Jeg var dypt skuffet — hvor kunne jeg vende meg?

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

STERKT oppildnet og med en stor klump i halsen klappet jeg begeistret. For hva? Jeg hadde nettopp sett filmen Chonrima. Det var en revolusjonær film som skildret koreanske arbeideres seierrike kamp mot dem som ble kalt de imperialistiske amerikanerne, og andre som behandlet koreanerne som om de var kveg. Endelig hadde jeg funnet noe som jeg kunne vie livet til — sosialismens kamp for frihet, likhet og fred. Gjorde så dette ende på min skuffelse?

En oppvekst full av skuffelser

Hva var grunnen til at jeg følte meg så skuffet? Det hele begynte med det jeg opplevde som liten gutt. Jeg ble født i det japanske prefekturet Nagano, som blir kalt Østens Sveits på grunn av den vakre naturen. Til tross for de vakre omgivelsene var mitt familieliv nokså trist og ulykkelig. Både far og mor var syke, og nesten alle pengene våre gikk med til medisiner og legebesøk. Like før jeg begynte på grunnskolen, døde mor av sin sykdom.

På denne tiden var det en vanlig oppfatning at barn som ikke hadde foreldre, høyst sannsynlig ville bli forbrytere. Hver gang det oppstod problemer, fikk jeg derfor høre at «det er ikke noe greie på barn som ikke har foreldre». Denne holdningen fra mine omgivelser gjorde meg skuffet og sint.

Etter at jeg hadde begynt på den høyere skole, døde far. Da fikk jeg virkelig merke folks kalde holdning til foreldreløse. Bare fordi jeg var foreldreløs, fikk jeg ikke den stillingen jeg søkte på i et firma. Jeg drømte om et liv fritt for diskriminering. Til slutt flyttet jeg til Tokyo og fikk jobb på et trykkeri.

En dag spurte en av de andre på jobben meg om jeg hadde lyst til å være med på et møte hvor det bare kom unge mennesker. Det hadde jeg, og der fikk jeg en overraskelse! Alle de unge mennene og kvinnene tok hjertelig imot meg og var svært vennlige. Den gruppen som var samlet, ble kalt Det demokratiske ungdomsforbund, og det var en underorganisasjon i det japanske kommunistpartiet. Formålet med den var å verve medlemmer til partiet.

Alle sang arbeidersanger og danset folkedanser, og så ble vi inndelt i mindre grupper som diskuterte slike emner som «Arbeiderens plass i framtiden» og «En rettferdig og fredelig stat». Disse diskusjonene kunne være nokså heftige.

En dag kom en ungdom bort til meg etter en slik diskusjon og spurte: «Hvis vi skal kunne leve et fredelig liv, må vi ikke da først fjerne klasseskillet mellom kapitalistene og arbeiderne?» Det appellerte til mine dypeste følelser. Jeg spurte ivrig: «Hvordan mener du at klasseskillet kan oppheves?» Han svarte straks: «Det er nødvendig med slike revolusjoner som dem som har vært i Sovjet, Kina og Korea. Men her i Japan er en væpnet revolusjon umulig, så en ideologisk revolusjon er den eneste løsningen.» Det var på dette tidspunkt jeg gikk for å se filmen Chonrima, som fikk meg til å treffe min store beslutning.

Jeg slutter meg til kommunistpartiet

I 1960 ble jeg medlem av kommunistpartiet. Jeg var overbevist om at opprettelsen av en sosialistisk stat var det eneste som kunne fjerne skuffelsen over det jeg tidligere hadde opplevd. Ved en rekke bedrifter organiserte jeg foreninger for arbeidere som led på grunn av lave lønninger og vanskelige arbeidsforhold. Jeg deltok også aktivt i politiske bevegelser. Jeg sluttet meg for eksempel til noen grupper som demonstrerte iherdig ved amerikanske militærbaser mot at et undervannsfartøy med atomvåpen om bord skulle få komme inn i Yokosuka. Vi deltok også i protestmarsjer mot den japansk-amerikanske sikkerhetspakten.

I juli 1963 drog jeg tilbake til Nagano på grunn av helseproblemer, men jeg var fortsatt aktiv i kommunistpartiet. I april 1966 giftet jeg meg. Min kone var på ingen måte engasjert i kommunismen.

