Verdensrapport

Afrika

Den gudløse «ligger på lur . . . og dreper i hemmelighet skyldfrie folk,» skriver salmisten. (Sal. 10: 8) I århundrenes løp har Jehovas tilbedere vært uskyldige offer for gudløses onde ferd. Slik er det også noen steder i Afrika i dag.

Borgerkrigen i Liberia drepte 33 av våre brødre og tvang mange til å rømme landet og søke tilflukt i Elfenbeinskysten og Sierra Leone; ofte uten å få med seg noe annet enn det de gikk og stod i. Hjelpekomiteer som ble opprettet i to byer ved grensen mellom Liberia og Elfenbeinskysten, har ført tilsyn med disse nødlidende flyktningene og har også sendt hjelp til de vanskeligstilte brødrene som er igjen i Liberia. Jehovas vitner i Elfenbeinskysten, Sierra Leone og Ghana har fraktet medisiner, mat, penger og tonnevis av klær inn i Liberia. Brødrene i Abidjan har også ytet hjelp og tar seg kjærlig av en stor gruppe flyktninger som trenger sårt til hjelp.

Mange av disse brødrene har hatt forferdelige opplevelser. En eldste som tjener i Monrovia, hovedstaden i Liberia, forteller: «Den 27. juli 1990 ble familien min og jeg tvunget ut av huset omkring klokken to om natten. Opprørerne førte oss utenfor, hvor vi sluttet oss til flere hundre av naboene våre. Vi ble forsikret om at vi, etter en rask ransakelse av området, skulle få gå hjem igjen. Vi så aldri hjemmene våre igjen. Isteden ble vi ført til en stor flyktningeleir som lå 50 kilometer unna. Jeg bar min kones invalide tante på ryggen hele veien. Vi bad hele tiden Jehova om styrke, for vi så lik som lå strødd omkring overalt.

Etter at dette marerittet hadde vart en time, da vi vaklet av gårde med opprørerne like bak oss, ble vi angrepet av regjeringsstyrker som lå i bakhold. Kuler kom fra alle kanter, og vi kastet oss ned på bakken. Mange ble drept; noen flyktet. Plutselig oppdaget jeg at min egen 14 år gamle sønn var borte! Snart ble 45 av oss fanget og tatt med til en forlatt bensinstasjon. Der ble det bestemt at vi skulle henrettes alle sammen. En soldat skulle til å skyte meg, men fikk problemer med å få magasinet på plass i våpenet. I samme øyeblikk kom gruppens anfører og gav ordre om at vi skulle føres til militærkasernene. Den natten ble ni personer henrettet. Vi bad Jehova om hjelp til å bevare vår trofasthet.

Neste morgen bestemte anføreren at alle skulle slippes fri. Han tilbød oss til og med lastebilskyss. Vi avslo og bad isteden om å få en trillebår til å trille min kones tante i. Så drog vi av gårde på egen hånd. Halvveis til det stedet vi skulle, suste hærens lastebiler forbi. Da de kom til veikrysset foran oss, hørte vi en øredøvende eksplosjon etterfulgt av nesten 30 minutters kraftig maskingeværild. Streifkuler suste i alle retninger, og vi skyndte oss i dekning. Militærkolonnen som vi var blitt tilbudt transport med, var blitt totalt ødelagt. Så takknemlige vi var for at vi ikke hadde tatt imot anførerens tilbud om skyss!

Selv om min kone var gravid i femte måned, klarte hun å gå 58 kilometer på bare én dag. Vi stod fremdeles overfor et problem: å komme oss vekk. En libanesisk bror som fikk høre om den vanskelige situasjonen vi var i, ordnet med billetter til oss på en gammel buss; det eneste transportmidlet som gikk ut av landet.

Til slutt kom vi oss trygt over grensen til Elfenbeinskysten. Men vi var likevel svært bedrøvet fordi vår 14 år gamle sønn hadde forsvunnet under angrepet. Vi trodde han var drept. Men seks måneder senere fikk vi til vår store glede vite at han hadde overlevd, og det ble truffet tiltak for å få ham hit til oss her i Elfenbeinskysten.»

Andre Jehovas vitner hadde også nervepirrende opplevelser. Clement fra Nigeria måtte flykte etter å ha bodd 17 år i Monrovia. Opprørsstyrkene var ute etter alle nigerianere og ghananere i landet. Hvis han ble tatt, ville han bli skutt. Et hundretalls kontrollposter fra Monrovia til Danané i Elfenbeinskysten måtte passeres før Clement var i sikkerhet. Han passerte de fleste av disse postene ved å si at han var utlending og ønsket å forlate landet. Men ved en kontrollpost lyktes han ikke med forklaringen sin. Han skulle henrettes. Clement bestemte seg for å avlegge et godt vitnesbyrd før han ble drept. Han forkynte for den ansvarshavende om Guds rike og viste ham Vakttårnet og Våkn opp! Forfjamset utbrøt lederen: «Hør her, vi har arbeid å gjøre nå. Når vi har tatt hånd om det, skal vi høre hva du har å si. Gå nå bare!»

