Da vi møtte de største av de store apene

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zaïre

«HUSK dette: Når han rykker fram til angrep, må dere stå helt stille. Han vil plutselig komme brasende ut av krattskogen med et høyt skrik. Han vil stanse én eller to meter foran oss. Så vil han reise seg opp på to, slå seg på brystet og brøle rasende. Ikke beveg dere! Vær helt stille. Det hele er bare bløff. Han prøver å skremme vekk uvedkommende.»

«Ikke beveg dere!» Guidens ord ringte i ørene på oss der vi trasket gjennom de tette skogene i den østlige delen av Zaïre, tidligere Belgisk Kongo. Hvordan ville vi reagere når vi ble stående ansikt til ansikt med et av de mest fryktinngytende dyr i verden, gorillaen, den største av apene? Den skal være 15 ganger så sterk som en voksen mann! Hvordan ville min kone reagere? Og hva med de andre i vår gruppe på seks?

Guiden vår og de pygméene som var med i egenskap av eksperter på å følge spor i dette terrenget, var etter hvert blitt godt kjent med disse sjeldne og mektige dyrene. De hadde foretatt mange turer inn i disse jungelområdene, hvor gorillaene holder til, og pygméene hadde til og med drevet jakt på dem for å skaffe seg mat. Apene hadde aldri gjennomført sitt bløffangrep — ikke hittil. De hadde alltid stanset et par meter unna.

Selv om det er over 100 år siden hvite oppdagelsesreisende første gang trengte inn i gorillaenes hjemland, er det først i de siste 20 årene at det er blitt foretatt omfattende vitenskapelige undersøkelser. De store apene blir regnet med blant verdens sjeldneste dyr og holder bare til i noen få områder i Sentral-Afrika. Hjemmet til de største av de store apene er regnskogene i de fjellene som danner grensen mellom Zaïre, Vest-Uganda og Rwanda.

Vennlig av natur

Mens vi trasker av gårde lenger inn i gorillaenes territorium, minner vi oss selv om at de normalt ikke er aggressive. Selv om dette dyret uten vanskelighet kunne rive en mann i filler, skjuler det seg en vennlig og sky, ja, til og med nokså innadvendt natur bak dets skrekkinngytende ytre. Det har hendt at en gorilla har ruslet ned til en te- eller kaffeplantasje og skremt vekk arbeiderne. Normalt vil den imidlertid ikke drepe eller skade mennesker, med mindre den blir forulempet eller angrepet. Dette var naturligvis oppmuntrende, men kunne vi tro det?

Vi hadde hørt at gorillaene streifer omkring i familiegrupper, noen på ganske få dyr, andre på over 20. Hver familie har sin leder, som de andre viser hengivenhet og adlyder. Det han gjør, er avgjørende for hva de andre i gruppen skal gjøre. Lederen er som oftest en over ti år gammel hann som skiller seg lett ut fra de andre ved den sølvfargede pelsen på ryggen, som utgjør en kontrast til de gråsvarte hårene på resten av kroppen.

Når gorillaen har nådd moden alder, er den kolossalt stor. Den kan veie over 200 kilo og være 1,70 meter høy når den står oppreist. Når den strekker ut de lange armene sine, kan de spenne over 2,40 meter! For en kjempemessig kontrast det voksne dyret utgjør til den nyfødte ungen, som bare veier om lag halvannen kilo! Utviklingen foregår svært hurtig, omtrent dobbelt så hurtig som hos mennesket.

En gorilla kan nå den høye alder av 30 eller til og med 35 år. Er det sant at den virkelig går omkring på to som et menneske? Nei, den går vanligvis på alle fire, idet den gjør noen merkelige, halvt svingende, halvt hoppende bevegelser. Armene tjener hovedsakelig som krykker, og kroppsvekten blir holdt oppe av sterke, bøyelige knokler.

Vi visste at vårt nærvær ville gi støtet til oppvisninger med slag på brystet og kanskje også et ordentlig bløffangrep, og at dette ville være gorillaens måte å advare familien på om at det var fare på ferde, foruten å skremme oss uvedkommende. Vi fortsatte ikke desto mindre å følge det sporet dyrene hadde laget dagen før, og trengte dypere og dypere inn i deres område.

Alltid på farten

Det er en uforglemmelig opplevelse å følge gorillaenes spor gjennom jungelen. Gorillaene lever som nomader. De vandrer gjennom skogen på jakt etter føde og tilbringer aldri to netter på samme sted. Men de beveger seg alltid innenfor bestemte grenser og holder seg innenfor et område på 40—50 kvadratkilometer. De kan tilbakelegge opptil 15 kilometer pr. dag, alt etter hvor mye mat de finner, men det er ikke vanskelig å følge sporet deres. De beveger seg i gåsegang, knuser planter under føttene, bryter av greiner, forsyner seg av en og annen spiselig plante og etterlater seg også en hel rekke andre tegn som vil være lett synlige i mange dager.

