Nyhetsbrev fra hele verden

En innsats for å nå alle kanadiere

Videoen Hvorfor studere Bibelen? er nå blitt oversatt til åtte lokale språk i Canada for å dekke behovet i avdelingskontorets område. I løpet av en tidagers kampanje i oktober 2014 i det arktiske Nunavik ble videoen vist på inuittisk for nesten alle husstandene i 14 lokalsamfunn – en befolkning på til sammen 12 000 mennesker.

Direktøren ble imponert

Det internasjonale stevnet i Seoul ble holdt i september 2014 på Sangam World Cup Stadium i Sør-Korea. Det var over 56 000 til stede. Direktøren på stadionet sa at han satte pris på den fine oppførselen til vitnene og på det gode samarbeidet han hadde hatt med dem under arrangementet. Han sa: «Alle oppførte seg så bra. Jeg ble imponert over å se at de rengjorde stadionet bedre enn vårt eget renholdspersonale gjør. Jeg skulle ønske vårt personale hadde den samme holdningen til jobben. Hvis vi skal praktisere religion på rett måte, må vi bli som Jehovas vitner.»

Jehova sørget for nødvendig øving

I mai 2012 avslo regjeringen i Sverige en søknad fra Jehovas vitner om å få de samme økonomiske fordelene som andre religiøse organisasjoner. Det styrende råd gav tillatelse til at avgjørelsen ble anket til landets høyeste forvaltningsdomstol.

Retten bestemte at det skulle holdes en muntlig forhandling før den traff en avgjørelse. Brødre fra flere land hadde et møte for å øve på hva de skulle svare på spørsmål som kunne bli stilt under forhandlingen. Møtet ble holdt i en Rikets sal i Stockholm.

Under øvingen var det noen som ringte på døren. En bror åpnet, og der stod det to jenter som var 13 og 14 år gamle. De sa at de ville stille noen spørsmål om Jehovas vitner. Broren forteller: «Jeg hadde mest lyst til å si at de måtte komme tilbake en annen dag, siden vi var så opptatte og ikke hadde tid til å bli forstyrret.»

Men broren bestemte seg likevel for å snakke med dem. Jentene hadde mange spørsmål, og noen handlet spesifikt om samfunnsengasjement og det å stemme ved valg. Etterpå gikk broren tilbake til de andre brødrene og fortalte hvilke spørsmål jentene hadde stilt, og hvordan han hadde besvart dem.

Under den muntlige forhandlingen dagen etter ble brødrene overrasket, for retten stilte mange av de samme spørsmålene som jentene hadde stilt. En bror som representerer organisasjonen, sier: «Jeg stod framfor landets fremste advokater og kunne vært veldig nervøs, men jeg følte meg helt rolig. Fordi Jehova dagen i forveien hadde gitt oss den øvingen vi trengte, følte jeg at han allerede hadde vist at han var med oss.»

Retten traff en avgjørelse i vår favør og henviste saken om skattefritak tilbake til regjeringen for ny behandling.

Kens sekk med ris

Ken, som er seks år, bor i Haiti. Han ble veldig glad da han fikk høre at menigheten snart skulle bygge en ny Rikets sal. Han bestemte seg for å lage en hemmelig bidragsbøsse og gjemme den på rommet sitt. Istedenfor å bruke opp lommepengene han fikk med seg på skolen, la han dem på bøssen. Dette gjorde han trofast helt til Rikets sal-byggegruppen kom for å begynne på prosjektet. Da gav han dem den hemmelige boksen sin som inneholdt nok penger til å kjøpe en stor sekk med ris. I mange dager ble Kens ris servert til lunsj på byggeplassen.

Ordre fra generalen

Det meste av fjoråret måtte man ha spesiell tillatelse for å komme inn i områder i Sierra Leone som var i karantene på grunn av ebolautbruddet. For eksempel måtte kretstilsynsmenn skaffe seg adgangsbevis og kjøretillatelse til disse områdene, og det måtte også kurerer som fraktet litteratur og brev. Nødhjelpsutvalg trengte å få fraktet inn infrarøde termometre, klor og mat. Utrolig nok ble de nødvendige tillatelsene alltid gitt.

Én opplevelse var spesielt trosstyrkende. Brødrene sendte inn en skriftlig søknad om 34 adgangsbevis og 11 kjøretillatelser, men de måtte ha et møte med en general i hæren for å få søknaden godkjent. To brødre fra avdelingskontoret møtte generalen den dagen de håpet å få bevisene og tillatelsene. Men søknaden var søkk vekk! Brødrene fikk beskjed om at de kunne lete etter den selv i bunkene med søknader, men de klarte ikke å finne den. Så sa generalen til sekretæren at nå stengte han kontoret, og at ingen søknader ville bli behandlet på to uker. Brødrene bad en stille, inderlig bønn til Jehova om hjelp. Generalen så på brødrene og spurte: «Hvor mange adgangsbevis og tillatelser trenger dere?» Da de sa antallet, reiste han seg fra stolen og brølte: «Det er altfor mange!»

Brødrene forklarte hva arbeidet vårt gikk ut på, og hvor viktige hjelpesendingene våre var under ebola-krisen. Generalen tenkte seg om, så på sekretæren sin og sa: «Gi dem alt de trenger.»