HEBREERNE
Studienoter – kapittel 1
Brevet til hebreerne: Eller: «Til hebreerne.» Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bibelbøkene fra hverandre. Tittelen «Til hebreerne» finnes i den papyruskodeksen som er kjent som P46, det eldste kjente håndskriftet som inneholder brevet til hebreerne. Man mener at dette håndskriftet daterer seg fra cirka år 200 evt. (Se Mediegalleri: «Paulus’ brev til hebreerne».) De autoritative håndskriftene Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet evt. inneholder også tittelen «Til hebreerne».
For lenge siden talte Gud … til våre forfedre: I århundrenes løp brukte Gud mange profeter for å tale til sitt folk. Blant de profetene Paulus nevner eller siterer i dette brevet, er Abraham (1Mo 20:7; He 7:1), Moses (5Mo 34:10; He 9:19), Jeremia (Jer 31:31–34; He 8:8–12), Habakkuk (Hab 2:3, 4; He 10:37, 38) og Haggai. (Hag 2:6; He 12:26) Han peker så på en kontrast ved å si at «ved slutten av disse dagene» talte Gud gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. – He 1:2 og studienote.
mange ganger og på mange måter: Ifølge den greske teksten begynner Paulus dette brevet ved å bruke to ord som ligner på hverandre og overlapper hverandre i betydning. Jehova kommuniserte med sitt folk ved hjelp av profetene «mange ganger» (gresk: polymerọs), på forskjellige steder og i forskjellige situasjoner. Han overbrakte også budskapene «på mange måter» (gresk: polytrọpos). Noen ganger talte Jehova direkte til profetene og fikk dem til å skrive ned budskapet. (2Mo 34:27) Andre ganger ga han profetene drømmer eller syner. (Jes 1:1; Da 2:19; 7:1; Hab 1:1) Eller han sendte engler som overbrakte et budskap fra ham. (Sak 1:7, 9) Profetene kunngjorde så det inspirerte budskapet på forskjellige måter. De kan ha gjenfortalt det offentlig, skrevet det ned eller presentert det ved å bruke symboler eller ved å utføre symbolske handlinger. – Jer 7:1, 2; Ese 4:1–3; Ho 1:2, 3; Hab 2:2.
nå, ved slutten av disse dagene: Paulus sikter tydeligvis til enden for den jødiske ordningen. (1Kt 10:11 og studienote) Denne ordningen begynte å eksistere da nasjonen Israel ble til i 1513 fvt. På den tiden talte Jehova til sitt folk gjennom Moses. Men han lovte at han skulle la det stå fram en profet lik Moses. «Ham skal dere høre på», sa Moses. (5Mo 18:15, 18, 19) Jesus Kristus var denne forutsagte profeten. (Joh 5:46) Paulus sier her om Jesus at Gud har talt til oss gjennom en Sønn. Fordi Jesus var Guds Sønn, var han langt større enn alle de ufullkomne menneskelige profetene som Gud hadde brukt tidligere. Paulus begynner her på et resonnement som er et hovedpoeng i dette inspirerte brevet: Den kristne måten å tilbe Gud på er mye bedre enn tilbedelsen under den jødiske ordningen.
Ham har Gud innsatt som arving til alle ting: En arving er en som har retten til å få, eller arve, en annens penger, eiendom eller myndighet. Men de fleste gangene ordene «arving» og «arve» forekommer i De kristne greske skrifter, blir de brukt i forbindelse med personer som får en belønning fra Gud. (Mt 5:5 og studienote; 19:29; 25:34 og studienote; 1Kt 6:9) I dette tilfellet innsetter Gud sin førstefødte Sønn som arving «til alle ting», noe som betyr at han gir ham myndighet over alt i himmelen og på jorden. (Sl 2:8; Mt 28:18; He 1:6; 2:8; 1Pe 3:22; Åp 11:15) Jesus er bare underlagt sin Far, Jehova. – 1Kt 15:27, 28; Flp 2:9–11.
