Jeg var kommunist

ALLEREDE i begynnelsen av 1940-årene, da jeg bare var en ung gutt, fikk jeg vite en god del om kommunismen, for min far var en ivrig kommunist. Jeg ble oppdratt i et middelklassehjem i Sverige, og far var mitt store ideal. Jeg hjalp ham med å dele ut flygeblad med kommunistisk propaganda i nabolaget. Selv om kommunistpartiet er tillatt og er representert i Riksdagen, var dette ikke populært, og mine lekekamerater gjorde ofte narr av meg.

Jeg tror at jeg som tenåring på enkelte måter skilte meg ut fra andre gutter og piker på min alder. Jeg tenkte mye på verdensproblemene og hadde et mer alvorlig syn på framtiden. Og jo mer jeg lærte om den kommunistiske ideologi, jo mer overbevist ble jeg om at kommunismen var den eneste løsning for den lidende menneskehet.

Fred gjennom kommunismen

Så kom den tid da jeg skulle avtjene verneplikten. Den daglige kontakten med våpen og annet krigsutstyr fikk meg til å ta enda sterkere avstand fra krig og vold. Det svenske kommunistpartiets program inneholdt krav om en kraftig innskrenkning av opprustningen og med tiden fullstendig nedrustning. Dette appellerte til meg. Jeg så for meg en framtidig, kommunistisk verden uten våpen og krig. Jeg ble overbevist om at kommunismen, hovedsakelig ved hjelp av fredelige midler, ville komme til å erobre verden.

Da jeg hadde avtjent verneplikten, hadde jeg et sterkt ønske om å forbedre verden, og jeg fant ut at den beste måten å gjøre det på var å støtte opp om kommunistpartiets tiltak. Jeg leste alt om partiprogrammet som jeg kunne komme over. Jeg leste om hvordan kapitalismens og imperialismens makt ville bli brutt, om hvordan nasjonene ville bli forent under én styreform, og om hvordan verden ville bli et eneste stort, kollektivt samfunn uten klasseskille og ulike lønnsforhold.

Kommunistpartiet lovte å arbeide for full nedrustning. Det ville oppheve militære pakter, trekke tilbake tropper og oppløse baser i utlandet, få i stand prøvestansavtaler, forby kjernefysiske våpen og ødelegge alle lagre av slike våpen. Jeg syntes at dette var verdens beste program. Jeg følte at jeg måtte drive aktiv propaganda for denne politikken. Den første jeg «omvendte», var min unge hustru, som kom fra en familie hvor alle var sosialdemokrater. Vi sluttet oss til en kommunistisk ungdomsorganisasjon som kalles DU, en forkortelse for Demokratisk Ungdom.

Medlem av partiet

Høsten 1959 søkte jeg om medlemskap i kommunistpartiet. Kommunistene er mer interessert i å ha et eliteparti enn en mengde medlemmer, og det er derfor visse krav en må oppfylle for å bli medlem. I Sverige er kravene imidlertid på langt nær så strenge som i kommunistlandene og i de land hvor kommunistpartiet er forbudt. Jeg oppfylte kravene og mottok medlemsboken etter å ha betalt kontingenten, som var 40 svenske kroner for det første året. Min hustru var for ung til å bli medlem.

Som medlem av både DU og kommunistpartiet hadde jeg mange anledninger til å bli kjent med unge og gamle kommunister. Noen av dem var kjekke og hyggelige mennesker. Vi ble imidlertid skuffet da vi la merke til at de fleste ungdommene i DU bare viste seg på møtene når det var underholdning og dans på programmet. De kveldene vi skulle studere, var det bare noen få som kom. Det var ikke mange som var villige til å påta seg ansvar.

Et annet syn

Vi drøftet aldri religiøse spørsmål på møtene, men partivedtektene sa at alle medlemmer alltid skulle behandles med respekt og toleranse, uansett hvilket religiøst og etisk syn de hadde. Da min hustru og jeg en dag fikk besøk av et av Jehovas vitner, så vi derfor ikke noen grunn til at vi ikke skulle behandle ham på samme respektfulle måte. Vi hadde mange fine samtaler og kom snart inn på emner som interesserte oss. Noe vi var særlig interessert i, var hvordan det skulle bli opprettet fredelige forhold på jorden.

I begynnelsen syntes vi at den nye, fredfylte ordning som han snakket så mye om, hadde svært mye til felles med den nye ordning som kommunistene lovte å opprette. Men litt etter litt lyktes det ham å vise oss at det må en høyere makt til for å opprette og opprettholde en slik ny ordning. Ut fra historien pekte han på hvordan det ene menneskelagde politiske system etter det andre har kommet til kort når det gjelder å opprette fred.

