Hjelp «disse små»

¹ Jesus hadde stor kjærlighet til menneskene. Han var ikke bare interessert i dem som trofast fulgte ham, men også i dem som kunne komme til å forville seg fra hjorden. Husk hva han sa i Matteus 18: 14: «Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.»

² Det er ingen tvil om at Jesus tenkte på slike som kunne komme til å forville seg bort fra hjorden, for i Matteus 18: 12, 13 sa han at det ville være stor glede når et får, som hadde forvillet seg, ble funnet og ført tilbake til kveen. Ja, Jesus var opptatt av «disse små».

³ Fra tid til annen hender det at noen blir borte og for øyeblikket ikke viser noe tegn til å ville ta imot hjelp til å komme tilbake. Men de fleste av dem som er blitt svake eller har sluttet å delta i den kristne virksomhet, har gjort det på grunn av forskjellige personlige problemer og press som de er blitt utsatt for. De har rett og slett sluttet å delta i felttjenesten og komme regelmessig sammen med oss på møtene. Hva kan vi gjøre for å vise dem den samme kjærlighet som Kristus og hjelpe dem til å vende tilbake?

Hvem kan hjelpe?

⁴ Eldsterådene vil, kanskje på eldstemøtet i desember, drøfte hva de kan gjøre for å hjelpe dem som er blitt uvirksomme i løpet av de siste årene. (Ordspr. 27: 23) Som et ledd i hyrdearbeidet bør de eldste gjøre seg spesielle anstrengelser for å besøke dem som har «forvillet seg», og prøve å hjelpe dem i åndelig henseende. Menighetstjenere som kjenner de uvirksommes tankegang og personlige forhold, kan bli bedt om å bli med en eldste når han besøker slike uvirksomme for å oppmuntre dem.

Hva som kan gjøres

⁵ Når en besøker uvirksomme, må en aldri skjenne på dem eller refse dem. Vis dem i stedet kjærlighet og omtanke. La dem forstå at vi savner dem på møtene. Tilby deg å hente dem hvis det kan være til hjelp. Etter en tid kan du så på en vennlig måte prøve å finne ut hvorfor de er blitt borte, uten å gjøre dem forlegne eller gi dem følelsen av å være trengt opp i et hjørne. Har de erfart noen av de «piner» som følger med det å skaffe seg en mengde materielle ting som en ikke trenger? (1 Tim. 6: 9, 10) Er det noe de har tatt anstøt av som det lar seg gjøre å rette på? La dem snakke, så får du vite hvordan du kan hjelpe dem.

⁶ Mist ikke motet hvis de ikke reagerer positivt etter første besøk. I noen tilfelle kan det være en fordel å gå tilbake igjen etter et par uker. Noen ganger er det nødvendig å foreta en rekke besøk. Vær villig til å gi dem bibelsk oppmuntring og studere med dem hvis det kan være en hjelp for dem.

⁷ Ved å vise en slik kjærlig interesse for «disse små», som tilhører Jehova, vil du kunne få glederike opplevelser. En reisende tilsynsmann sendte inn følgende opplevelse til Selskapet: ’Ganske nylig spurte jeg etter en nydøpt søster og fikk vite at hun ikke hadde vært på møtene på fem uker. Jeg ba en søster om å ringe til henne og si at vi gjerne ville komme innom neste formiddag. Den nydøpte søsteren var glad for å se oss. I samtalens løp innrømmet hun at hun hadde vært «langt nede» i åndelig henseende. Hun hadde ikke innsett at hun var så åndelig syk, for hun hadde ment å gå på møtene. Under vårt besøk i menigheten kom hun på det offentlige møtet og deltok også i felttjenesten, noe som viser at vårt hyrdebesøk ga gode resultater.’

⁸ Å hjelpe dem som har «forvillet seg», er en viktig del av vår kristne tjeneste. Når de eldste og andre på en kjærlig måte hjelper dem som har drevet bort, til å overvinne sine, problemer, kan mange av «disse små» som er svake i åndelig henseende, bli hjulpet til å bli sterke, til pris og ære for Jehova.