Men vent litt! Plutselig roper pygméenes anfører: «Angalia!» Vi har lært at dette ordet på swahili betyr: «Se her!» Hva er det han har sett? Han har funnet den leiren hvor gruppen sov siste natt! Da mørket falt på, hadde dyrene tydeligvis laget seg et leie av blad og kvister. Vi kunne se at hvert dyr hadde stilt seg opp i en sentral stilling hvor løvrike greiner var innen rekkevidde. Så hadde det tatt fatt i greinene og brukket av kvistene, anbrakt dem i en noenlunde ordnet haug rundt kroppen sin og til slutt deiset rett ned i den. Her hadde de sovet i 12 timer — fra klokken seks om ettermiddagen til klokken seks neste morgen.

Vi telte 19 senger, deriblant noen som ungene hadde laget. I denne familien hadde alle redd sengen sin selv. Noen av dyrene hadde laget seg en slags hengekøye oppe i trærne, med kraftige greiner som skulle tåle den store vekten. Én slik seng var ni meter over bakken. Sengene fortalte oss en god del om gruppen, men det var ikke noe bestemt mønster som tydet på at de gjorde noe for å få varme eller beskyttelse, og disse sengene kunne heller ikke skjerme dem mot vind eller regn eller dårlig vær. De var simpelthen komfortable kvisthauger.

Hva spiser gorillaer?

Like etter daggry (som inntreffer klokken seks om morgenen året rundt her i tropene) kommer gorillaene seg etter hvert ut av sengen og begynner på sin to timer lange frokost. De beveger seg i et bedagelig tempo fra den ene godbiten til den andre. Noen begynner med å innta frokosten på sengen. Maten trenger ingen tilberedning. Gorillaene rekker simpelthen ut en arm og griper fatt i en håndfull med vegetasjon. Når de har gjort seg ferdig med ett tre, går de noen skritt videre til det neste.

Gorillaen dreper aldri for å skaffe seg føde. Det verste den kan gjøre, er å herje en bananplantasje. I motsetning til det som er tilfelle med gorillaens slektning, sjimpansen, har en aldri sett ville gorillaer spise kjøtt. Denne fredelige vegetarianeren lever av røtter, blad, friske skudd og frukt. Gorillaen liker veldig godt å rive og bite av barken på unge greiner for å få tak i det som er innenfor. Det regner mye i disse traktene, og morgenduggen ligger tungt på de saftige fruktene og plantene gorillaen spiser, så en ser aldri gorillaer stanse for å drikke vann fra en elv eller en innsjø.

Gorillaenes kost er alt annet enn ensformig. De har minst 100 forskjellige planteslag å velge mellom. Etter frokost ligger de og drar seg til langt utpå formiddagen; så begynner de å se seg om etter mat igjen. Hva dette angår, ligner gorillaene på gibbonene og sjimpansene.

Møtet

Etter hvert får vi se mange tydelige tegn på at vårt første møte med gruppen er nær forestående. En skarp lukt ligger i luften. Pygméene foran oss gjør tegn til oss at vi skal stå stille. Vi var blitt advart om at gorillaen har skarpt syn, og at den er rask til å oppdage selv de minste bevegelser. Vi lister oss forsiktig videre, men det er stadig kvister som brekker under oss. Hjertet vårt slår vilt. Plutselig, like foran oss i det tette krattet, hører vi et forferdelig, skingrende skrik som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, og vi hører aper flykte inn i skogen.

Et øyeblikk kunne jeg ikke høre noe annet enn lyden fra mitt eget hjerte. Så sto han der. På alle fire kom han brasende gjennom jungelen og feide til side alt som sto i hans vei, med kurs rett mot oss! Det var nesten en meter mellom skuldrene hans, og øverst så vi det velkjente, svarte fjeset med de kraftige øyebuene. Først da han var cirka to og en halv meter fra oss, stanset han brått.

Det er vanskelig å si om vi sto ubevegelige fordi guiden hadde sagt at vi skulle gjøre det, eller om vi simpelthen var stive av skrekk. Men der sto vi i hvert fall og så på det kolossale hodet, som så ut til å være anbrakt rett på kroppen. Begge kjevene beveget seg påfallende, og vi så rett inn i de digre, åpne neseborene. Så reiste han seg på to og begynte å slå seg på brystet og brøle mens han viste alle tennene sine og hele det indre av munnen.

Jeg hadde alltid trodd at gorillaens tenner var skinnende hvite. Den brune fargen sa oss imidlertid at han ikke kunne være særlig nøye med tannpussingen. En gorillas brøl er sannsynligvis den mest eksplosive lyden i hele dyreriket. Hvis hensikten med disse brølene var å skremme, virket de absolutt etter planen.

