Dyr som trives i fjellene

HØYE fjell som rager opp over skyene og når svimlende høyder, kan for oss mennesker virke kjølig majestetiske, ugjestmilde, ja, til og med skremmende. Likevel føler en stor mengde dyr seg hjemme der. Enkelte av disse dyrene kunne ikke tenke seg å sette sin fot på lavere høyder. Noen av dem kan leve nokså lenge i en dyrepark, men en vil aldri kunne få et realistisk bilde av deres liv blant fjelltoppene og fjellkløftene ved å betrakte dem under slike forhold.

Noen av disse dyrene er vi svært godt kjent med, men andre har vi kanskje ikke engang hørt om. Har du for eksempel noen gang hørt om nyalaen med dens spiralformede horn, som kan bli hele 112 centimeter lange? Den ble oppdaget i 1908 i 2700 meters høyde i fjellene i den sørlige delen av Etiopia. Hvem har på den annen side ikke hørt om chinchillaen? En art av den lever i fjellene i en høyde av 5000 meter.

Her finnes det også fugler som svever høyt over jorden og bygger sine reir på utilgjengelige steder. Det finnes mange forskjellige slags fugler, for eksempel hauker, ørner, ender og stærfugler med smale nebb og kastanjebrune vinger og mange, mange andre.

Kan vi kikke litt nærmere på noen av innbyggerne i disse fjellene uten å risikere liv og lemmer? Ja, det kan vi, for andre har klatret opp på de svimlende høye fjellene og skrevet ned det de har sett, til gagn for oss.

Berggorillaen

La oss begynne med berggorillaen, en kjempestor ape som ble oppdaget i de høyere strøk av de vestafrikanske skoger i 1847. Dette dyrets påståtte stridslyst, dets enorme styrke og dets fjerntliggende tilholdssteder har satt menneskenes fantasi i sving, og resultatet er blitt at det har fått noe hemmelighetsfullt over seg, som har vakt interesse både på vitenskapelig hold og blant folk i sin alminnelighet.

Den afrikanske primatekspedisjonen dro av sted i februar 1959 for å oppklare mysteriet. For å nå sitt mål måtte ekspedisjonens medlemmer gå gjennom tette skoger og klatre i fjell som var innhyllet i tåke. I januar 1961 var de endelig på berggorillaens hjemsted. Det skal finnes i alt mellom 5000 og 15 000 eksemplarer av denne arten. I løpet av de 466 timene ekspedisjonens medlemmer betraktet disse veldige dyrene, lærte de en god del, og de skrev ned dette.

Ekspedisjonens medlemmer hadde anledning til å studere berggorillaene ved 314 forskjellige anledninger. Tenk deg at en av disse kolossene kom imot deg, stanset mindre enn fire og en halv meter fra deg og du ikke kunne gjøre noe for å hindre at den kom enda nærmere! Det var det en i gruppen fikk oppleve.

Disse store krabatene står opp tidlig, omkring klokken seks om morgenen, og trekker seg tilbake ved seks-tiden om kvelden. Frokosten kan ta et par timer, idet disse svære dyrene går fra det ene spisestedet til det andre. Fra omkring klokken ti til klokken 14 går de og later seg. Så begynner de igjen å lete etter føde, og den føde de kan skaffe seg her, er langt mer variert enn den noen dyrepark ville kunne skaffe dem. Ekspedisjonens medlemmer samlet inn i alt 100 forskjellige planter som ble benyttet til føde, i forskjellige observasjonsområder — på ingen måte noe ensidig kosthold!

Forskerne la merke til at disse skapningene har i alt 22 lyder, hvorav åtte forekommer ganske ofte. Den svakt brummende lyden er for eksempel et sikkert tegn på at apen er tilfreds. En serie korte grynt tjener til å holde gruppen sammen. Et skjærende skrik kan høres ut som om noen blir myrdet. Det mest sannsynlige er at det dreier seg om en krangel som en ikke skal ta altfor alvorlig. Et høyt skrik betyr at en eller annen liten apeunge er redd for å bli liggende etter de andre. Moren vil uten tvil straks svare på dens skrik.

Hva så med gorillaens berømte brystbanking? Hvis en skal få se den, må en smøre seg med tålmodighet, for det er ikke ofte gorillaen lager en slik oppvisning. Men når den gjør det, er det sannelig litt av et syn! Det hele begynner med at den skriker og hyler flere ganger etter hverandre. Deretter reiser den seg på bakbeina som et helt fjell av hår. Den roper hele tiden, kaster en og annen plante i luften, sparker opp med det ene beinet og avslutter oppvisningen ved gang på gang å slå seg for brystet med den hule hånd. Deretter løper den sidelengs, river og sliter i plantene og hamrer til slutt i bakken med sine kraftige hender. Denne brystbankingen til gorillaen er blitt tatt opp på bånd, og gorillaens sterke brøl er sannsynligvis den kraftigste lyden som lages i hele dyreriket.

