Sett med påfugløyne
Av «Våkn opp!»s korrespondent i India
DET hele begynte da jeg hakket hull på eggeskallet og møysommelig stablet meg på beina. Jeg sto der og blunket forskrekket i det skarpe sollyset. Alt var så fremmed, så skremmende. Instinktivt kjente jeg mor. Jeg smøg meg inntil henne og under hennes beskyttende vinge. Der var jeg trygg. Der følte jeg at jeg var elsket. Jeg syntes mor virket så sterk og sikker, og det fikk meg til å føle meg trygg.
De første dagene av mitt liv tilbrakte jeg på denne måten. Jeg var en hann-påfuglkylling, skjønt det var jeg ikke klar over da. Jeg hadde to brødre og to søstre. Vi utgjorde således en påfuglfamilie på vanlig størrelse, for i et påfuglreir er det vanligvis mellom fire og seks egg.
Apropos reir la jeg merke til at det reiret hvor jeg kom til verden, var en fordypning som var gravd i bakken midt i en tett klump av undervegetasjon ute i villmarken. Reiret var kledd med småkvister, blad og gress og var svært komfortabelt og godt skjult for alle fiender som måtte ligge på lur. Senere forsto jeg at mor må ha lagt de fem blanke, blekhvite, litt over seks centimeter lange eggene sine her. Hun lå trofast og ruget på dem i 28 dager. Da brøt jeg meg fram.
Jeg har forstått det slik at det skjedde noe i rugetiden som kunne ha ført til at jeg ikke var blitt utklekt i det hele tatt. Reiret vårt lå like ved noen marker hvor det ble dyrket hirse og bygg, i nærheten av en liten sideelv til Jamuna. Like ved var det også et stykke udyrket mark hvor det lå fullt av steiner. Her vokste det gress og krattskog, og et og annet sted sto det ville myrtebusker og akasietrær. Det var sent på ettermiddagen. Solen sto lavt på himmelen. Alt var stille og rolig.
Plutselig var det en snikende bevegelse i krattskogen som vakte mors oppmerksomhet. Med sitt skarpe, gjennomtrengende blikk stirret hun inn i underskogen og fikk øye på en villkatt som var ute på rov. Hun stivnet til og ble liggende ubevegelig mens det sultne dyret kom nærmere. Mors fjærdrakt gikk i ett med vegetasjonen, slik at hun ble usynlig. Katten gikk forbi og snek seg videre mot kornåkrene. Hvis den hadde fått øye på mor, ville det nok ha blitt slutten både for henne og oss, for påfuglhøner forlater aldri reiret, selv ikke i den største fare.
Påfuglskikker
Påfuglkyllinger lærer fort. Det gikk ikke lang tid før vi forsto at mor ikke var fars eneste make. Han hadde fem stykker! En påfuglhane kan følgelig bli far til hele 25 kyllinger i løpet av et år. Dette er helt normalt sett med påfugløyne.
Vår familie tilhører en liten flokk påfugler som holder til i en del av Rajasthan-ørkenen i Nord-India, ikke langt fra Jaipur. Jeg har en mengde tanter og onkler, og ettersom vi er selskapelig anlagt, liker vi å opptre i flokker. Det hender ofte at en rekke familier sover i et og samme tre. I parringstiden drar imidlertid alle onklene mine andre steder for å finne seg maker.
Vi påfugler er lys våkne så snart det gryr av dag, men i stedet for å fly ned til bakken med en gang foretrekker vi å ta oss god tid. Vi hopper nedover fra grein til grein og bryter morgenstillheten med høye skrik, som lyder som «mei-å». Vi tenker straks på frokosten. Mor lærte oss kyllinger hvordan vi kunne finne de delikatesser som vi likte best. Vi lever hovedsakelig av gress og korn. Det hender ofte at vi tilbringer hele dager ute på kornåkrene. Men fordi vi har status som «hellige» her, ser landsbybøndene på våre plyndringer med stoisk ro. Vi er dessuten glad i fete, saftige insekter, og firfisler smaker også godt. Far og mor spiste til og med små slanger! Dette høres sannsynligvis ikke særlig fristende ut hvis du ikke ser tingene med påfugløyne.