gjennom ham har han dannet det som er i verden: Det greske ordet som er gjengitt med «det som er i verden», kan også gjengis med «tingenes ordninger». Dette ordet kan her forstås på minst to måter. For det første kan det sikte til de spesielle forholdene som kjennetegner bestemte tidsperioder, eller «tidsaldere», som er enda en måte det greske ordet kan gjengis på. I dette brevet skriver Paulus om trofaste personer i tiden før vannflommen, i patriarktiden og i de årene da Israels folk sto i et paktsforhold til Gud. I alle disse avgrensede tidsperiodene gjorde Gud det mulig for mennesker å tilbe ham på en måte som han godkjente. Men han rettet alltid sine tjeneres oppmerksomhet mot den tiden da mennesker skulle bli fullt ut forsonet med ham gjennom hans Sønn. I den kristne tidsalder opprettet han den nye pakt, som var basert på Jesu offer. Denne kristne tingenes ordning ble dannet gjennom Kristus fordi han, som «mellommannen for en ny pakt», har en viktig rolle i gjennomføringen av Guds hensikt. (He 1:3; 2:9; 12:24; se også Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) For det andre kan det greske ordet for «tingenes ordninger» også forstås i betydningen verden eller universet, det vil si hele Guds fysiske skaperverk – solen, månen, stjernene og jorden innbefattet. Jesus hadde en rolle som «mesterarbeider» under skapelsen av alt dette. – Ord 8:30; Joh 1:3; se også He 11:3.
Han er gjenskinnet av Guds herlighet: En av flere formuleringer som Paulus bruker her for å beskrive det unike forholdet mellom den oppstandne Jesus Kristus og hans himmelske Far. Det greske ordet som er gjengitt med «gjenskinnet», og som også kan gjengis med «utstrålingen», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Ordet kan forstås i aktiv betydning (at det stråler ut lys fra en kilde) eller i passiv betydning (at det reflekteres lys fra en annen kilde). I dette tilfellet skal det forstås i passiv betydning, siden Jesus ikke er kilden til sin Fars herlighet. Han er i stedet «bildet av den usynlige Gud». (Kol 1:15; se også Joh 5:19.) Gjengivelsen «gjenskinnet» stemmer derfor med Bibelens lære som et hele og utgjør en parallell til det ordet som er gjengitt med «det nøyaktige bildet» i dette verset.
det nøyaktige bildet av Guds vesen: Det greske ordet som er gjengitt med «det nøyaktige bildet» (kharaktẹr), sikter bokstavelig til «et merke eller et avtrykk som er plassert på en gjenstand». I ikke-bibelske greske skrifter blir ordet brukt om graveringer i tre eller metall, brennemerker på dyrehuder, avtrykk i leire eller bilder preget på mynter. Her beskriver det hvordan den oppstandne Jesus på en fullkommen måte gjenspeiler sin himmelske Fars vesen. Også da han var på jorden som et fullkomment menneske, gjenspeilte han sin Fars egenskaper og personlighet så fullstendig som det er mulig for et menneske å gjøre. (Se studienote til Joh 14:9.) Men etter at Jehova oppreiste Jesus og ga ham «en høyere stilling», ble Jesus mer lik sin Far enn noen gang før. (Flp 2:9; He 2:9) Han er udødelig og har «liv i seg selv». (Joh 5:26 og studienote; Ro 6:9; Åp 1:18) Derfor er han nå «det nøyaktige bildet av Guds vesen». – He 1:2–4.
han opprettholder alt: Som et bevis for Jesu Kristi store myndighet viser Paulus at Gud ga sin Sønn makt til å opprettholde «alt» i universet. (Se også Kol 1:16, 17.) Det greske ordet for «opprettholder» kan bety «bærer oppe; holder oppe». Her overbringer det tanken om å få noe til å fortsette å eksistere eller holde det ved like. Jesus har også en sentral rolle i gjennomføringen av Jehovas hensikter.
ved hjelp av hans mektige ord: Bokstavelig: «ved hans [eller: «sin»] krafts ord». Paulus sikter sannsynligvis til Jehovas kraft. Det er Jehova som er Kilden til kraft, og han gir kraft til andre i samsvar med sin vilje. – Jes 40:26, 29–31; Lu 5:17; Flp 2:13; 4:13.
