Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • g70 8.7. s. 9–12
  • Tidligere hippier forteller

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Tidligere hippier forteller
  • Våkn opp! – 1970
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Har de funnet løsningen?
  • Materialisme og hykleri
  • Hvor går veien videre?
  • Nestekjærlighet?
  • Hvordan det virkelig er
  • Hva er det hippiene mener?
    Våkn opp! – 1970
  • Hvem er hippiene?
    Våkn opp! – 1970
  • De har funnet løsningen
    Våkn opp! – 1970
  • En høster det en sår
    Våkn opp! – 1970
Se mer
Våkn opp! – 1970
g70 8.7. s. 9–12

Tidligere hippier forteller

HAR hippiene funnet løsningen? Har deres levemåte vist seg å være veien til lykke? Viser de hverandre ekte kjærlighet, og kan de glede seg over et oppbyggende samvær? Hva er det de høster? Hva har den levevei de har slått inn på, gitt dem?

Du vil sikkert synes at det er interessant å høre hva noen som selv har vært hippier, har å si. Ikke alle har hatt de samme opplevelser. De følgende opplevelser er imidlertid typiske eksempler på hva mange har sagt.

Har de funnet løsningen?

En ung kvinne i De forente stater sluttet seg til hippie-bevegelsen med den samme idealisme som mange andre. Hun ønsket å finne en løsning på problemene. Hør hva hun forteller:

«I begynnelsen prøvde vi alle sammen å finne løsningen på livets overveldende problemer. I min søken etter løsningen kom jeg bort i narkotika og begynte å ta del i sex-dyrkelse. Senere ble jeg enda mer engasjert i okkulte ting, i mystikk og demonisme.

«Til tross for alt dette var det ikke noe som virket fornuftig. Gjennom min såkalte ’guru’ ble jeg enda mer engasjert i mystisisme og okkultisme og narkotikamisbruk. Jeg oppdaget imidlertid at alt sammen bare ble enda mer komplisert. Jeg begynte å føle meg så deprimert at jeg mer enn én gang måtte beherske meg for ikke å gjøre en brå slutt på det hele.

«Mange av mine venner var nå henfalne til heroin eller alkohol. En av dem brukte en skitten nål en gang da han skulle sette en sprøyte, og resultatet ble koldbrann og blodforgiftning. Det var så vidt han ikke døde. En annen fikk omsider tak i et gevær og skjøt seg. Han maktet simpelthen ikke mer. Han orket ikke å ha mer å gjøre med de spiritistiske krefter som virket på oss.

«Dette rusket virkelig opp i meg. Jeg forsto at jeg ikke kunne leve på denne måten lenger, for dette livet ga meg absolutt ikke den løsningen som jeg søkte etter. Jeg hadde ’fått nok’ av disse såkalte ’hellige menn’.»

Nei, hun fant ikke den løsningen hun søkte. Hippie-livet var heller ikke noe for henne. Det gjorde henne ikke lykkelig og ga henne ikke noe håp for framtiden.

Materialisme og hykleri

En ung mann fra California som var hippie i flere år, søkte også en løsning på problemene og en bedre livsform. Han var lei av samfunnets materialisme og hykleri. Han sier:

«Naturligvis prøvde jeg narkotika — alle de narkotiske midler som fantes på markedet. Jeg lot håret vokse til midt på ryggen. Jeg hadde gulløreringer og skjegg — alt som hører til.

«Folk viste så liten interesse for de unge. De unge i vår tid er lut lei hele systemet. Det er derfor de tar narkotika — det er en flukt. De ser at folk omkring dem ødelegger jorden og forurenser vannet uten å bry seg om det. De kutter ut på grunn av hykleriet i verden.»

Men hvilket syn hadde han på tingene etter å ha levd som hippie i over fem år? Han sier:

«Hippien er like hyklersk som de menneskene han kritiserer. Materialismen er like ille i hippiebevegelsen som andre steder. Hippien snakker om kjærlighet, men han mener det ikke og viser ikke en slik kjærlighet som den Bibelen taler om. Det går for det meste ut på sex — ja, sex-dyrkelse. I virkeligheten brydde de seg ikke om noen andre enn seg selv.»

