La oss gjøre godt mot de unge
1 Jehova har alltid vært interessert i dem som blir undertrykt. (Sal. 146: 7—9) I gammel tid traff han spesielle tiltak for at også unge som var i en uheldig stilling, skulle bli sørget for. I hans lov til Israel er de «farløse» spesielt nevnt. (2. Mos. 22: 22—24) Selv om vi ikke er underlagt den loven i dag, legger prinsippet i loven et visst ansvar på oss som kristne.
2 I enkelte av Jehovas vitners menigheter er det flere barn og unge som kan betegnes som «farløse». Det kan være at den ene av foreldrene eller begge ikke er troende. Andre har kanskje troende foreldre som trenger hjelp til å gi sine barn åndelig veiledning. Det kan være at foreldrene er forholdsvis nye i sannheten og ikke klarer å hjelpe barna slik som de gjerne vil. På grunn av tidens press er det noen som har problemer med å få nok tid til å studere med barna sine og arbeide sammen med dem i felttjenesten, og så videre. Andre igjen ønsker å gi sine barn den nødvendige veiledning, men finner at de har behov for hjelp til å få sannheten i Guds Ord til å synke ned i barnas hjerte og sinn.
Hva kan du gjøre?
3 Et spørsmål som alle i menigheten kan tenke alvorlig over, er: «Hvordan kan jeg gi hjelp og oppmuntring der hvor det trengs?» De som har oppgaver på møtene, kan av og til la barna og unge i menigheten få være med. Er det mulig å bruke barn og unge som setter et godt eksempel, i større utstrekning på møtene? (Apg. 16: 1, 2) Det er ikke alle som er like flinke til å uttrykke seg, men alle vil bli oppmuntret av at de fra tid til annen får visse privilegier. Det kan ta mer tid å hjelpe noen, men vi vil ha mye igjen for det etter hvert som de unge vokser i sannheten.
4 Det er foreldrenes gudgitte ansvar å hjelpe sine barn. Men betyr det at andre ikke kan tre støttende til? Slett ikke, særlig ikke når foreldrene har noen av de problemene som vi allerede har vært inne på. Barn som trenger ytterligere hjelp, kan kanskje få være med når andre familier skal studere, delta i felttjenesten og kanskje søke en eller annen form for atspredelse. Kan vi ikke anvende apostelens ord om å «gi plass i hjertet» i denne forbindelse? — 2. Kor. 6: 11—13.
5 Også de som ikke selv har barn, kan «gi plass i hjertet» ved å tilbringe tid sammen med de unge. De unge vil på sin side bli både oppmuntret og styrket over å se at de voksne gir av seg selv til gagn for dem.
6 Du vil kanskje bedre kunne utnytte de muligheter du har til å snakke med de unge før og etter møtene. Du bør gå lenger enn til bare å hilse på dem og spørre hvordan de har det. En eldste spurte en liten gutt om det, men før gutten hadde fått svart, hadde den eldste snudd seg og begynt å snakke med en eldre bror. Senere kom den lille gutten bort til ham og spurte ham: «Hadde du lyst til å høre hvordan jeg har det?» Den eldste innrømmet at han lærte noe av denne opplevelsen.
7 Barn og unge reagerer raskere og mer positivt når de blir tiltalt ved navn. Ja, de tilhører også menigheten, og de eldre bør ha kontakt med dem også. Når barn og unge betrakter de voksne som sine venner, vil de være raskere til å ta imot veiledning og råd.
Et varig inntrykk
8 Mange av dere husker sikkert hvordan dere reagerte når dere fikk ett eller annet lite privilegium som barn. Dere satte stor pris på det, ikke sant? Hva var det som gjorde inntrykk på dere? Var det at dere fikk spille en liten rolle i en demonstrasjon, at en voksen kom med en vennlig bemerkning eller roste dere for noe, eller at dere hadde en opplevelse på feltet sammen med en eldre bror eller søster? Både unge og gamle vil høste mange velsignelser av at vi betrakter alle i menigheten som medlemmer av en stor familie. La oss derfor fortsette å gjøre godt mot de unge blant oss, idet vi bestreber oss på å følge Jehovas eksempel og viser interesse for alle mennesker.