Senere, da Clement fikk ro i sinnet til å tenke over denne episoden, sa han at han skjønner hva Ordspråkene 18: 10 betyr når det der står at Jehovas navn er et festningstårn. Det var bare ved å bruke Jehovas navn og forkynne om Guds rike at han klarte å passere de kontrollpostene som var igjen. Til slutt krysset han grensen til Elfenbeinskysten og kom i sikkerhet. Nå nylig har noen av dem som arbeidet ved avdelingskontoret, kunnet vende tilbake til Liberia.

Ikke alle land forteller om bare triste hendelser. Moçambique gir oss god grunn til å føle glede. Den 11. februar 1991 ble trossamfunnet Jehovas vitner i Moçambique juridisk anerkjent av regjeringen i Maputo. Vi er virkelig takknemlige for denne utviklingen, for det betyr at misjonærene nå kan få oppholdstillatelse i landet. Litteratur og blad kan fritt innføres. Misjonærhjem er blitt opprettet i tre byer og huser til sammen 18 misjonærer. På hvert av disse stedene har Selskapet et litteraturlager.

Under geriljakrigen som pågår i landet, hender det at de unge blir utsatt for ting som krever at de bevarer sin nøytralitet og viser sin lojalitet overfor Jehova. En 12 år gammel døvstum jente ble kidnappet av noen opprørere som hadde umoralske hensikter. Men foreldrene hennes hadde gitt henne god opplæring i bibelske prinsipper. Når de som hadde tatt henne til fange, ville krenke henne, satte hun seg kraftig til motverge. Den unge søsteren pekte mot himmelen for å vise at umoral er i strid med Guds lov. På grunn av hennes standhaftighet slo de henne en dag brutalt og forlot henne i den tro at hun var død. Det gikk to måneder før hun kom tilbake til foreldrene sine, fulgt av en kvinne som hadde vært sammen med henne i fangenskapet. «Jeg vet ikke hva dere har lært denne unge piken,» sa kvinnen, «men jeg er imponert over hennes moral. Hun gav aldri etter for presset fra soldatene. Hun var bare enestående. Hvilken religion har dere?» Takket være den døvstumme søsterens faste standpunkt studerer nå denne kvinnen sammen med Jehovas vitner og får stadig større kunnskap om sannheten.

Asia

«Din velsignelse er over ditt folk,» sang kong David i gammel tid. (Sal. 3: 9, NW) I dag er også Jehovas velsignelse over hans folk. Jehovas vitner som bor i asiatiske land, kan bekrefte det.

I Korea reddet en søster livet på en nokså uvanlig måte fordi hun hadde Medisinsk dokument på seg. Da hun hadde parkert og gikk ut av bilen, ble hun plutselig angrepet av fire menn, som tvang henne til å legge seg på gulvet bak i bilen. Hun tilbød dem ringen og håndvesken sin mot å bli sluppet fri, men de var ikke fornøyd med det. Den fryktelige tanken at de kanskje skulle voldta henne, fór gjennom henne. Hun begynte å rope og skrike så høyt hun kunne. «Vi må drepe henne,» snerret en av mennene. Hun ble stukket i leggen og i låret. Så teipet de øynene hennes igjen og bandt bena hennes sammen. Fortvilt begynte hun å be og gråte høyt, idet hun brukte Jehovas navn.

Plutselig ble mennene helt stille. Til slutt spurte en av dem: «Er du et av Jehovas vitner?» De hadde funnet hennes medisinske dokument mens de rotet i vesken hennes. De bestemte seg for ikke å drepe henne, men kjørte henne til et sted i nærheten av hjemmet hennes, lot henne bli liggende i bilen og forsvant i all hast. Denne søsteren ber om at alle disse mennene må angre sin lovløse handling og bli tilbedere av Jehova.

I Japan er det akkurat som i mange andre land flere og flere husmødre som begynner å arbeide utenfor hjemmet, noe som gjør at det er vanskelig å nå dem med det gode budskap hjemme. En pionersøster i Niigata bestemte seg derfor for å gjøre kjent det gode budskap i sentrum av byen, hvor folk var å treffe. Hun fikk et distrikt i forretningsstrøket i sin menighet og begynte å forkynne og ganske kort tilby et hjemmebibelstudium. Hun brukte brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye» og fulgte opp interessen hos alle som viste den minste interesse. Hun foreslo for interesserte at de kunne studere i 30 minutter i lunsjpausen i et tehus, i vestibylen i stormagasiner eller i en park. Hun konsentrerte seg om bare ett spesielt punkt under hvert studium, og hun har ledet opp til åtte studier om gangen i dette forretningsdistriktet.

Over 60 000 filippinere har kommet fra Filippinene for å arbeide som hushjelp i kinesiske hjem på øya Hongkong. De fleste av disse arbeiderne er katolikker. En søster traff en av dem i en heis og spurte ganske enkelt om hun var interessert i å lære mer om Bibelen. Hun svarte: «Jeg har bedt om å få lære mer om Bibelen.» Et bibelstudium ble startet med det samme.