satte han seg ved Majestetens høyre hånd: Jesus renset menneskene for deres synder ved å bære fram «ett offer for synder» «én gang for alle». (He 10:12, 13) Jehova lønnet ham ved å oppreise ham som en åndeskapning og ved å gi ham «all myndighet i himmelen og på jorden». Han fikk altså en høyere stilling enn den han hadde før han kom til jorden. (Mt 28:18; Flp 2:9–11; He 2:9; 1Pe 3:18) Uttrykket «ved Majestetens [Jehovas] høyre hånd» ser ut til å være en hentydning til Sl 110:1. (He 1:13 og studienote; 8:1; 12:2) Å sitte ‘ved noens høyre hånd’ betegner en stilling som er forbundet med makt, myndighet og ære. Jesus har den nest høyeste stillingen i universet, bare underlagt Jehova. – Ro 8:34; 1Kt 15:27, 28; Ef 1:20; se studienote til Apg 7:55.
Slik er han blitt langt større enn englene: Eller: «Slik er han blitt bedre enn englene.» I dette brevet bruker Paulus ofte ordet «bedre» for å understreke at den kristne tilbedelse langt overgår jødedommen. (Se «Introduksjon til Hebreerne».) Jesus ble «langt større enn englene» på grunn av et navn han har fått. Dette ‘navnet’ sto for den store myndigheten som Jehova ga ham. (Se studienote til Flp 2:9.) Jehova gjorde Jesus til «arving til alle ting». (He 1:2 og studienote) Han utnevnte også sin Sønn – ikke noen av englene – til å være konge og apostel og «øversteprest på samme måte som Melkisedek». (He 1:8; 3:1; 5:8–10; 7:1–3; se også Åp 11:15.) I tillegg til dette var det bare Jesus som ble ofret som et gjenløsningsoffer «én gang for alle». – He 1:3; 9:28.
Til hvem av englene har Gud … noen gang sagt: I De hebraiske skrifter blir englene som gruppe noen ganger kalt «Guds sønner» (Job 38:7; Sl 89:6) eller «den sanne Guds sønner». (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1) Men Gud har aldri omtalt en enkelt engel som min sønn i en spesiell forstand. (Mt 3:17; 17:5) Her forklarer Paulus at Jesus Kristus har et unikt forhold til sin Far, Jehova, og at han har en høyere stilling enn englene. Paulus siterer to vers som inneholder ordene «min sønn» i entall, og han anvender dem på Jesus.
«Du er min sønn. I dag er jeg blitt din far»: Paulus siterer fra Sl 2:7 for å understreke at Jesus står over englene. Denne salmen beskriver den kongen Gud har innsatt. Det ser ut til at profetien i første omgang gjaldt David. Gud gjorde David til sin sønn i en spesiell forstand ved å velge ham ut til å være konge. Da Jesus ble døpt, anerkjente Jehova ham på en spesiell måte da han sa: «Dette er min Sønn.» (Mt 3:17 og studienote; Joh 1:14) I Apg 13:33 ble Paulus inspirert av Gud til å forklare at disse ordene også ble oppfylt da Jesus ble oppreist. – Se studienote til Ro 1:4; se også He 5:5, der Paulus igjen siterer fra Sl 2:7.
«Jeg skal bli hans far, og han skal bli min sønn»: Dette sitatet er fra 2Sa 7:14. (Se også 1Kr 17:13; 28:6.) Ifølge 2Sa 7:11–16 inngikk Jehova en pakt med David om et rike som skulle bli opprettet i hans slektslinje, og denne pakten innbefattet løftet om at Davids sønn Salomo skulle bli Guds sønn. Her viser Paulus under inspirasjon at denne profetien fikk en større oppfyllelse på Jesus Kristus.
når Gud igjen fører sin Førstefødte til den bebodde jord: Paulus sikter til noe som skulle skje i framtiden. At det skal forstås slik, underbygges av det han sier i He 2:5 om «den kommende verden [eller: «bebodde jord»] som vi snakker om». (Se studienote.) Paulus viser altså til en tid da Gud igjen skulle sende sin Førstefødte, denne gangen usynlig, ved å la ham rette sin oppmerksomhet mot menneskeverdenen. – Se studienoter til Lu 2:1; Apg 1:11.