Mens jeg var opptatt med forskjellig slags virksomhet i kommunistpartiet, ble jeg etter hvert oppmerksom på at hvordan partiet skulle være, og hvordan det egentlig var, på visse punkter var to forskjellige ting. Befalinger fra partihovedkvarteret skulle adlydes uten forbehold. Vi hadde voldsomme diskusjoner, men organisasjonen tok ikke hensyn til de oppfatninger som kom til uttrykk, og i de fleste tilfelle ble konstruktive tanker bare avvist. Våre diskusjoner om frihet og fred var ikke noe annet enn ord. Tvungen underkastelse minnet meg om det jeg hadde opplevd i barndommen.

Jeg begynte å spørre meg selv: «Kan den sosialistiske stat som jeg setter min lit til, virkelig bli opprettet slik som forholdene er nå?» Jeg fant ikke noe svar på det spørsmålet, og min fullstendige tillit til partiet måtte vike for betenkeligheter. Men jeg hadde ikke noe annet å sette mitt håp til. Den gamle følelsen av fortvilelse begynte å gjøre seg gjeldende igjen, og jeg ble langt mindre aktiv. Enda en gang ble jeg overmannet av en følelse av dyp skuffelse.

Et nytt håp

En riktig kald dag i januar 1969 skjedde det noe. Min kone og jeg satt og strikket på strikkemaskin, da en ung kvinne på knapt 20 år, et av Jehovas vitner, banket på døren. Min kone inviterte henne inn for at hun skulle få varme seg. Jeg ville aldri ha drømt om at dette skulle komme til å føre til en stor omveltning i mitt liv. Det unge vitnet snakket om Gud og Guds styre og leste fra Salme 37, versene 10 og 11: «Om en liten stund er den ugudelige borte; . . . Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred.»

Disse ordene gjorde imidlertid ikke noe inntrykk på meg. Jeg var enig med Karl Marx i at «religion er opium for folket». Jeg var derfor ikke interessert i noe som hadde med Gud å gjøre. Min kone viste derimot interesse og ville gjerne at den unge damen skulle komme igjen. Jeg tenkte: «Så synd at dette unge mennesket ofrer livet for troen på en Gud som ikke eksisterer!» Jeg tenkte at jeg fikk hjelpe henne og prøve å få henne bort fra sin dumme tankegang. Selv om jeg hadde et helt annet motiv enn min kone, gikk jeg derfor med på at vitnet skulle få komme tilbake.

Gangen etter benyttet hun brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye», og det ble en heftig diskusjon. Vi kom inn på slike spørsmål som «Hva er virkelig fred?» og «Hvorfor er det umulig for mennesker å skape fred i et land?» Den unge kvinnen fortsatte å komme. Én gang forklarte hun om menneskets ufullkommenhet. Hun sa: «Ettersom menneskene er ufullkomne, klarer de ikke å utøve et rettferdig og fredelig styre.» Hun siterte Jeremia 10: 23. Jeg kan huske hvor sint jeg var da jeg kritiserte henne. Jeg sa: «Så snart det oppstår et stort problem, legger du skylden på ufullkommenheten — noe så tåpelig!» Men jeg kunne ikke peke på noe tilfelle da noen hadde vist seg å være fullkommen.

Vitnet brukte alltid Bibelen for å besvare våre spørsmål etter hvert som studiet skred framover. Hun brukte også forskjellige plansjer og tegninger for å forklare ting. I mitt sinn kunne jeg forstå det hun sa, og det som stod i publikasjonene. I mitt hjerte forkastet jeg det, fordi jeg fremdeles tok anstøt av ordet «Gud». Bortsett fra det som hadde med Gud å gjøre, var det ikke noe problem for meg å være enig i det som stod i Bibelen, så jeg fortsatte samtalene.

Jeg melder meg ut av partiet

I kommunistpartiet så jeg bare hvordan en idealistisk teori ble utformet. De sa: «Menneskene skulle være slik,» eller: «På denne måten skulle det bli fred», men jeg kunne ikke se at det ble truffet noen konkrete eller realistiske tiltak for å nå disse målene.

Jeg ble dessuten skuffet over kommunistpartiet fordi jeg syntes at de bare gnålte på den marxist-leninistiske doktrine og framholdt en livsstil som bare fantaserer om en sosialistisk stat.. Jeg gav derfor beskjed om at jeg ville melde meg ut av partiet.

Jeg ble straks oppsøkt av tre partimedlemmer fra hovedkvarteret som hadde samtaler med meg til langt på natt for å få meg på «bedre tanker». De gikk ikke til håndgripeligheter, men etter tre sene kvelder refset de meg strengt og kalte meg en opportunist. De innså imidlertid at jeg var fast besluttet på å trekke meg, og gav opp sine forsøk på å overtale meg til å fortsette som medlem. Det var i 1969 jeg meldte meg ut av kommunistpartiet, men den sosialistiske ideologien fortsatte å kontrollere min tankegang. Når vi studerte Bibelen, var det derfor noen spørsmål som stadig dukket opp i hodet mitt: «Er ikke dette også bare ønsketenkning? Er ikke Gud bare et produkt av tro?»