Når vi iakttar disse kraftige dyrene, som kan veie omkring 270 kilo, oppdager vi at de ser og hører omtrent like godt som menneskene, og deres luktesans er omtrent like godt utviklet som menneskets. De går nesten bestandig omkring på alle fire. Den lengste strekning en så noen av dem gå oppreist, var 18 meter. Det er interessant å merke seg at en aldri så en gorilla bruke et eller annet slags verktøy under alle de timene en iakttok dem.

De yngre i flokken leker mange forskjellige slags leker. Noen ganger går en av dem opp på en forhøyning, og så skal de andre forsøke å få ham ned derfra. Andre ganger følger alle ungene i gåsegang etter en leder som går gjennom vanskelig terreng. Dessuten springer de, klatrer, aker og gynger. De lever et ganske fredelig liv. Det er sjelden en hører dem krangle. Solbad er noe av det som er mest populært. De legger seg på ryggen og lar solen skinne på sitt hårete bryst. Når det begynner å regne, søker de ly under et tre, eller også sitter de sammenkrøpet midt ute på marken og venter tålmodig på at uværet skal dra forbi.

«Fjellkamelene»

La oss igjen dra nytte av naturforskernes oppdagelser og ved hjelp av dem stifte nærmere bekjentskap med «fjellkamelene» i deres naturlige omgivelser høyt oppe i de søramerikanske Andesfjellene, i steinørknene, de såkalte punas. Vikunjaen er vill og høyt verdsatt som pelsdyr, mens lamaen er tam. Lamaen er et ekte ørkenens skip. Disse dyrene ser helt annerledes ut enn dem som vi vanligvis kaller «kameler», men de er likevel begge ordentlige kameler.

Lamaen er først og fremst et lastdyr, og den er et enestående lastdyr. Den kan bære tunge byrder, selv i den tynne luften oppe i de høye fjellene, hvor temperaturen ofte ligger på minus 20 grader celsius, og til tross for piskende vinder og hvinende snøstormer. Den bærer imidlertid ikke et gram mer enn den vil bære. Lamaene vokser og blir tykke og fete i disse nakne fjellskråningene, hvor det ikke finnes et gresstrå, og hvor en ikke ser annet enn sand og klipper.

Men hvordan klarer de seg her oppe? Det er deres klatrekunst som kommer dem til unnsetning. I nesten utrolig bratte fjellskrenter leter de etter godbiter (etter deres smak), for eksempel kaktuser, reinlav og andre lavarter.

Lamaen er spesielt utrustet med tanke på livet her, og det trenger den, for noen av dyreverdenens største jegere, pumaen og jaguaren, lister seg etter den. Dens myke, «vatterte», nesten klolignende tær gjør det mulig for den å holde seg fast på nesten håpløst bratte flater, akkurat som om den skulle ha sugekopper under beina. Den er meget myk i hasene, og føttene ser ofte ut som om de er vridd ut av ledd, når de tilpasser seg de forskjellige kanter og sprekker.

Et vanlig, men forbausende syn er en lamahjord som beiter på en tilsynelatende naken klippe som er så bratt at ikke engang en indianer kan finne fotfeste der. Et annet fascinerende syn er en ensom lama som går over nakne klippeavsatser eller den glatte isen på en isbre flere hundre meter over en brusende elv. Det ser ut til at en eneste liten bommert ville få dyret til å styrte ned i en bunnløs kløft.

Vikunjaen er en art som det ikke lar seg gjøre å temme. Den er kjent for sine lynsnare bevegelser og fenomenale sprang. I en høyde av 5000 meter over havet kan den sette av gårde i en slik fart at en bare ser en støvsky etter den, for så plutselig å stanse opp. Den kan hoppe opp fire og en halv meter, snu rundt høyt oppe i luften og så sette av gårde som besatt i en helt annen retning i samme øyeblikk som føttene når bakken.

Noen ganger kan en få se en hel flokk på 50 dyr eller flere løpe rundt i sirkler, hoppe bukk, lage baklengs saltomortale eller slå kollbøtte, akkurat som om de vil demonstrere sin frihet. Ved minste tegn på fare forsvinner de i en støvsky. De har tilsynelatende ingen anelse om de farer som er forbundet med deres lekeplasser der oppe i høyden. De faller ofte ned og blir skadd eller drept, trass i den vanlige oppfatning at de aldri trår feil.

Det er interessant å merke seg at vikunjaene har en eiendommelig vane. De kommer gang på gang tilbake til den samme soveplassen, til og med når noen av dem er blitt drept i løpet av natten. Det eneste en jeger behøver å gjøre når han har funnet en soveplass, er derfor å vente. Han kan være sikker på sitt bytte. Vikunjaen vil ikke hoppe over eller trenge seg igjennom noen barrière, hvor skrøpelig den enn er. Ene og alene ved hjelp av to gjerder av tynn hyssing kan indianerne lede dyrene ned til den smale, spisse enden, hvor de kan drepe dem når de dukker opp. De gjør ingen forsøk på å bryte seg igjennom det lette hyssinggjerdet!

