Maling — et fargerikt og beskyttende lag

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

DEN setter farge på rommene i våre hjem, i skoler, kontorer og fabrikker. Den gir biler og leker et tiltalende utseende. Den beskytter bygninger, landbruksmaskiner og redskaper mot vind, regn og solvarme. Ja, maling, dette fargerike, beskyttende lag, er mer populært enn noen gang tidligere i historien.

Milliarder av kroner blir hvert år brukt til maling. Kanadierne brukte i løpet av ett år nesten 200 millioner dollar til maling. I Canada finnes det over 150 fabrikker som framstiller maling. I USA selger fabrikkene hvert år over 2,4 milliarder liter maling. Det er nok maling til å dekke et område på cirka 30 000 kvadratkilometer, det vil si et område som er nesten like stort som Nederland!

Har vært brukt i tusener av år

Det å bruke maling er ikke noe nytt. Folk i gammel tid, særlig egypterne, oppdaget at visse fargestoffer i jorden kunne blandes med en væske og strykes på bygninger. Røde og gule farger fikk de for eksempel ved å blande oker (naturlige jordfarger) med vann.

De innførte også fargestoffer fra andre land og brukte dem i tillegg til dem som fantes i jorden i Egypt. Av krapp-plantens røtter, som ble innført fra India, framstilte de forskjellige farger i røde, fiolette og brune nyanser. Og av indigoplanten laget de en mørkeblå farge.

Andre sivilisasjoner begynte snart å etterligne den framgangsmåte for framstilling av maling som egypterne hadde funnet fram til. Romerske malere gjorde bruk av de samme farger og med noen få unntagelser de samme framstillingsmetoder. Etter at det vestromerske rike hadde falt i 476 e. Kr., forsvant imidlertid praktisk talt den kunst å lage maling.

Det var først mot slutten av middelalderen at en igjen begynte å bruke maling til dekorasjon og som et beskyttelsesmiddel. Dette var i England. Til å begynne med var det hovedsakelig kirkebygninger som ble malt. Senere malte en også offentlige bygninger og hus som tilhørte rike mennesker. Ettersom det var kostbart å framstille maling, var det å ha sitt hus malt et tegn på en god sosial stilling.

Det var først i det 18. århundre at noen få personer i USA og Europa begynte å drive forretning med maling. Disse tidlige fabrikantene framstilte bare de materialer som skulle til for å lage maling; maleren måtte selv blande de forskjellige stoffene etter sin egen oppskrift. Ferdiglaget maling ble ikke sendt ut på markedet før i 1867. Da en i slutten av det 19. århundre hadde utviklet nye maskiner for riving og blanding, var fabrikantene i stand til å framstille maling i større mengder, og snart foregikk det en rask utvikling innen fabrikasjonen av maling.

Bestanddelene

Det er blitt anslått at de fleste fargefabrikanter har nesten 1000 forskjellige ting på lager. Kanskje så mange som 500 av disse er ting som er i daglig bruk. Det er blitt gjort store framskritt i framstillingen av nye malingtyper. I et tidsskrift sto det for ikke så lenge siden: «Åttifem prosent av de malingtyper som selges i dag, fantes ikke for fem år siden.» Råmaterialene til maling kan likevel inndeles i fire hovedgrupper: 1) Fargestoffene, 2) bindemidlene, 3) oppløsningsmidlene og 4) tilsetningsstoffene.

Fargestoffene, pigmentene, er de stoffene som gir farge og dekkevne til malingen. I gammel tid brukte en ofte fargestoffer fra planter og dyr, men i dag spiller disse liten rolle i framstillingen av maling. Noe som imidlertid fortsatt blir brukt, er fargestoffer fra jorden. De blir utvunnet av visse jordarter, som blir finmalt og renset. Det som er mest vanlig i dag, er å bruke kjemiske fargestoffer.

Bindemidlet er den del av malingen som binder fargestoffene. Det kan bestå av forskjellige oljer. Tørkende oljer, som blir brukt som bindemiddel i maling, har den egenskap at de omdannes fra flytende til faste stoffer når de blir utsatt for påvirkning av oksygenet i luften. Bindemidlet i malingen tørker således og blir hardt når det kommer i berøring med luft, Den harde hinnen som dannes, binder fargestoffet til den malte overflaten.

De mest alminnelige oppløsningsmidler for maling er kanskje vann eller terpentin. Disse oppløsningsmidlene blir brukt til å fortynne malingen, slik at den får den rette konsistens og er lett å stryke på en overflate. Selv om oppløsningsmidlene på en måte kan betraktes som en del av bindemidlet, har de en annen innvirkning på malingen. De begynner å fordampe etter at malingen er blitt strøket på en overflate, mens bindemidlet i malingen får den til å tørke.

De forskjellige tilsetningsstoffene i maling omfatter ofte blyforbindelser, mangan eller kobolt. Disse stoffene framskynder tørkingen av malingen.

Hvordan maling blir framstilt

Det kan sies at maling er en spredning av fargestoffer i et bindemiddel. Når en skal framstille maling, lager en først en forholdsvis tykk deig ved å blande sammen tørre fargestoffer og en del av bindemidlet. Denne prosessen kan sammenlignes med det en husmor gjør når hun skal lage en kakedeig, og blander sammen de forskjellige ingrediensene i en mixmaster. Når en skal framstille maling, fortsetter en å blande stoffene inntil en har fått en flytende, men noe klumpet pasta.