La alle Guds engler bøye seg for ham i dyp respekt: Paulus siterer her fra gjengivelsen av 5Mo 32:43 eller Sl 97:7 i den greske oversettelsen Septuaginta. Det er også mulig at han kombinerer tanker fra begge disse versene. I 5Mo 32:43 sier Septuaginta: «La alle Guds sønner bøye seg for ham i dyp respekt.» I Sl 97:7 sier Septuaginta: «Bøy dere for ham i dyp respekt, alle hans engler.» Bibelen bruker ofte uttrykket «Guds sønner» om englene. (Se studienote til He 1:5.) I den hebraiske massoretiske teksten forekommer ikke formuleringen «la alle Guds sønner bøye seg for ham i dyp respekt» i 5Mo 32:43. Men det ble oppdaget noe som støtter denne ordlyden, i et fragment av en dødehavsrull som er skrevet på hebraisk. Fragmentet inneholder en formulering som ligner på det som står i Septuaginta. Det er første gang denne formuleringen er blitt funnet i et hebraisk håndskrift som inneholder 5Mo 32:43. Så den greske oversettelsen av denne formuleringen var tydeligvis basert på en hebraisk tekst som tilsvarer den som finnes i dette fragmentet.
bøye seg for ham i dyp respekt: Det siktes til å bøye seg i dyp respekt for Jesus. Gud har opphøyd Jesus til stillingen som den nest høyeste i universet. Han har altså bestemt at alle englene skal være underlagt hans Sønn. Derfor kan han si til englene at de skal bøye seg for hans Sønn i dyp respekt. Denne formaningen er i tråd med Flp 2:9–11, der Paulus skrev at alle, deriblant «de som er i himmelen», skal «bøye sine knær» «i Jesu navn». (Se studienoter til Flp 2:9, 10.) Det greske verbet som i He 1:6 er gjengitt med «bøye seg for … i dyp respekt» (proskynẹo), har vid betydning. En ordbok oppgir disse mulige betydningene: «(falle ned og) tilbe, hylle, bøye seg dypt for, vise ærbødighet, ta respektfullt imot». Det er sammenhengen som avgjør hva som er den riktige gjengivelsen i dette tilfellet. (Se studienote til Lu 24:52.) Mange bibeloversettere bruker ordet «tilbe» her (He 1:6), noe som gir inntrykk av at Jesus er Gud. Men Bibelen viser andre steder at Jesus ikke er Den Allmektige Gud. Det er bare Jehova som har rett til å bli tilbedt. (Mt 4:10; Åp 4:10, 11; 22:8, 9) En slik gjengivelse som «bøye seg for ham i dyp respekt» er derfor godt underbygd og blir brukt i forskjellige oversettelser av dette verset. Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre evt., bruker det greske verbet proskynẹo når han forteller om borgere som ‘bøyde seg i respekt for’ romerske stattholdere og også for deres militære livvakter. – The Jewish War, II, 366 (xvi, 4).
Han gjør sine engler mektige: Bokstavelig: «Han gjør sine engler til ånder.» Paulus siterer Sl 104:4 (103:4, LXX) fra Septuaginta. Englene er jo åndeskapninger, men det var ikke det poenget salmisten og Paulus ville ha fram her. Formuleringen dreier seg i stedet om hvordan Gud bruker sine engler. Både det hebraiske og det greske ordet som bokstavelig betyr «ånder», kan også sikte til en mektig kraft, for eksempel en «vind». (Sl 1:4; 147:18; 148:8; se også Joh 3:8 og studienote.) Englene er som en mektig vind som slippes løs og styres av Gud. Den tanken gjenspeiles i den siste delen av verset, der englene blir kalt tjenere, bokstavelig: «offentlige tjenere». Jehova bruker englene til å støtte hans tjenere på jorden. Noen ganger får han også englene til å bli en flammende ild ved å bruke dem til å gjennomføre hans dommer over de onde. – Se også 2Kg 19:20, 34, 35; Mt 16:27; 2Te 1:7, 8.