En ordbok definerer materialisme som «den lære at egeninteressen er og bør være den lov som kommer først i livet». Det er følgelig materialistisk eller selvisk først og fremst å tenke på sine egne lyster.

Tenker hippiene først og fremst på sine egne lyster? Er det ikke tilfelle at de ignorerer det ansvar som er pålagt deres foreldre og andre, uten å tenke på hvilken virkning det har? Knuser de ikke ofte sine foreldres hjerte uten å tenke på at foreldrene trass i sine feil vanligvis har arbeidet hardt for å oppdra sine barn? Går de ikke inn for å følge alle sine innskytelser og tilfredsstille alle sine lyster? Og ikke på noe område kommer deres selviskhet så sterkt til uttrykk som i deres trang til narkotika.

Hvor går veien videre?

For mange hippier er det å få nok narkotika et stadig tilbakevendende problem. Narkotiske midler er dyre. En må ha penger for å kunne kjøpe dem.

Noen hippier tigger på gatene for å få penger til å kjøpe narkotika for. Andre innrømmer at de stjeler for å skaffe seg penger. Noen har overtalt de pikene som de lever sammen med, til å begynne som prostituerte for å skaffe penger. Er det ikke ren og skjær materialisme som kommer til uttrykk?

Marihuana-røyking er bare det første skritt. Svært ofte fører det til at en begynner å bruke sterkere narkotika. Hva blir det endelige resultat? Finner en løsningen på sine problemer? Føler en seg oppløftet? Blir en lykkeligere? Finner en fram til en bedre livsform? En skribent som utga seg for å være hippie og levde sammen med hippier, skrev om sine opplevelser i bladet Look. Det han forteller, er det samme som det mange hippier og tidligere hippier innrømmer er sannheten. Om det stedet hvor han levde, sa han:

«Ricks og Kathys hjem var en skitten, stuende full narkotikabule. Det fløt med avfall overalt. Stedet var atskillig mindre tiltalende og hygienisk enn en kloakk, ettersom folk gjorde et forsøk på å bo der. Da vi kom inn i gangen, fant vi minst fem-seks hippier liggende der i forskjellige stadier av narkotikarus. Og i de mørke soveværelsene satt det sløve og likeglade gutter og piker med uttrykksløse ansikter på gulvet, mens beatmusikk strømmet ut av radioene for full styrke og hundrevis av fluer virvlet rundt i marihuanarøyken, som hadde en søtaktig lukt. . . .

«[En hippie] var så påvirket da han kom, at han snakket med en pipete, skremt stemme som gikk opp i fistel. Hva det nå var han hadde tatt, var det tydeligvis ikke nok. Ved fem-tiden om morgenen våknet jeg et øyeblikk og så ham . . . sprøyte sukkervann inn i blodårene på halsen, ettersom han ikke hadde mer narkotika og heller ikke noe passende sted å sette nålen. Hver gang han satte sprøyten, stønnet han: ’Åååååhhh, åååååhhh, dette er tingen . . . dette er tingen,’ og så rullet han rundt på gulvet, flakset med armene og ulte som en ugle.»

Hippiene kritiserer med rette dem i samfunnet som gjør penger til sin gud og bare trakter etter materielle ting. Men hippienes trakting etter narkotika er minst like materialistisk. Og hva blir resultatene?

En lege ved et sykehus i San Francisco anslo at sykehuset fikk inn mellom 15 og 20 narkotikaskadde pasienter hver uke. Han sa: «Narkomanene kommer inn hit helt utkjørt av mangel på søvn, underernært og ofte med sykdommer forårsaket av sprøytenålene. . . . Mange av dem pådrar seg åndedrettssykdommer på grunn av underernæringen.» En fremtredende advokat i California sa ved en anledning: «Hver 60. time er det en eller annen i Haight-Ashbury-distriktet som dør en tragisk død som følge av narkotikamisbruk.»