Det neste ledd i framstillingen er det som kalles rivingen. Til dette benytter en ofte valsemøller med valseflater av stål som roterer mot hverandre. Hensikten med rivingen er å gni bindemidlet grundig inn i fargestoffene. En annen type mølle består av en roterende trommel som er delvis fylt med stålballer. Når denne trommelen roterer i mange timer, er stålballene i stand til å fordele fargestoffenes partikler i bindemidlet.

Når rivingen er ferdig, blir resten av bindemidlet og oppløsningsmidlene tilsatt. Tørremidler blir også ofte tilsatt på dette tidspunkt. Men når en benytter den lukkede trommelen med stålballene, blir alle ingrediensene vanligvis tilsatt helt fra begynnelsen. Etter hvert som en har funnet fram til å kunne bruke vann i framstillingen av maling, har en naturligvis også tatt i bruk nye redskaper når en skal blande fargestoffene med væskene. Det neste som skjer, er at massen blir tilsatt den rette mengde farge for at den skal få den nyanse en ønsker, Til slutt blir malingen ført videre til maskiner som automatisk fyller, lukker og merker boksene.

Hvilke farger en bør bruke

Ettersom alle liker pene omgivelser, vil du sikkert være interessert i å høre litt om hvordan en kan gjøre det triveligere omkring seg ved å gjøre bruk av maling. Malere og dekoratører velger vanligvis farger som står til møblene, teppene eller gardinene i et rom.

Lyse farger i et lite rom vil få rommet til å virke større, noe en bør huske når en skal pusse opp en leilighet. Nøytrale farger i flere rom gir et inntrykk av rommelighet og gjør det mulig for en å supplere interiøret med fargerike tepper, puter eller bilder. Husk imidlertid at altfor mange forskjellige farger i et rom kan få det til å virke rotet.

Noe annet en bør være oppmerksom på, er at slike farger som gult, fersken og rosa er varme farger. De skaper en behagelig og avdempet atmosfære i rom som vender mot nord og mot øst. Grønne og blå pastellfarger er farger vi finner igjen i naturen omkring oss. En kan nesten føle den kjølige, avslappende atmosfære disse fargene skaper i rom som vender mot sør og not vest. Sterke, klare, røde og oransje farger er spennende farger. Men en bør være oppmerksom på at en hurtig kan bli lei av slike farger. De har en stimulerende virkning og gjenspeiler ofte en ungdommelig personlighet. Det er gjerne unge mennesker eller mennesker som liker forandring, som velger slike farger. De passer ofte i barneværelser.

Når en velger farger, bør en også huske at en maling alltid virker mørkere når den blir spredt utover et stort område, enn den gjør på en liten fargeprøve. Velg derfor en lysere nyanse enn den du ser på fargekartet, og du vil sannsynligvis få den farge du ønsker, når den kommer på veggen. Ettersom farger tar seg annerledes ut i elektrisk lys enn i dagslys, vil det være klokt å se på fargeprøvene både i dagslys og i elektrisk lys.

Velg den rette type maling

Det finnes en rekke forskjellige typer maling. Det finnes maling som gir en blank overflate, og maling som gir en matt overflate. Vanligvis vil en maling som gir en matt overflate, ta seg best ut på en stor flate. Matt maling inneholder en større mengde fargestoff i forhold til bindemidlet, og den gir derfor en mer ujevn overflate som kaster lyset tilbake i alle retninger. Ujevnheter i overflaten vil derfor ikke bli så synlige når en bruker en matt maling. En overflate som er malt med matt maling, har imidlertid den ulempe at den har lett for å bli skitten og er vanskeligere å gjøre ren.

Der hvor det er nødvendig å gjøre rent ofte, for eksempel i et kjøkken, et badeværelse eller en gang eller i skap, vinduskarmer og så videre, vil det være praktisk å bruke en halvblank eller blank maling. En halvblank maling vil gjøre rengjøringen lettere, samtidig som den ikke avslører for mange ujevnheter i overflaten.

I oppholdsrom og soverom blir det ofte først og fremst lagt vekt på et tiltalende utseende. En dekoratør vil kanskje derfor velge en matt maling. Inne i skap, hvor en har lett for å lage merker på veggene, vil imidlertid en halvblank maling gjøre rengjøringen lettere og gi et lysere utseende. Men hvis en har liten tid og må tenke på hva det koster, bør en være klar over at en matt maling dekker bedre, og at det ofte er nok med bare ett strøk.

Noe som også er viktig, er å behandle overflaten omhyggelig før en begynner male. Vegger og trepaneler bør være rene før en stryker på maling. Hvis overflaten er halvblank eller blank fra før, bør en slipe den med sandpapir, slik at det nye laget med maling fester seg bedre.

I tusenvis av år har det vært vanlig å bruke maling i hjem. Det å male blir til og med nevnt i Bibelen. (Jer. 22: 14) Når en gjør bruk av de rette materialer og velger de rette farger, kan maling virkelig sies å være et fargerikt og beskyttende lag som bidrar til å skape vakre og trivelige omgivelser.