Ved dagens slutt, sent på ettermiddagen, spiser vi en tidlig aftens. Vi begir oss tilbake til vår plass oppe i treet på samme måte som vi beveget oss ned til bakken. Vi beveger oss sakte, men sikkert et og et «trinn» oppover til vi finner en bra plass. Vi har ord på oss for å lage mye støy og leven før vi slår oss til ro for natten.
Foreldrene deler pliktene
Far var den av mine foreldre som hadde den mest fargerike personligheten. Men mor visste også hvordan hun skulle sette sammen farger. Hun valgte en drakt som gikk i ett med omgivelsene mens hun lå på eggene i reiret. Hun var sannsynligvis så travelt opptatt med å bygge reir, legge egg, ruge og ta hånd om de små at hun syntes at en drakt med vakre fjær ville være upraktisk. Far, som ikke hadde noen slike plikter, hadde bedre tid til å vie det vakre slepet sitt oppmerksomhet og sprade omkring.
Jeg må ikke desto mindre innrømme at far var en dyktig leder for flokken. Selv om det kanskje ikke alltid så slik ut, var han bestandig på vakt mot fiender — villkatter, ørner og mennesker. Påfuglhannen har et så fenomenalt skarpt syn og en så enestående god hørsel at det er sjelden at påfugler blir fanget. Far er som oftest den første i jungelen som merker når en leopard nærmer seg. I slike farlige stunder er vi likevel ikke så snare til å ty til vingene, skjønt vi kan fly både hurtig og langt. Vi foretrekker nemlig å løpe bortover bakken.
Når jeg nå snakker om fiender, kommer jeg til å tenke på noe som skjedde da jeg bare var et halvt år. Noen av oss kyllinger lekte i skyggen. En av hannene gjorde seg til og prøvde å se ut som om han gjorde kur til en hunn. Jordekorn vimset omkring, og et lite stykke borte satt en enslig nøtteskrike taus i et margosatre. En gruppe stærer i et banyantre i nærheten etterapet de forskjellige jungellydene. Noen påfuglkyllinger kranglet om en firfisle som en av dem hadde fanget. Plutselig kom det et gjennomtrengende skrik fra far. Fare! Vi fór i alle retninger. En ørn dukket plutselig opp på himmelen, men takket være fars våkne blikk skjedde det ingenting.
Påfuglens fjærdrakt
De første månedene var det ikke noen særlig forskjell mellom meg og søstrene mine. Halefjærene så like ut. Da jeg var blitt åtte måneder gammel, måtte jeg, slik det er vanlig blant påfuglene, dra hjemmefra og klare meg på egen hånd. På denne måten fikk mor en pause før det neste kullet kom. På dette tidspunkt var jeg i ferd med å utvikle de karakteristiske haledekkfjærene, som vokser over de virkelige halefjærene. Det er en langvarig prosess. Først i mitt fjerde år kunne jeg ha håp om å ha en fullt utviklet fjærdrakt.
Etter hvert som månedene gikk, fikk jeg en fin drakt av dun og fjær. Da jeg var blitt voksen, veide jeg fem kilo og målte to meter fra hodet til halen. Bare haledekkfjærene var halvannen meter lange. Jeg hadde nå utsikter til å leve til jeg nådde en alder av 12 år. Jeg kunne se fram til å skifte drakt en gang i året og dessuten kanskje bli beundret av mennesker som bar på fotografiapparater i stedet for geværer.
Jeg skulle ønske at dere kunne se meg! For å beskrive hodet først så har jeg der en fjærtopp med en bar, hvit flekk på hver side. Øynene er også plassert i to hvite flekker. Den langstrakte halsen min er dekket av metallglinsende, grønne og blå fjær som går over i grønnspraglet under vingefjærene. På magen er jeg nesten svart. Legg merke til at vingene mine er grå med svarte flekker. De egentlige halefjærene, som dere ikke kan se, er brunaktige.
Haledekkfjærene, som utgjør et halvannen meter langt slep bak meg, er skinnende grønne og blå. På dem blir det dannet små faner, og det er på disse de glinsende «øyenflekkene» sitter. Etter eget forgodtbefinnende kan jeg heve disse fjærene og spre dem til en enorm vifte. De egentlige halefjærene holder dem oppe. Ja, jeg kan holde litt av en oppvisning.