En ung forkynner fra Nicosia på Kypros skrev: «Jeg heter Marcos; jeg er 12 år. Med tanke på religionsundervisningen i klassen planla læreren tre timer som skulle handle om religion. Jeg passet på å ta med meg boken Menneskets søken etter Gud i klassen. Før den første timen begynte, viste jeg boken til læreren. Hun bladde igjennom den og la den på pulten sin. Litt senere sa hun til klassen: ’Jeg kommer til å bruke Marcos’ bok i disse timene, for den inneholder grundigere informasjon enn den boken skolen har skaffet.’» Marcos sier til slutt: «Jeg oppmuntrer alle unge forkynnere til alltid å ha med seg noe av Selskapets litteratur på skolen.»

Lucas, som er født katolikk og bor i Sri Lanka, begynte å studere Bibelen. Han var en av mannskapet på fire som arbeidet om bord på en fiskebåt som tilhørte en buddhist. Arbeidsgiveren ønsket at sjøgudene skulle velsigne hans fiske, og han bad derfor mannskapet om å foreta en pilegrimsreise til et berømt religiøst senter for hinduer og buddhister. Lucas forklarte at han ikke kunne være med, for han trodde at Jehova er den eneste sanne Gud. «Enten blir du med, eller så blir du oppsagt,» glefset båteieren. Lucas sluttet i jobben med det samme. Han drog tilbake til landsbyen sin, og i løpet av noen dager fikk han jobb på en annen båt. Nå kan han studere regelmessig.

Da Bangnam, en ung gift kvinne som bor i Thailand, begynte å studere Bibelen, ble hennes foreldre syke. Foreldrene konsulterte en heksedoktor, som sa at åndene til deres avdøde slektninger ikke godtok at deres datter skiftet religion, og hvis foreldrene ville bli friske igjen, måtte de sette en stopper for datterens bibelstudier. Foreldrene bønnfalt datteren om å slutte å studere. Spesialpioneren som studerte med Bangnam, viste foreldrene ut fra Bibelen at det ikke kunne være de dødes ånder som var årsak til problemet, men at det i stedet var onde ånder som var årsak til det. (Fork. 9: 5, 6) Foreldrene trakk da den slutning at de skulle sende datteren langt bort. Men pionersøsteren viste dem da at Bibelen lærer barna å vise sine foreldre kjærlighet, og at Bangnam ønsket å bo sammen med dem for å kunne dra omsorg for dem, for hun var glad i dem. Da moren hørte dette, angret hun og samtykte i å dra sammen med søsteren til byen for å oppsøke en praktiserende lege. Legen fant at det ikke feilte henne noe. Da de var på hjemveien, kom det et kraftig regnvær, og ettersom det var blitt ganske sent, foreslo spesialpioneren at moren skulle overnatte hos henne. Morgenen etter våknet Bangnams mor opp helt uthvilt, og hun var svært opprømt, ettersom hun hadde sovet godt hele natten og ikke hatt noe pustebesvær. Da faren fikk høre at hans kone var blitt så bra, samtykte han i å kvitte seg med alle de spiritistiske gjenstandene de hadde. Han ble straks mye bedre. Bangnam er nå døpt, og hennes mann gjør fremskritt med tanke på å innvie seg.

Than bor i Myanmar. Han var soldat, men hans militære karriere endte med bitter skuffelse. Hans tragiske liv begynte slik: Under en voldsom kamp mot opprørsstyrkene, eksploderte en granat i nærheten av en bunker hvor han holdt seg skjult. Bunkeren styrtet sammen, og halve kroppen hans ble begravd. Da han ble gravd fram fra murbrokkene, oppdaget han til sin forferdelse at han ikke kunne bevege bena — han var lam. Han ble straks avskjediget fra hæren. I den håpløse tilstand han befant seg i, begynte han å sture på grunn av sin vanskjebne, mistet all tro på Gud og tenkte på å begå selvmord. Omtrent på denne tiden besøkte en spesialpionerbror Thans nabo regelmessig og ledet et bibelstudium med ham. Da Than fikk vite hvem det var som besøkte hans nabo, inviterte han ham hjem til seg. Pioneren trøstet Than ut fra Bibelen. Et bibelstudium ble startet. Det tok ikke lang tid før han skjønte at dette var sannheten, og han begynte begeistret å forkynne for andre. Han ønsket også å overvære møtene i Rikets sal, som lå omkring åtte kilometer borte. Han fikk tak i to gamle sykkelhjul og laget seg en vogn. Med stor besluttsomhet drar og skyver han seg oppover og nedover bakkene langs veien til Rikets sal og er regelmessig til stede på møtene. Hans store skuffelse er blitt erstattet av et strålende håp om en bedre framtid.

Europa

«Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i [Jehovas] navn.» (Sal. 124: 7, 8) Hvor godt beskriver ikke denne salmen situasjonen til våre brødre i Øst-Europa!

Forrige tjenesteår var et bemerkelsesverdig år i Jehovas vitners historie i Sovjetunionen. I tillegg til nye høydepunkter i antall forkynnere og antall pionerer gjorde sju høydepunkter i antall bokleveringer og ti høydepunkter i antall bladleveringer at våre brødre fikk ytterligere grunn til å glede seg over den frihet de nylig har fått. Disse høydepunktene ble nådd fordi brødrene for første gang kunne motta forsendelser med litteratur.

