Hjelp de eldre og uføre
1 De fleste menigheter har noen forkynnere som har kommet høyt opp i årene, eller som har sine fysiske begrensninger. Disse trenger kanskje hjelp til å komme på møtene eller ut i felttjenesten.
2 Noen har tjent trofast i mange år og ønsker å fortsette å delta i menighetens virksomhet til tross for sine begrensninger. En søster i slutten av 80-årene sa: «Jeg har så stor kjærlighet til Jehova at jeg simpelthen er nødt til å delta i tjenesten og komme på møtene for å vise ham det.» (1. Kor. 15: 58) Er dere ikke enig i at slike brødre og søstre må få hjelp?
FELTTJENESTEN
3 Mange av de eldre og uføre finner stor glede i å tjene sin Skaper, men noen av dem føler at det ikke er stort de kan gjøre. «For tiden synes jeg ikke at jeg utfører noe særlig tjeneste, men det er en stor glede å tjene min Skaper,» sa en 93 år gammel pioner. Etter å ha samarbeidet med henne sa kretstilsynsmannen: «Hun var til mye større oppmuntring for meg enn jeg var for henne. Hun har så sterk pionerånd.» Er det noe vi kan gjøre for å la slike forkynnere få vite hvor stor pris vi setter på dem?
4 Eldre og uføre blir ofte glad når noen spør om de vil være med dem ut i felttjenesten. Noen av dem har kanskje vondt for å gå. Kan vi kjøre dem i rullestol når vi utfører gatearbeid? (Ordsp. 17: 17) Kan vi ta slike forkynnere med oss i distrikter som omfatter boligblokker med heis eller boligområder uten trapper? Kan de være med oss på gjenbesøk eller bibelstudier? Studerer vi Bibelen med noen som vil være villig til å komme hjem til en eldre forkynner for at studiet skal holdes der?
5 Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe dem som må holde seg hjemme, til å få en meningsfylt andel i felttjenesten? Kan vi foreslå at de bruker telefonen? (Se Vår tjeneste for Riket for november 1985, sidene 5, 6.) Vi kan kanskje også skaffe dem navn og adresser, slik at de kan skrive til folk som bor i hus som det er vanskelig å komme inn i, til slike som ikke har vært hjemme, eller til interesserte. En ufør pioner skrev: «Jeg er invalid som følge av at jeg har leddgikt i alle lemmene og ikke kan gå. Men . . . jeg kan fremdeles snakke, skrive, telefonere og sende blad i posten.» Hun takker sine trofaste brødre og søstre for at de hjelper henne til å ha en full andel i tjenesten. — Hebr. 6: 10—12.
HJELP TIL Å KOMME PÅ MØTENE
6 Efeserne 4: 25 sier: «Vi er jo hverandres lemmer.» Vi ønsker derfor å hjelpe eldre og uføre brødre med å komme på møtene. (Fil. 2: 4) Hva kan vi gjøre? Er noen av dem redde for å kjøre etter at det er blitt mørkt? Kanskje vi kan hente dem. Andre klarer å bruke offentlige transportmidler eller kanskje til og med å gå når noen følger dem. Kan du hjelpe på den måten?
7 Noen eldre som ikke kan gå ut, får møtene overført pr. telefon. Andre får kassettopptak av møtene som de spiller av hjemme hos seg selv. En søster ble bedt om å besøke en ufør søster hver uke for å fortelle henne hovedpunktene fra møtet. «Jeg bruker noen minutter på å gjengi aktuelle opplysninger og fortelle hva som har hendt i menigheten. Jeg tar også med et spørreskjema fra siste skriftlige repetisjon. Vi hygger oss sammen. På denne måten kan hun holde seg à jour med menighetens virksomhet selv om hun ikke kan være til stede i Rikets sal.»
TA DEM MED PÅ TIMEPLANEN
8 Kan du ta initiativet og tilby deg å hjelpe eldre brødre og søstre? Vær på utkikk etter muligheter til å hjelpe. Vær villig. Kan du hjelpe til på andre måter, for eksempel ved å handle for dem eller følge dem når de skal til lege eller lignende? Våre eldre brødre og søstre vil sette stor pris på vår omtanke og kjærlige hjelp.
9 Det kan vise seg å være svært oppbyggende å hjelpe eldre og uføre. De eldre har opplevd mye i livet og har ofte lært seg å leve med problemer; deres synspunkter og det de kan fortelle, kan ha stor verdi for oss. (Ordsp. 16: 31, NW) Måtte enda flere av oss erfare den glede og det utbytte det gir å hjelpe eldre og uføre. — Apg. 20: 35; Rom. 1: 12.