Men jeg holder ikke denne oppvisningen først og fremst for å glede menneskene. Det er min måte å finne maker på. Når den årlige yngletiden begynner, går jeg i gang med å søke maker. Så snart jeg får øye på en kandidat, skrur jeg på hele min sjarm. Jeg oppfører en slags dans for henne. Jeg spankulerer fram og tilbake med brystet skutt framover og haledekkfjærene høyt hevet idet jeg bøyer meg forover. Samtidig gir jeg fra meg en skarp, hes lyd, som sikkert ikke akkurat lyder som musikk i deres ører, men som gjør henne oppmerksom på at jeg er interessert. Forestillingens høydepunkt kommer når jeg får de underste halefjærene til å vibrere, noe som igjen fører til at haledekkfjærene flimrer, samtidig som det kommer en raslende lyd. Og dette har sin virkning, for i yngletiden, fra januar til oktober, klarer jeg som oftest å vinne fire-fem maker. Da føler jeg meg som en juvélsmykket maharajah der jeg spankulerer omkring, omgitt av mitt «harem».
Den vakre fjærdrakten min kan naturligvis også utgjøre en hindring for meg. Hvordan skal jeg kunne komme meg unna jegere og andre som er ute etter kjøttet mitt eller fjærene mine, med alt dette utstyret? Det er riktignok forbudt ifølge loven å drive jakt på påfugler og å drepe dem, men det finnes alltid noen som ignorerer loven. Kan dere ikke tenke dere hvor vanskelig det er for meg å komme meg i sikkerhet?
Det er imidlertid én ting jeg kan gjøre for å minske faren. Hvert år når jeg skifter haledekkfjær, kan jeg la dem ligge igjen på bakken til samlerne. Og trass i at fjærene utgjør en stor hindring for meg, kan jeg bevege meg lydløst gjennom tett kratt med en kobras smidighet. Mange mennesker viser meg stor ærbødighet. De betrakter meg som en «hellig» fugl. Påfugljegerne tør derfor ikke drive jakt på oss altfor åpenlyst.
Påfuglenes historie
Jeg kan nesten ikke avslutte min beretning uten å fortelle dere litt om påfuglenes historie. Jeg går ut fra at dere vet at vi tilhører fasanfamilien. Det er imidlertid så mange forskjellige fasanfugler at ekspertene har gitt oss benevnelsen «Pavo cristatus». «Cristatus» betyr «fjærtopp», og vi har sannsynligvis fått dette navnet fordi vår fjærtopp skiller oss ut fra våre fettere og kusiner. Etter at mine forfedre hadde kommet ut av Noahs ark, slo de seg ned i India. Her har vi påfugler i tusener av år vært meget populære ved hoffet og blant aristokratene. Til og med i fremmede lands slott har vi tjent som fjærkledde ambassadører.
Det var en stor dag i påfuglenes historie da noen av mine fornemste stamfedre forlot fønikernes båter og satte sin fot på egyptisk jord. De ble tatt med til Faraos hoff, hvor de i fulle påfuglregalier overrakte sine «akkreditiver». Bibelens historie forteller at påfugler var blant de verdifulle ting som kong Salomo importerte. For 3000 år siden fantes det altså levende påfugler i det kongelige slott på Sion. (1 Kong. 10: 22, 23) Flere hundre år senere førte Alexander den store 200 påfugler til Europa.
Opp gjennom historien har vi alltid hatt vanskelig for å forstå menneskenes måte å se tingene på. I India er for eksempel vi påfugler i tusener av år blitt regnet som hellige fugler, og noen ganger er vi til og med blitt tilbedt. Vi spiller hovedrollen i enkelte gamle, religiøse legender. I noen deler av India blir det å drepe en påfugl fremdeles betraktet som en forbrytelse. I det gamle Roma var imidlertid påfugl en ettertraktet lekkerbisken. I middelalderen kunne ingen festmåltider i Europa gå av stabelen uten at det ble servert en saftig påfuglstek. Dere forstår sikkert hvor forvirrende dette må være sett med påfugløyne.
Før jeg slutter, er det en vanlig misforståelse jeg gjerne vil nevne. Folk sier ofte at påfuglen er stolt og forfengelig. Hvordan tror dere det føles å høre det? Og er det virkelig sant? Tror dere virkelig at vår allvise Skaper ville nedlegge slike lite ønskverdige egenskaper i en av sine umælende skapninger? Men hvis en virkelig ønsker å forstå hvordan påfuglen er, er det en forutsetning at en ser tingene med påfugløyne.