Mandag 18. mars 1991 sendte avdelingskontoret i Tyskland den første lastebilen med litteratur til Sovjetunionen. Den hadde med seg omkring 20 tonn. Tidligere hadde brødrene fått litteraturen i små postpakker. Hvordan gikk det da den første lastebilen kom?

Det var midnatt i byen Lvov da en lokal eldste fikk en uventet telefonoppringning. Det var det tyske avdelingskontoret som ringte og fortalte at en stor, blå lastebil med gult kapell var i ferd med å bli lastet med litteratur som skulle til Sovjetunionen. Det ble avtalt et møtested — den polsk-sovjetiske grensen. Da de sovjetiske brødrene kom til grensen om onsdagen, var været dårlig. Uten å bry seg om bitende kulde, regn og snø gransket brødrene etter tur hver eneste lastebil som kom til grensen. En av dem utbrøt: «Vi har ventet på dette minneverdige øyeblikket i flere tiår. Derfor ser vi det som et privilegium å måtte vente noen timer eller kanskje til og med noen dager her.»

Nøyaktig klokken åtte om morgenen fredag 22. mars kom endelig en lang, blå lastebil med gult kapell kjørende mot grensen. Brødrene bad inderlige, stille bønner om at det måtte gå bra. Lastebilen passerte grensen og kom inn på sovjetisk jord. To forvirrede tollere stirret på den store mengden litteratur. De lurte på hvordan de skulle gripe situasjonen an, og begynte å drøfte saken. Etter at de hadde sjekket papirene og lasten, nikket de og vinket bilen videre med en rask håndbevegelse. «Vår glede var grenseløs!» fortalte brødrene senere. «Etter mange tiår med hard forfølgelse har brødrene endelig fått rikelig med åndelig føde.»

Det ble gitt tillatelse til å losse lastebilen. Over 70 brødre ventet ivrig på å få hjelpe til med dette. De dannet to «transportbånd» og lot kartongene med litteratur gå systematisk, ja, nesten rytmisk, fra hånd til hånd. Dagen etter, om lørdagen, kom det brødre fra fjerne strøk av landet for å hente litteratur. To brødre som hadde reist omkring 350 mil, var først framme. Den ene av dem sa: «Jehova Gud gjorde noe som ingen mennesker kunne ha gjort, og vi var øyenvitner til det.»

Følgende opplevelse kommer fra byen Dresden, som ligger i det som en gang var kjent som Øst-Tyskland: «Min kone og jeg hadde lenge prøvd å vinne mine foreldre for sannheten, men vi møtte bare motstand. I november 1988 måtte imidlertid min kone legges inn på sykehus i tre uker. Vi hadde ikke noe annet valg enn å la bestemor og bestefar ta seg av vår 18 måneder gamle datter, Sara.

Allerede den første dagen begynte det å skje saker og ting. Ved frokostbordet lurte Sara på hvorfor bestemor og bestefar bare satte seg rett ned og begynte å spise. Hun dyttet borti bestemor, foldet hendene sine og sa: ’Bestemor, be!’ Så bøyde hun hodet og knep øynene igjen. Bestemor svarte ikke, så Sara gjentok oppfordringen. Omsider skjønte mor hva Sara ville, og bad en luthersk bordbønn. Den kvelden spurte mor meg hvilket religionssamfunn vi tilhørte. Hun visste bare at vi hadde meldt oss ut av kirken, for hun hadde aldri latt oss få fortelle noe mer enn det. Jeg forklarte forskjellige ting for henne. Bestemor gikk med på å behandle Sara slik vi pleide å behandle henne, så jeg gav henne Min bok med fortellinger fra Bibelen, ettersom Sara var vant til å få høre en historie fra den hver kveld.

Sara overtalte bestemor til å lese både tre og fire fortellinger for henne hver kveld. Mine foreldre var overrasket over hennes bibelkunnskap, for noen ganger avbrøt hun lesningen og fullførte fortellingen selv. Mor begynte å bli nysgjerrig etter å få vite mer om det hun leste for Sara kveld etter kveld. I mai 1990 startet vi et hjemmebibelstudium med mine foreldre. Snart meldte de seg ut av kirken og begynte å gå på møtene sammen med oss. Et år senere, i mai 1991, ble mor en udøpt forkynner, og hun forbereder seg nå på å bli døpt. Far gjør også fine fremskritt. Vi takker Jehova for at han brukte den lille datteren vår og Min bok med fortellinger fra Bibelen til å oppnå noe som vi har prøvd å oppnå i lang tid uten å lykkes.»

I Østerrike er det mange unge mennesker som tar et fast standpunkt for sann tilbedelse. Den 11 år gamle Melanie er et eksempel på det. På grunn av en spesiell familiesituasjon ble foreldremyndigheten over Melanie tatt fra moren og gitt til stesøsteren. Stesøsteren og hennes mann begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og Melanie ble også med. Alle gjorde fine fremskritt. Melanie ønsket å melde seg ut av den katolske kirke, men ifølge østerriksk lov må en være fylt 14 år for å kunne gjøre det. Lot Melanie seg stoppe av det? Nei. Hun henvendte seg til direktøren for et velferdskontor for ungdom og fortalte hva hun ville. Etter en samtale sendte direktøren et brev til Melanie og skrev: «Jeg vil gjerne fortelle deg at jeg etter grundig overveielse gir mitt samtykke til at du kan melde deg ut av den katolske kirke. Ifølge loven er det imidlertid også nødvendig at en lokal domstol stadfester min avgjørelse.» Melanie måtte altså møte alene i retten og forklare dommeren hvorfor hun ville melde seg ut av kirken. Den 21. september 1990 avgjorde den lokale domstolen saken i hennes favør. For en fin seier for en 11 år gammel pike! Melanie er nå glad for å kunne ta del i forkynnelsesarbeidet som udøpt forkynner.

