Å sette segl på et dokument

I gammel tid ble segl brukt til forskjellige formål. De ble for eksempel brukt for å bekrefte at noe var ekte, eller at det var inngått en avtale. (Se Ordforklaringer: «Segl».) Folk i gresk-romersk tid skrev ned juridiske avtaler eller forretningstransaksjoner på tretavler som var dekket av voks. Det trengtes vitner som kunne bekrefte ektheten av det som sto i disse viktige dokumentene. Et vitne hadde et personlig segl, et kjennemerke som var inngravert, ofte på en ring. Han trykket seglet ned i en klump varm voks som dekket en snor som bandt dokumentet sammen. Når voksen kjølnet, var dokumentet forseglet, og det forble forseglet til det ble åpnet offentlig. På denne måten bekreftet vitnene at det som sto i dokumentet, var riktig, og ingen kunne forandre innholdet i dokumentet. Uttrykket «å besegle; å sette segl på» kom på bakgrunn av dette til å bli brukt i betydningen å bekrefte, å gå god for, at noe var riktig. Apostelen Johannes skrev at den som godtar Jesu vitneutsagn, har bekreftet, eller har satt sitt segl på, at Gud taler sant. – Se studienote til Joh 3:33.