Vikunjaens verdifulle pels gjør den til en spesiell skyteskive for jegerne. Vikunjaens pels er så fin og lett at en kan brette sammen et skinn på 180 X 180 centimeter slik at det blir 23 X 35 centimeter stort og bare ti centimeter tykt, og det veier mindre enn 1,8 kilo. Til slutt måtte regjeringene i Peru og Bolivia utstede strenge lover for å sette en stopper for den hensynsløse nedslaktningen av disse frihetselskende dyrene.

Andre fryktløse fjellklatrere

La oss nå vende blikket mot fjellene i den nordvestlige delen av Amerika. Her har den guløyde snøgeiten sitt tilholdssted. Den er egentlig en antilope. Når dens hvite skjegg flagrer sakte i vinden, minner den om en gammel professor. Men ingen professor ville kunne følge den, for ingen skapning er så sikker på foten som den. Snøgeitens «undertøy» er av åtte til ti centimeter tykk ull. Snøgeiten må være godt kledd, for den lever et hardt liv over tregrensen. «Frakken» dens, som er langhåret og ragget, er også av ren ull. Forskerne er imidlertid likevel ikke helt sikre på hvordan snøgeitene kan klare seg under de arktiske forholdene i den nordlige delen av Rocky Mountains. Noen ganger røyter disse dyrene så mye at indianerne kan samle sammen en hel hektoliter ull på bare noen kvadratmeter.

Snøgeiten er fantastisk sikker på foten. Det er sjelden den klatrer videre uten å vite hva som ligger foran den. Tar en fjellsti plutselig slutt, blir den imidlertid ikke grepet av panikk. Den rygger kanskje til den kan snu uten risiko, eller reiser seg på bakbeina, uten å bry seg om at den befinner seg på randen av et stup på hundrevis av meter, snur og går ned på alle fire igjen like lett som vi går opp på en fortauskant. Men det kan godt være at den er dristigere enn som så. Det er ikke umulig at den trosser det store svelget nedenfor og prøver å klatre opp på en liten klippeavsats for å komme enda litt høyere.

I likhet med lamaen har disse snøgeitene sitt eget spesielle «fottøy». «Sålen» under hver tå er konkav og virker som en sugekopp. Når snøgeiten går nedover en glatt klippeskrent, vil klovene sprike på grunn av kroppsvekten, slik at fotfestet blir sikrere. Når mennesker av og til drar omkring i disse fjelltraktene, betrakter snøgeiten dem med et nysgjerrig blikk.

Fjellsauen hører også hjemme i disse fjelltraktene. Det er virkelig en sau, men en sau uten den tradisjonelle ullen. Den er også smidig og lett på foten. Noen iakttok en gammel vær i Sierra Diablo i den vestlige delen av Texas da den gikk nedover en nesten loddrett, 15 meter høy klippe. En annen gjorde et sprang på nesten fem meter. Fjellsauene drar for det meste omkring i flokk. Hunnene holder øye med lammene sine, som morer seg med å leke sisten, hoppe opp på klippene, løpe rundt fjelltoppene og stange.

Et annet dyr i disse nordlige fjellstrøkene er fjellbeveren. Dette er i virkeligheten en feilaktig benevnelse, for den er ikke noen ekte bever. Den har ingen hale, og den er ikke, slik som den ekte beveren, kjent for å være flittig og arbeidsom. Taket i dens tunnel er ofte så tynt at det raser sammen. Hvis restene av det ligger i veien for den, skuffer den dem bare sammen og skyver dem ut. Den er ingen vintersover, men er i virksomhet året rundt.

La oss til slutt se litt på klippegrevlingen i dens naturlige omgivelser, Mount Kenya, som tilhører Afrikas alpine sone. Denne særegne, haleløse skapningen, som er på størrelse med en kanin, sies å være i slekt med elefanten og neshornet. Ekskrementene til klippegrevlingen inneholder hyraceum, som blir brukt i finere parfymer. Klippegrevlingen stiller ikke så store krav til tilværelsen som enkelte av dens naboer i fjellene, og den beveger seg mindre. Den holder til i huler hvor temperaturen ligger like over frysepunktet. Den er utstyrt med en fem centimeter tykk, brun pels. Pelsen til dens slektninger, som lever på savannene i lavlandet, hvor det er varmere, er bare én centimeter tykk.

Overalt på jorden hvor det finnes fjell, finnes det også interessante dyr. Det at disse dyrene holder til på så utilgjengelige steder, gjør at de er nokså godt beskyttet mot rovgjerrige mennesker. Det finnes både store og små dyr her. Og variasjonen er stor. Her har vi den mektige gorillaen, den smidige vikunjaen, den verdige snøgeiten, den uforstyrrelige lamaen og den kvikke fjellbeveren. Hvis du noen gang får se et av disse dyrene i en dyrepark, så prøv å se for deg de høye fjelltoppene og de dype kløftene hvor disse dyrene egentlig hører hjemme.