En kvinne i Finland som var blitt alvorlig skadet i en bilulykke, lå på sykehuset og tenkte: ’Ville alt ha vært forbi hvis jeg hadde mistet livet?’ Da hun kom hjem, leste hun mye i Bibelen for å prøve å finne svar på dette spørsmålet, men det fant hun ikke. Hun sukket: «Gud i himmelen, vær så snill å la meg få vite hva som er meningen med livet. Jeg vet at det står i Bibelen. Jeg ber deg inderlig om å hjelpe meg til å forstå det.» Det hadde knapt gått ti minutter før det ringte på døren. Hvem stod utenfor? Et av Jehovas vitner som smilte varmt. «Jeg ble sjokkert,» fortalte kvinnen. «Min første tanke var: ’Å, nei! Måtte det være et av Jehovas vitner?’ Men jeg tok meg sammen og bad henne om å komme inn. Fra da av er min forståelse av Bibelen blitt stadig bedre.»

Latin-Amerika

«Jeg priser [Jehova] for hans rettferd og lovsynger navnet til [Jehova], Den Høyeste.» (Sal. 7: 18) I løpet av det forrige tjenesteåret gjorde forkynnerne i Latin-Amerika disse ordene i en salme av David til sine egne.

Bør skoleelever lære like mye om skapelsesberetningen som de lærer om utviklingslæren? Det er et spørsmål som ofte blir stilt i Ecuador. I havnebyen Guayaquil bestemte en lærer seg for å gjennomgå stoffet i boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? med de 104 elevene sine. Ved slutten av semestret i januar i fjor stilte han elevene en rekke spørsmål. Ett av dem var: «Når du tar i betraktning alle de vitenskapelige og bibelske bevisene som er blitt framlagt i disse timene, hva har du da kommet fram til med hensyn til livets opprinnelse?» Et overveldende stort antall svarte at de trodde på en skapelse. En av elevene sa i sin besvarelse: «Jeg har kommet til den konklusjon at jorden og alt liv på den må ha blitt frembrakt av en perfeksjonist. Det må ha vært en som virkelig er kjærlig, og som har en hensikt med menneskene. Det er absurd å tro at noe så komplisert som levende mennesker skulle ha blitt til ved en tilfeldighet. Det er umulig for menneskene å skape noe så sammensatt som liv.»

Bibelens sannhet gjorde så dypt inntrykk på denne læreren at han ble døpt i desember 1990. Førtito av elevene hans var til stede på kretsstevnet for å være vitne til dåpen. Dessuten studerte 31 av elevene Bibelen sammen med Jehovas vitner i Guayaquil!

En kvinne som bor i nærheten av elven Moruka i det indre av Guyana, studerer Bibelen pr. brev. Hun hadde et sterkt ønske om å komme sammen med Jehovas vitner for å feire høytiden til minne om Kristi død. Selv om det var svært dyrt, leide hun derfor en kano som var laget av en uthult trestamme, og padlet sammen med sin 13 år gamle sønn og sin 12 år gamle datter i 21 timer til hun kom fram til den nærmeste menigheten, som ligger i Charity. Reisen gikk først nedover elven Moruka til Atlanterhavet og så inn i landet igjen oppover elven Pomeroon. Hun startet halv ti om kvelden og kom fram halv sju om kvelden neste dag, etter bare én times hvilepause. Etter minnehøytiden måtte hun dra igjen med én gang, fordi hun hadde avtalt å betale leie for hver dag hun brukte kanoen. Hun er en udøpt forkynner og var i tiden rundt minnehøytiden gravid i fjerde måned!

I mars i fjor kom en romersk-katolsk prest til avdelingskontoret i Venezuela for å spørre etter litteratur. Deretter bad han om å få snakke med noen fordi han gjerne ville drøfte visse lærespørsmål. Han fortalte at han var 65 år gammel, og at han hadde tjent som prest i 37 år etter å ha studert i Roma. De siste fire årene hadde han lest om kirkemøtene i den katolske kirke, og han var blitt overrasket over det han hadde funnet ut. «Kirken mangler mye på å formidle sannheten,» sa han.

«I disse dager har jeg lest mer i Bibelen enn jeg har gjort i løpet av hele mitt liv,» fortalte han. «Jeg er forvirret. Kirkens læresetninger stemmer ikke overens med Bibelen. Jeg er nødt til å undervise, men jeg har ikke samvittighet til å undervise i noe som er løgn. Jeg prøver å finne en vei ut av dette uføret. Jeg har viet hele mitt liv til kirken; nå er jeg en gammel mann, og hvilke muligheter har jeg i min alder? Hvor finner jeg et arbeid? Jeg har et bra sted å bo, jeg har en luksusbil, jeg har penger i banken, men hvis jeg forlater kirken, mister jeg alt dette. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»

Broren viste ham noen skriftsteder som slår fast at Jehova ikke svikter dem som tjener Ham. Broren visste at presten hadde studert gresk, så han viste ham The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures og bad ham om å lese Matteus 10: 28. Presten utbrøt begeistret: «Men dette er jo helt klart, helt klart — sjelen dør! Dette har altså vært enda en løgn!»