Gud er din trone for evig: Jehova Gud er Jesu trone i den forstand at Jesus har fått sin stilling og myndighet som Konge fra Jehova. Jehova ga sin Sønn «herredømme og ære og et rike». (Da 7:13, 14; Lu 1:32) I He 1:8, 9 siterer Paulus fra Sl 45:6, 7. Den greske teksten gir rom for den gjengivelsen som finnes i mange oversettelser: «Din trone, Gud, står til evig tid.» Men det er gode grunner til å gjengi dette slik det er gjort i Ny verden-oversettelsen (og noen andre oversettelser): «Gud er din trone for evig.» For eksempel står det i verset etter, He 1:9: «Gud, din Gud, [har] salvet deg.» Det viser at den som blir tiltalt i He 1:8 (eller i Sl 45:6), ikke er Den Allmektige Gud, men en av hans tilbedere. Dessuten ble ikke Sl 45:6, 7 opprinnelig rettet til Gud selv, men til en menneskelig konge i Israel som var utnevnt av Gud. Som profeti pekte dette på lignende måte fram til en stor Konge som Gud utnevnte – Messias.
ditt rikes septer: Det septeret Jesus Kristus bærer, er et symbol på hans kongelige myndighet. (Sl 110:2; se Ordforklaringer: «Septer».) Dette er et sitat fra Sl 45:6, som forutsa at Jehovas messianske Konge alltid skulle bruke sin myndighet på rett måte. Derfor kalles hans septer «rettferdighetens [eller: «rettskaffenhetens»] septer».
Du har elsket det som er rett, og du har hatet lovløshet: Paulus fortsetter sitt sitat fra Sl 45:6, 7, som inneholder en inspirert profeti om Guds messianske Konge. Under sin tjeneste på jorden viste Jesus tydelig at han elsket det som er rett, og hatet lovløshet. (Mt 21:12, 13; 23:27, 28, 33; Joh 2:13–17; He 7:26; 1Pe 2:22) Bibelen viser mange steder at det å elske det som er rett i Guds øyne, er direkte knyttet til det å hate det som er galt. – Sl 97:10; 119:113, 163; Jes 61:8; Am 5:15.
salvet deg med gledens olje: I bibelsk tid ble mange konger utnevnt til sin stilling ved at de ble salvet med bokstavelig olje. (1Sa 10:1; 1Kg 1:39; 2Kg 9:6) Olje var forbundet med glede. (Jes 61:3; Joe 2:23, 24) Her siterer Paulus fra Sl 45:7, som inneholder en profetisk beskrivelse av en glederik begivenhet, nemlig at Messias blir salvet til Konge. Messias’ glede skulle være større enn gleden hos de andre kongene, det vil si kongene i Davids slektslinje. I motsetning til disse kongene skulle Messias bli salvet av Jehova selv, ikke med bokstavelig olje, men med hellig ånd. Da Jesus ble døpt, ble han salvet til framtidig Konge og Øversteprest. Men det ser ut til at den salvingen Paulus omtaler her, dreier seg om den glederike begivenheten i himmelen da Jesus ble innsatt som Konge ved slutten av hedningenes tider. (Lu 21:24 og studienote) Ved den anledningen var gleden uten tvil større enn ved noen begivenhet på jorden, også den som gjaldt salvingen av Davids sønn Salomo. – 1Kg 1:39, 40.
I begynnelsen, Herre, la du jordens grunnvoller: Paulus siterer fra Septuagintas gjengivelse av Sl 102:25 (101:25, LXX), som innbefatter ordet «Herre». Også her viser han at Jesus står over englene. Salmisten rettet disse ordene til Gud. (Sl 102:1, 24) Men Paulus anvender dem på Jesus fordi Gud brukte Jesus som sitt mellomledd, eller redskap, da han skapte alt, slik He 1:2 og andre vers viser. (Joh 1:2–4; Kol 1:15–17 og studienoter til versene 15 og 16; se også Ord 8:23–31.) I betraktning av at Jehova og Jesus arbeidet så nært sammen, kunne det med rette sies om begge to at de «la … jordens grunnvoller», og at «himmelen er [deres] henders verk». På lignende måte omtaler Bibelen både Jehova og Jesus som «vår Frelser». – Tit 1:3,4 og studienote.