Disse spørsmålene hindret meg i å forstå at Gud virkelig er til. Da jeg studerte brosjyren og senere boken Den sannhet som fører til evig liva, ble jeg etter hvert klar over at mine innvendinger ikke hadde noe fornuftig grunnlag.

Så en dag da jeg satt og leste i Bibelen, kom jeg over et vers som lyder: «Solen går opp, og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp. Vinden blåser . . . stadig snur og skifter den og tar fatt på samme rundgang igjen. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt.» (Forkynneren 1: 5—7) Da jeg mediterte over disse ordene, måtte jeg i all ydmykhet innrømme at Bibelen ikke bare er en religiøs bok, men også en vitenskapelig bok. Dette overbeviste meg om at Bibelen er sann, og at det vil bli fred på den måten Bibelen sier.

Med tiden leste jeg en annen bok, Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?b, og da fikk jeg enda en overraskelse. Jeg forstod at det er et utslag av ren og skjær uvitenhet å hevde at menneskekroppen og dens kompliserte funksjoner er blitt til ved tilfeldigheter, eller at det mirakel som en fødsel er, er et resultat av blinde krefters spill. Særlig i kapittel 7 i boken, «Arveanleggene holder slagene atskilt», fikk jeg kjennskap til det stoffet som kalles DNA (deoksyribonukleinsyre), og jeg forstod at det nødvendigvis må finnes en skapermakt. Denne kunne jeg knytte til Gud. Det som før hadde vært vagt og uklart for meg, ble nå noe svært nært og virkelig. Jeg kunne nå tro på Guds eksistens! (Romerne 1: 20; Hebreerne 3: 4) Jeg innså at vårt eneste sanne håp om fred ikke var kommunismen eller sosialismen, men Gud og hans rike.

Nå oppstod det et problem av et annet slag. På grunn av arbeidet mitt måtte vi flytte til et sted oppe i fjellene. Dette var halvannen time fra der hvor vi hadde bodd før. Jeg syntes ikke det gikk an å be noen om å komme så langt for å studere Bibelen med oss, så jeg foreslo for min kone at vi skulle slutte å studere.

Jeg blir en kristen

Men en reisende tilsynsmann som besøkte menigheten, foreslo at menigheten skulle prøve å hjelpe oss. En bror som hadde bil, kjørte derfor den som ledet studiet, opp til oss hver uke, og vi fortsatte å studere. Denne vennligheten hjalp oss til å innse hvor viktig det vi studerte, egentlig var. Vi overvar også møtene, og der ble vi hjertelig mottatt og kunne se med egne øyne hvordan mennesker kan omgås hverandre på en fredelig måte. — Matteus 5: 9.

Nå hadde vi fått et sterkt ønske om å vise at vi verdsatte alt det Jehova hadde gjort for oss og ville komme til å gjøre for oss i framtiden. Vi ønsket å bli døpt så snart som mulig for å symbolisere at vi hadde innviet oss til Jehova Gud. Vi ble døpt 27. mai 1970.

Mange av mine tidligere omgangsvenner ble rystet da jeg, som hadde vært medlem av kommunistpartiet, ble et kristent vitne for Jehova. Jeg synes også selv at forandringen har vært nærmest mirakuløs. Jeg tenker tilbake på hvordan jeg måtte vokse opp uten en kjærlig familie. Nå har jeg en stor kristen familie som er glad i meg. (Matteus 12: 48—50) En gang i tiden var jeg bitter og ulykkelig på grunn av andre menneskers fordommer. Nå har jeg funnet sann fred og lever et rikt og gledebringende liv. Jeg har søkt og funnet et sikkert håp som langt overgår det mennesker kan love og gjennomføre. Jeg vet hva det vil si å være glad og lykkelig. Ja, etter at jeg vendte meg til Jehova Gud, har jeg ikke hatt noen grunn til å føle meg skuffet.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 10]

Jeg begynte å spørre meg selv: «Kan den sosialistiske stat som jeg setter mitt håp til, virkelig bli opprettet?»

[Uthevet tekst på side 11]

Jeg var enig med Karl Marx i at «religion er opium for folket»

[Uthevet tekst på side 12]

Da jeg mediterte over disse ordene, måtte jeg i all ydmykhet innrømme at Bibelen ikke bare er en religiøs bok, men også en vitenskapelig bok