Etter at de hadde snakket sammen en stund, spurte broren presten om hvorfor han hadde kommet til avdelingskontoret. Svaret hans var ganske interessant. En 14 år gammel forkynner kom inn i kirken hans i Caracas; der så han en kvinne som var i ferd med å be, og spurte henne om hvor presten var. «Der bak,» var svaret. Så den unge broren gikk bak i kirken og fant prestekontoret. «Hva er det du vil?» spurte presten. Den unge forkynneren sa at han hadde kommet for å snakke om Bibelen; han fortalte presten at Babylon den store vil bli tilintetgjort, og at presten selv også ville bli tilintetgjort hvis han ikke forlot falsk religion. Presten ble så overrasket over at en 14 år gammel gutt kunne forklare så mange ting på en så frimodig måte for en mann på hans alder, at han ble helt målløs. Den unge forkynneren gav ham adressen til avdelingskontoret. Det var derfor han hadde dratt dit.

Etter en drøftelse som varte i to timer, drog presten hjem igjen. Vi håper at han vil få det nødvendige mot til å snakke med sine overordnede og ta imot sannheten.

Nord-Amerika og Karibia

Jehovas vitner i Nord-Amerika og Karibia sier de samme ordene som salmisten David: «Min sjel, lov [Jehova]! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Min sjel, lov [Jehova], glem ikke alle hans velgjerninger!» — Sal. 103: 1, 2.

Noen ganger synes kanskje interesserte personer at de er for gamle til å skifte religion. En eldre dame i Britisk Columbia i Canada deler imidlertid ikke en slik oppfatning. Hun var godt kjent på det lille stedet der hun bodde, for hun var tegnelærer og et framstående medlem av den anglikanske kirke. Hun hadde betalt alteret i kirken og hadde også lov til å holde enkelte gudstjenester. Hun var interessert i Bibelen og hadde tatt imot bladene av lokale Jehovas vitner i en årrekke, men utover det hadde hun ikke gjort noen fremskritt. For omkring fem år siden flyttet datteren og hennes mann inn hos henne. De skulle angivelig være til hjelp for henne på hennes eldre dager. De var imidlertid motstandere av Jehovas vitner og maste om at hun måtte flytte på aldershjem. Det var hun slett ikke innstilt på! Mens datteren og svigersønnen var på ferie, flyttet hun inn i en husvogn.

Til slutt gikk en av våre søstre rett på sak. Hun demonstrerte et bibelstudium og spurte kvinnen om hun var interessert i å studere Bibelen. «Jeg lurte på når du skulle spørre meg om det!» var hennes svar. Ettersom hun trodde oppriktig på Bibelen, forstod hun fort grunnleggende bibelske sannheter. Hun sa: «Hvis det står i Bibelen, må det være sant.» Hun fortsatte imidlertid å gå i kirken, for hun følte at hun på den måten kunne hjelpe de andre som gikk der.

Etter at hun hadde studert i ett og et halvt år, fikk hun vite at en erkebiskop i den anglikanske kirke hadde underslått kirkens penger og reist på ferie til Karibia sammen med sin sekretær, selv om han var gift. Hun skjønte også at erkebiskopen prøvde å skyve ansvaret for underslaget over på en hjelpeprest. Alt kom for en dag under et opphetet åpent møte i kirken. Der stemplet hun erkebiskopen offentlig som en «gammel hykler». Deretter gikk hun ut av kirken og smelte døren igjen etter seg for aldri mer å komme tilbake.

Da hun var til stede på møtene i Rikets sal for første gang, sa hun: «Jeg synes at det er utrolig at det er så mange menn her, og at de er så engasjert i oppgavene i menigheten. I den kirken jeg tilhørte, satt de få mennene som var til stede, og sov.» Hun ble døpt den 29. september 1990 i en alder av 87 år.

Etter at en kretstilsynsmann hadde vært på besøk på Grønland, fortalte han glad: «Miraklet fortsetter! Og dette er bare toppen av isfjellet.» Mange nye går på møtene, studier blir startet, og nye tar del i felttjenesten og blir døpt.

Mange av de nye har måttet kjempe en lang kamp for å komme i et godkjent forhold til Jehova. Et eksempel er Andy (navnet er forandret), som var i midten av 30-årene, og som bodde sammen med Eunice (navnet er forandret). Han var alkoholiker og hadde dårlige omgangsvenner. Det skapte problemer i forholdet til Eunice, og Andys dårlige samvittighet kom noen ganger til uttrykk på en ubehagelig måte. Eunice begynte imidlertid å studere Bibelen. Hun skjønte gradvis at hvis hun ønsket å bli godkjent i Jehovas øyne, måtte hun ordne opp i privatlivet. Derfor flyttet hun fra Andy.