De skal gå til grunne: Paulus siterer her fra Sl 102:26, som viser at den bokstavelige ‘himmelen og jorden’ kan gå til grunne. (He 1:10) Hele universet kunne bli utslettet hvis det skulle være Jehovas hensikt. Og i motsetning til Jehova kan himmelen og jorden brytes ned. Derfor sier den inspirerte beretningen om dem: Som en kappe skal de alle bli utslitt. Men Gud forsikrer sine tjenere om at han både kan og vil bevare hva som helst av det han har skapt. Når det er hans vilje, kan han bevare det for evig. – Sl 148:4–6; se også Sl 104:5; For 1:4.
men du skal bestå: Under inspirasjon anvender Paulus disse ordene fra Sl 102:26 på Jesus. (Se studienote til He 1:10.) Poenget er å vise kontrasten mellom Guds Sønn («du skal bestå») og den bokstavelige himmelen og jorden («de skal gå til grunne»). Den oppstandne Jesus er udødelig og har «et uforgjengelig liv». (He 7:16 og studienote) Guds Sønns evige eksistens ligger altså på et høyere plan enn eksistensen til den himmelen og jorden som han hjalp til med å skape. – 1Mo 1:26; Kol 1:15.
dine år skal aldri ta slutt: Paulus anvender disse ordene fra Sl 102:27 på Jesus. (Se studienote til He 1:10.) Da Jesus ble oppreist, fikk han udødelig liv. (1Ti 6:16 og studienote; He 7:15, 16) Det betyr at Jesus ikke bare lever evig, men har et liv som ikke kan tilintetgjøres. – Se også studienote til 1Kt 15:53.
Sitt ved min høyre hånd: I dette verset kommer Paulus til høydepunktet i sin argumentasjon for at Jesus står over englene. Han anvender disse ordene fra Sl 110:1 på Jesus, slik også Peter og Jesus selv gjorde. (Mt 22:41–45; Mr 12:35–37; Lu 20:41–44; Apg 2:34, 35; He 10:12 og studienote, 13) Etter at Jesus var blitt oppreist, ventet han ved Guds høyre hånd – den mest privilegerte stillingen – på å bli innsatt som messiansk Konge til Guds fastsatte tid. (Se studienoter til Apg 7:55; He 1:3.) Når det skjedde, ville Jesu fiender bli lagt som en skammel for hans føtter, noe som ville bety at han fikk full myndighet og makt over dem. – Se studienote til He 10:13; se også 1Kt 15:25, der Paulus anvender Sl 110:1 på Jesus.
utfører hellig tjeneste: Eller: «utfører offentlig tjeneste». – Se studienote til He 1:7.
utsendt for å hjelpe: Eller: «utsendt for å tjene». I førkristen tid sørget Gud ofte for at hans engler hjalp hans trofaste tjenere på jorden og beskyttet dem. (1Kg 19:5–8; 2Kg 6:15–17; Sl 34:7; Da 6:22) Engler hjalp også kristne i det første århundre som ble forfulgt og var i fare. (Apg 12:6–11; 27:23, 24) Englene viste stor ydmykhet ved å hjelpe, eller tjene, mennesker, deriblant dem som en dag skulle få en stilling som var mer opphøyd enn selv den engler har. – 1Kt 6:3.
dem som skal bli frelst: Bokstavelig: «dem som skal arve frelse». De salvede kristne som dette brevet var rettet til, skulle «bli frelst» på en spesiell måte, for de skulle herske i himmelen sammen med Kristus. (Mt 19:28; 2Ti 2:10–12; He 3:1) Paulus viser igjen hvor mye bedre kristendommen er enn jødedommen. Den jødiske ordningen for tilbedelse var ikke lenger godkjent av Gud, så den kunne ikke gi sine tilhengere den frelsen som er nevnt her, eller noen andre slike opphøyde privilegier. – Lu 13:35.