I tydelige vendinger gjorde han det klart for oss at vi ikke burde komme nærmere hans familie. Et øyeblikk sto han bare der og stirret på oss med de skarpe, mørkebrune øynene sine, og vi kunne tydelig se at leppene, ørene og nesen ikke hadde hår. De små, svarte ørene lignet menneskeører. Vi kikket bort på guiden og la merke til at han sto og tygde på et blad, som for å berolige vår venn gorillaen.

Gjensidig nysgjerrighet

Én ting er å se på en fanget gorilla i en zoologisk hage i Nord-Amerika eller i Europa. Noe helt annet er å treffe en gorillafamilie på hjemmebane. Vi kunne se mødre som bar ungene sine på den ene armen og holdt dem tett inntil brystet sitt. Andre unger red på morens rygg, som var helt ideell til det formålet, stor og bred som den var, med rikelig med hår som de kunne holde seg fast i. Her var det ingen fare for at de skulle falle ned! Til venstre, cirka 15 meter borte, holdt tre halvvoksne unger et ordentlig spetakkel. En av dem var tydeligvis anføreren, og de andre to prøvde å gjøre akkurat det samme som han. De eldre gorillaene tolererte dem, men selv viste de ikke noe tegn på at de hadde lyst til å leke.

En av de viktigste grunnene til at de ble hvor de var, var uten tvil at de var nysgjerrige. De hadde like god lyst til å se på oss som vi hadde til å se på dem. De hadde imidlertid den fordelen at de oppholdt seg bak et tynt skjermbrett av løvverk.

Om lag 20 meter borte begynte en svær, svart hann å klatre opp i et tre, antagelig for å kunne se oss bedre. Han klatret forsiktig oppover og holdt seg godt fast samtidig som han fra tid til annen kastet et blikk bort på oss. Vi fulgte nøye med og håpet at det ikke ville være noen svake eller døde greiner som ville brekke under vekten av den tunge kroppen hans. En vet at gorillaer er blitt såret når svake greiner har knekt under dem. Da han hadde nådd toppen, satte han seg ned og betraktet oss interessert mens han brøt av kvister og stappet bladene i munnen og spiste dem. Etter halvannen time klatret han ned, med beina først og brystet inn mot trestammen.

Det hadde begynt å regne lett, men det var visst bare vi mennesker som la merke til det. Guiden pekte på en hunn som raskt førte hånden oppover et lavt tre og rasket til seg alle bladene med én bevegelse og så stappet alle i munnen på en gang. En hann som så ut som om noen hadde klipt barbus på ham, bøyde forsiktig en grein mot seg, brøt den av og begynte å tygge av barken på treet mot midten, omtrent på samme måte som når vi spiser maiskolber. To andre satt og stelte armene og skuldrene sine, og innimellom pleide de også hverandre.

En mørkebrun ape med lengre hår enn det som var vanlig, betraktet oss noen minutter uten å røre seg, og så rakte den plutselig ut en arm og brakk hurtig av et ungt tre og stappet toppen inn i munnen. En annen ga oss en demonstrasjon i fingerferdighet mens den skrelte av de ytterste lagene på et ungt skudd omtrent slik som vi skreller en banan. Når vi ser bort fra noen bjeff i rask rekkefølge med visse mellomrom, noen slag på brystet for å utløse spenning og en slags grynting og brumming fra tilfredse dyr, må vi si at gruppen utførte sin daglige rutine uten å lage særlig støy.

En fantastisk opplevelse

Det begynte nå å bli sent, og foran oss hadde vi den seks og en halv kilometer lange nedstigningen fra Kahuzi-fjellet til den teplantasjen hvor vi hadde forlatt bilen. Mens vi gikk, tenkte vi tilbake på den spennende opplevelsen vi hadde hatt.

Gorillaene deler skogen med en rekke andre dyr, men de har få fiender. De fleste blir skremt av de høye brølene deres. Deres største fiende er uten tvil mennesket. Sykdommer kan riktignok drepe opptil 40—50 prosent av dem som blir født, men mange blir også drept av innfødte som bruker dem til mat. I Kivu-regionen i republikken Zaïre har en opprettet et godt beskyttet parksystem i håp om å forhindre at de blir utryddet.

Disse store apene er spesielt interessante for dem som tror på utviklingslæren, men det er ikke noe ved dem som støtter denne teorien. Etter å ha iakttatt dem på nært hold i deres naturlige hjem er vi blitt enda mer styrket i vår overbevisning om at disse dyrene er blitt skapt for seg. Likhetspunktene mellom dem og menneskene skyldes bare at vi alle har den samme Skaper.