Dette fikk Andy til å forstå hvilken situasjon han var i: Han hadde valgt alkoholen — hun hadde valgt en kristen livsførsel. Eunice fortsatte å gjøre fremskritt og ble døpt. Hun er nå en nidkjær søster i menigheten.

Nå bad Andy om å få et studium. Han gjorde enkelte åndelige fremskritt og gledet seg over det han lærte, men falt fremdeles tilbake til gamle svakheter. Han var sjelden på møtene og kunne ikke holde seg borte fra dårlig omgang. I 1989 var Andy til stede på områdestevnet — og det var et vendepunkt. Nå fikk han tro på at han kunne overvinne problemene, og bad legen sin om hjelp. Han ble innlagt på sykehus, og da han kom hjem igjen, var menigheten klar til å hjelpe ham. Han forteller: «Jeg syntes at jeg hadde et mye bedre grunnlag for å fordype meg i åndelige spørsmål. Jeg hadde sluttet å drikke og levde et stabilt liv. De gamle vennene mine var blitt byttet ut med nye venner fra menigheten. Forholdet til Jehova ble mer virkelig, og det var først nå jeg følte at jeg kunne nærme meg ham i bønn. Siden da har bønn vært av stor betydning for meg. Jeg har ofte bedt til Jehova, og han har bønnhørt meg. Når fristelsene ble for store, og ønsket om å gjøre noe som var galt, nesten overmannet meg, møtte jeg nesten alltid noen av vennene fra Rikets sal, og de oppmuntret meg til å holde fast ved livets vei.»

Dette er det tredje året Andy har vært tørrlagt. Guds Ord, hans ånd og hans organisasjon har hjulpet Andy. Han begynte å forkynne og ble døpt på stevnet med temaet «Et frihetselskende folk» i Godthåb (Nuuk) i august i fjor.

Hvis en er fast bestemt på å tilbe Jehova, er ikke fysiske handikap noen hindring. Kenwyn er 17 år gammel og bor på øya Grenada. Da han var fire år, falt han, og etter det fikk han alvorlige problemer med å gå. Etter hvert som han ble eldre, ble det verre og verre. I 15-årsalderen var han nødt til å bruke krykker. To år senere gjennomgikk han en operasjon for å kunne gå bedre, men operasjonen var mislykket.

På denne tiden begynte Kenwyn å studere Bibelen sammen med en av Jehovas vitners misjonærer. Han gjorde fine fremskritt når det gjaldt å tilegne seg kunnskap fra Bibelen, men han nølte med å ta del i hus-til-hus-arbeidet og dele denne kunnskapen med andre. Han var redd på grunn av sin fysiske tilstand og sa: «Jeg skal si ifra når jeg er klar.» Han ble oppfordret til å lese i Våkn opp! og Vakttårnet om Jehovas vitner som hadde fysiske handikap, men som likevel forkynte regelmessig fra dør til dør. Etter at han hadde lest disse beretningene, sa han til misjonæren: «Nå er jeg klar.»

Og det var han virkelig. Den første måneden han tok del i felttjenesten, brukte han 19 timer i forkynnelsesarbeidet. Den neste måneden rapporterte han 63 timer. Han ble døpt i mars 1991 og var hjelpepioner måneden etter. En kan se Kenwyn ta seg fram ved hjelp av krykker i det kuperte distriktet han forkynner i. For et utmerket eksempel og for en enestående kilde til oppmuntring han er for alle i sin menighet! Fordi bakker ikke er til hinder for hans forkynnelse, sier brødrene for spøk om ham at han har «firehjulstrekk».

Oceania

«Han kommer til å ha undersåtter fra hav til hav og fra Elven til jordens ender,» forutsa Salme 72: 8 (NW). I overensstemmelse med disse ordene har den større Salomo, Kristus Jesus, undersåtter over hele jorden, deriblant i Oceania — øyene i Stillehavet og Australia.

Innbyggerne på de små øyene og atollene i den vestlige delen av Stillehavet som avdelingskontoret på Guam fører tilsyn med, får høre budskapet på mange språk. Boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord har funnet veien til mange hjem. Fra en av øyene kommer denne opplevelsen: En kvinne som hadde tatt imot et eksemplar av denne boken, la merke til at faren hennes, som er prest i kirken deres, brukte den røde boken når han talte fra prekestolen. Etter prekenen la han boken diskret ned i dokumentmappen sin, slik at ikke andre skulle legge merke til det. Men datteren så det, og etter gudstjenesten spurte hun: «Far, hvorfor bruker du den røde boken?» Han svarte: «Det som står i boken, er sant.» Hun spurte ham om hvor han hadde fått boken fra. «Det er din bok,» sa han. Etter dette var denne kvinnen og hennes mann ivrige etter å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner på stedet. En dag begynte naboene å gjøre narr av henne fordi hun lot vitnene studere med henne, ettersom faren var prest. Men da faren fikk høre det, irettesatte han dem og sa: «Si ikke noe stygt om dem [Jehovas vitner], for de er Guds folk, som forkynner det gode budskap for oss.»