De som narkotikamisbruket ikke øyeblikkelig får tragiske følger for, kan likevel få merke virkningene når det har gått en tid. Det er for eksempel blitt påvist at LSD har en skadelig virkning på kromosomene i kroppens celler. Det fortelles at en slik virkning kan inntreffe etter at en person har brukt LSD «bare én eller to ganger. . . . Eksperimenter viser at dette kan føre til at barn som de narkomane senere får, blir født vanskapt eller retardert eller begge deler».

Nestekjærlighet?

Nestekjærligheten har en fremtredende plass i hippienes filosofi. Men hvordan er det i praksis? Er det virkelig nestekjærlighet å gi en annen narkotika, slik hippiene gjør? Hvor mange er ikke blitt mentalt og fysisk nedbrutt av narkotika? Hippiene skaffer hverandre LSD, heroin og andre narkotiske midler. Men når de begynner å merke skadevirkningene hos en av sine kamerater, vender de ham ryggen, enten på grunn av hjelpeløshet eller av mangel på interesse.

Og hva slags «kjærlighet» er «fri kjærlighet»? En pike på 16 forklarte at hun ikke syntes det gjorde noe at hun ga seg hen til forskjellige menn. Hun sa: «Det er helt vanlig.» Men hva fører en slik løsaktig levemåte til? Foruten sjalusi, bitterhet og hat blir resultatet ofte kjønnssykdommer. Samvittighetsløse, selviske personer driver omkring blant hippiene på utkik etter «fri kjærlighet». De etterlater seg en lang rekke smittede personer.

En hippie-pikes alvorlige mangel på kunnskap om farene ved kjønnssykdommene kom til uttrykk i følgende naive uttalelse: «Det er sånt som kan skje. Den sjansen må en ta når en har oppnådd seksuell frihet. Så går en til legen og blir kvitt den.» Mange har til sin store sorg oppdaget at det ikke er så enkelt å bli fullstendig helbredet.

De forente staters ambassadør i Afghanistan, Robert Neumann, sa om hippiene i Kabul i Afghanistan: «De ødelegger seg. . . . Selvmord hører til dagens orden, de sanitære forhold er fryktelige, og avskyelige sykdommer florerer. De bor i rønner.» Synes du at disse tingene høres ut til å være utslag av ekte nestekjærlighet?

Hvordan det virkelig er

Noen føler seg kanskje tiltrukket av hippie-bevegelsen i sin søken etter lykke, frihet og en løsning på livets problemer. Men kjensgjerningene viser at det så langt fra er dette de finner. Deres søken har ført til sorg og ulykke og til og med trelldom — trelldom under narkotika, deres egne lidenskaper og hippienes «establishment». De har ikke funnet noen løsning på problemene.

En reporter i Haight-Ashbury sa: «Noen av de hippiene som vandrer omkring her, ser mer sorgbetyngede og bekymrede og mindre lykkelige ut enn børsmeglerne på Montgomery Street, som de sier at de forakter.» En annen sa: «Haight-Ashbury, som en gang var kjærlighetens høyborg, . . . er nå en spøkelsesby, en by full av frykt, voldtektsforbrytelser, mord, overfall og ran.»

En tredje reporter sa: «Det er få som har funnet det de kom for . . . de fleste av dem fant i stedet et tapt paradis som er fullt av narkotika og skitt og ulykkelige hyl og skrik.»

Ingen kan bebreide noen at de ønsker en bedre tingenes ordning, for forholdene i den nåværende ordning er forferdelige. Men er løsningen en levemåte som ofte gjør tingene verre i stedet for å forbedre dem? Personer som selv har vært hippier, viser at svaret må være nei.

Hva er så løsningen på livets problemer? Kommer denne fordervede tingenes ordning til å fortsette å eksistere, slik at de unge har liten grunn til å gjøre seg forhåpninger for framtiden? Hvor kan ærlige og oppriktige mennesker vende seg for å oppnå sann lykke nå og få et sikkert håp for framtiden?

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del