi forstår det tunge ansvar som hviler på dere brødre, og vi ber om at deres «kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, for at I må kunne dømme om de forskjellige ting» når dere tjener hjorden. Husk alltid på den kraft som Guds Ord og hans ånd representerer, og la det være den og ikke egenmektige regler som tilskynder hjorden til nidkjære gjerninger og en rettferdig levemåte. På den måten vil dere alle bli «fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov». — Fil. 1: 9—11.
Vær våken for hjordens behov og vokt den med et sunt sinn og med forståelse og vennlighet. Når kretstilsynsmannen besøker menigheten, legger han kanskje merke til ting som berører hjordens åndelighet, ting som de andre eldste ikke har vært helt oppmerksom på. Han kan også være til stor hjelp ved å gi de eldste et klarere syn på visse problemer. Vi er sikker på at dere eldste vil sette pris på og gjøre god bruk av den hjelp han kan gi som en av de menn som Hodet, Kristus Jesus, har gitt menigheten til gagn for den. — Ef. 4: 11—16.
Vi sender dere våre kjærligste hilsener og ønsker dere alt godt mens dere trofast og lojalt fortsetter å dra omsorg for Guds hjord.
JEHOVAS VITNERS STYRENDE RÅD