Avdelingskontoret på Papua Ny-Guinea fikk dette brevet fra provinsen Morobe: «Vi her i Lengbati bor i et område med tett krattskog og høye fjell, og det finnes ikke bilveier her. Vi har en liten flystripe, men det er sjelden det kommer fly. I 1987 var det bare ett Jehovas vitne som utførte felttjeneste og ledet bibelstudier. Kretstilsynsmannen og hans kone kom og besøkte oss, og da støtte vi på motstand. Fiender av Riket forsøkte å stanse arbeidet, og de brente ned Rikets sal rett for øynene på kretstilsynsmannen. Hva førte denne motstanden til? Vi er nå sju forkynnere, og vi samles i en ny Rikets sal som vi har bygd. Når vi tar del i Rikets gjerning, er vi meget lykkelige, akkurat som alle våre brødre og søstre andre steder er når de er opptatt i det samme arbeidet.»

De unge kan gjøre mye for å hjelpe andre unge til å lære sannheten å kjenne. Det viser eksemplet med den ni år gamle Linda i Australia. Læreren hennes bad henne om å sette seg sammen med Rebecca, som satt alene. Linda og Rebecca ble gode venner, og Linda fortalte henne om Riket. Med tiden startet hun et studium med Rebecca i det store frikvarteret ved hjelp av boken Lytt til den store Lærer. Senere snakket de med en annen elev, Ebony, og hun ble også med på studiet. Så kom Sarah, enda en skolevenninne, bort og spurte om hun kunne være med og leke. Linda forklarte at de ikke lekte — de studerte Bibelen. Dermed ble Sarah med på studiet også. En annen jente spurte om hun kunne få være med, og nå er det av og til to grupper med barn som studerer Lytt til den store Lærer. Linda tar seg av den ene gruppen og Rebecca av den andre.

Land hvor arbeidet er forbudt

«Fri meg fra dem som forfølger meg, de er blitt for sterke for meg!» bad David sin Frelser, Jehova. (Sal. 142: 7) I land hvor forkynnelsesarbeidet er underlagt restriksjoner, ser Jehovas folk i dag hen til Jehova for å bli frelst. Og Jehova hører deres bønner og trøster dem.

Forrige tjenesteår var det 15. året Jehovas vitners arbeid var forbudt i et land i Asia. Det var et svært travelt og også velsignelsesrikt år. Antall Rikets forkynnere nådde et nytt høydepunkt — en økning på ni prosent. Det er imidlertid fremdeles nødvendig å være forsiktig. Én menighet har for eksempel møter hjemme hos en eldste. Uten noen bestemt grunn ble naboene irritert over møtene, og de begynte å kaste stein på det galvaniserte taket på huset til denne broren. Noen av brødrene hisset seg opp og ville ta igjen med bråkmakerne. Men den eldste overbeviste dem rolig om at de burde stole på Jehovas ånd og ikke ty til makt. Naboen ved siden av gravde en grøft som var én meter dyp og en halv meter bred, langs utsiden av muren rundt brorens eiendom. Han håpet at muren ville rase sammen, og at det ville sette en stopper for møtene. Den eldste ventet tålmodig på Jehova. Omkring en måned senere ble den vanskelige naboen syk. Da han skulle kjøre til sykehuset, rygget han uforvarende bilen i den grøften som var gravd langs muren til broren. Naboene hjalp ham ut av denne pinlige situasjonen, men ingen kunne hjelpe ham til å bli frisk. Han ble stadig svakere og døde kort tid senere. I stedet for å gi igjen med samme mynt var brødrene tålmodige, og de lærte at de kan bli utfridd fra dem som forfølger dem, på mange uventede og uvanlige måter.

Medlemmene av ungdomsorganisasjonen til regjeringspartiet i et land i Afrika fortsetter å oppføre seg brutalt overfor Jehovas vitner fordi de ikke vil skaffe seg partikort. Denne ubarmhjertige forfølgelsen har pågått i 24 år. I alle disse årene har Jehovas folk fortsatt å være lydige mot de høyere myndigheter og aldri fornærmet dem eller prøvd å ta hevn. — Rom. 13: 1.

Noen motstandere har fått respekt for Jehovas vitner fordi de holder fast ved Bibelens prinsipper. En bror ble for eksempel arrestert og fengslet for litt over et år siden. Den politimannen som tok seg av saken, sa: «Vi fikk da tak i deg til slutt.» Politiet hadde imidlertid hele tiden kjent til hans teokratiske virksomhet, men hadde ikke foretatt seg noe med ham før han kolliderte med en politibil. Selv om broren ble dømt, ble han behandlet bra mens han satt fengslet.

Den bilen som var innblandet i trafikkuhellet, stod registrert i en annen brors navn, og han måtte også møte til avhør. I løpet av avhøret ble han spurt: «Er du et av Jehovas vitner?» Han svarte: «Jeg ble et av Jehovas vitner før forbudet. Jeg har ikke skiftet religion etter at forbudet trådte i kraft. Familien min og jeg ber hjemme, og vi blander oss ikke opp i andres saker. Så hva mener du, inspektør?» Utrolig nok ble alle anklager mot ham trukket tilbake, og han fikk lov til å ta med seg bilen hjem. Vitnene har forblitt trofaste mot sin Gud i alle disse årene, og Jehova har gitt dem økning og styrket dem.