Vi presenterer det gode budskap — ved å vise god dømmekraft
1 Et inspirert ordspråk lyder: «Den som følger fornuften, finner lykken.» (Ordsp. 19: 8) I forkynnelsesarbeidet har vi ofte erfart hvor sanne disse ordene er. Ved å bruke fornuften og vise god dømmekraft og takt har mange forkynnere gjort innvendinger til anledninger da de har fått avlagt et ytterligere vitnesbyrd, eller i hvert fall har fått lagt grunnlaget for et senere vitnesbyrd. Hvordan kan dette gjøres?
HVORDAN VI KAN IMØTEGÅ INNVENDINGER
2 Ofte treffer vi noen som sier at de har det travelt. Har beboeren det virkelig travelt, eller er det bare noe han sier for å avverge en lang diskusjon? En slik situasjon krever at vi viser god dømmekraft. Hvis det ser ut som om han egentlig ikke har det travelt, kan vi prøve å imøtegå denne innvendingen. Vi kan si: «Da skal jeg fatte meg i korthet.» Så kan vi gi et kort sammendrag av det vi hadde tenkt å snakke om, og huske at vi har lovt ikke å bli så lenge. Som følge av vår omtanke og interessevekkende kommentarer får vedkommende kanskje lyst til å fortsette drøftelsen der og da.
3 Sett at den du kommer til, har det travelt. Selv om vi ikke ønsker å bli avvist så lett, kan det være at vi etterlater et dårlig inntrykk hvis vi er påtrengende eller innpåslitne. Hvis en beboer kommer ut med et kjøkkenredskap i hånden og vi kjenner matlukt, er det sannsynlig at beboeren virkelig er opptatt. Det vil ikke være omtenksomt av oss å holde samtalen gående i et slikt tilfelle. Det vil være mye bedre å gi beboeren en traktat og foreslå at vi kommer tilbake en annen gang. Det vil etterlate et mye bedre inntrykk, og et fint vitnesbyrd kan vi bli avlagt neste gang et vitne kommer.
TA HENSYN TIL FOLKS SINNELAG
4 Av og til treffer vi noen som er bryske, i tjenesten fra hus til hus. Hva bør vi gjøre da? Ordspråkene 17: 27 (NW) gir dette gode rådet: «En mann med dømmekraft er kaldsindig.» En mild stemme som gir uttrykk for omtanke, får ofte en slik person til å slappe av. Hvis vi dessuten på en taktfull måte kan få ham til å uttale seg om et spørsmål som opptar ham, kan det være at han vil være mindre avvisende. Selv om han avbryter samtalen, kan det være at vår milde reaksjon gjør at han får en bedre holdning til Jehovas vitners arbeid. Da har vi fått utrettet mye. Hvis en beboer blir opphisset og sint, er det selvfølgelig best å gå rolig videre og kanskje prøve å forkynne for ham en annen gang.
5 Det kan også være at noen er oppriktige, selv om de er diskusjonslystne. Da kan det være en stor tålmodighetsprøve å fortsette samtalen med dem. Men hvis vi har god dømmekraft, vil vi ikke nødvendigvis trekke den konklusjon at en beboer ikke er interessert, bare fordi han gir sterkt uttrykk for et annet syn. Vi kan kanskje stille taktfulle spørsmål i et forsøk på å finne ut hvorfor han tror det han tror, og så vise ham hva Bibelen sier om emnet. (Ordsp. 20: 5) På grunnlag av den måten han reagerer på, kan vi avgjøre om vi skal fortsette samtalen eller ikke.
6 En forkynner som har god dømmekraft, er klar over at tiden og forskjellige omstendigheter ofte får folk til å forandre syn på budskapet om Riket. Reaksjonen kan være helt annerledes neste gang vi kommer. Vi må ikke tenke som så at beboeren sikkert reagerer negativt, bare fordi han gjorde det forrige gang vi besøkte ham.
7 Det er ikke lett å avgjøre om vi bør fortsette en samtale eller ikke. Men når vi bestreber oss på å bli flinkere til å undervise og viser god dømmekraft, vil vi bedre kunne presentere budskapet på rette måte, mens vi ser hen til Jehova for at han skal velsigne våre bestrebelser. — 1. Kor. 3: 6; Tit. 1: 9.