En avgjørelse

Det var på et møte som kommunistpartiet hadde i begynnelsen av 1961, at jeg bestemte meg for å bli nærmere kjent med Jehovas vitners lokale menighet. Jeg husker at jeg satt og så på de andre partimedlemmene under møtet og tenkte: Hvordan skal slike ufullkomne mennesker noen gang kunne skape og opprettholde et rettferdig samfunn? På hvilket grunnlag kan de garantere varig fred, rettferdighet og likhet for alle? Hvordan kan de garantere at innbyggerne vil vise en slik ærlighet at alle jordens ressurser skal bli likt fordelt? Hvordan kan de garantere at menneskene vil vise hverandre den sanne kjærlighet som må til for at samfunnet skal kunne holdes sammen, når de ikke engang bruker ordet kjærlighet i sitt program? Hvordan kan de løse de virkelig store problemer som menneskeheten har å stri med, for eksempel de problemer som sykdom, alderdom og død utgjør?

Plutselig hørte jeg mitt navn bli nevnt fra plattformen. Jeg spisset ører og fikk høre at jeg var blitt valgt til å fylle et verv innen partiadministrasjonen. Hva skulle jeg gjøre? Etter møtet den kvelden sa jeg fra til formannen at jeg ikke kunne påta meg vervet.

Kort tid etter meldte jeg meg ut av partiet, og både min hustru og jeg meldte oss ut av DU. Formannen prøvde å overtale oss til å la det være og sa: «Dere behøver ikke å gå ut av partiet av religiøse grunner. Det finnes til og med prester som er medlemmer.» Vi forklarte at vi ikke ønsket å følge prestenes eksempel.

Sammenligninger

Selv om jeg nå hadde meldt meg ut av partiet, følte vi oss fremdeles knyttet til kommunismen. Vi visste ikke riktig hva vi skulle gjøre. I juli 1961 skulle den såkalte Østersjøuken holdes i Rostock i Øst-Tyskland. Det er et årlig internasjonalt kommunistmøte hvor deltagerne hovedsakelig kommer fra landene rundt Østersjøen. Min hustru og jeg hadde planlagt å delta. Vi hadde imidlertid visse problemer med å bestemme oss, ettersom Jehovas vitner skulle ha et internasjonalt stevne i København den samme uken. Det endte med at vi dro til Rostock.

Hele tiden mens vi var i Rostock, prøvde vi å sammenligne «vårt stevne» med det stevnet Jehovas vitner hadde i København. Vi la merke til «våre deltageres» oppførsel og tenkte på vitnenes oppførsel. Jeg må si vi ble skuffet over mange av «våre deltagere». De røykte og drakk seg fulle, og moralen var ikke mye å skryte av. Noen ganger oppsto det tretter og vanskeligheter. Min hustru og jeg sa til hverandre: «Slik er det sikkert ikke blant vitnene i København.» Vi tenkte på den gode oppførsel de vitnene vi kjente i Sverige, alltid hadde hatt. Vi hadde lagt merke til at de ikke røykte, drakk seg fulle eller begikk umoralske handlinger. Vi tenkte også på den strengt nøytrale holdning de inntok til politikk.

Det at Jehovas vitner konsekvent nektet å ta del i krig, hadde gjort et dypt inntrykk på oss. Kommunistene snakket mye om krigens redsler, særlig i forbindelse med kjernefysisk krig. Men vi spurte ofte oss selv: Hvorfor tar ikke kommunistene fullstendig avstand fra nasjonenes kriger, slik vitnene gjør? Hvorfor snakker kommunistene så mye om at de ikke vil drepe mennesker med atombomber, når de lærer hvordan en skal drepe med geværer? Spiller det noen rolle for offerne hvordan de blir drept? Under Østersjøuken snakket kommunistene mye om Østersjøen som «fredens sjø», og de mente at landene rundt Østersjøen burde utgjøre en atomfri sone. Hva var så grunnen til at russerne samtidig som dette ble sagt, sprengte to kraftige hydrogenbomber ved Novaja Semlja, bare 1600 kilometer nordøst for Østersjøen?

Det ene spørsmålet fulgte det andre. Vi visste naturligvis at kommunistene hadde sine forklaringer, men nå ville vi ha noe mer enn forklaringer — vi ville ha beviser for at kommunismen kunne hjelpe menneskene til å leve sammen i fred. Det fantes ikke noen slike beviser. Vi visste på den annen side at de ønskede forhold gjorde seg gjeldende blant Jehovas vitner. På veien hjem fra Rostock var vi derfor enige om at vi hadde vært på galt sted. Vi skulle ha vært i København sammen med Jehovas vitner.

Høsten 1961 fjernet vi all politisk og ateistisk litteratur fra vårt hjem og fra vårt liv. Året 1961 var i det hele tatt et år med store forandringer for oss, og vi avsluttet det ved å symbolisere vår innvielse til Jehova Gud ved vanndåpen den 31. desember, Siden da har vi vært travelt opptatt med å lære andre, deriblant vår lille sønn, om Guds fredelige, nye tingenes ordning.

I de siste fem årene har vi hatt det privilegium å være opptatt i heltidstjenesten og bruke det meste av vår tid til å forkynne og undervise ut fra Bibelen. Og i august 1969, da Jehovas vitner hadde sitt internasjonale stevne med mottoet «Fred på jorden» i København, var vi der og lærte mer, ikke bare om håpet om en bedre ordning å leve i, men også om det middel som virkelig kan realisere dette håpet — Guds rike under Guds regjerende Konge, Jesus Kristus. — Innsendt.