En praktfull fugl med fjærdrakten full av øyne

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I INDIA

DU HAR sikkert skjønt at vi snakker om påfuglen. Ja, påfuglhannen har et haleslep som er verdensberømt.a Men har du noen gang lurt på hvilken hensikt denne overdådige fjærdrakten tjener, og om det er mer ved denne skapningen enn dens skjønnhet?

Påfuglen tilhører fasanfamilien og omfatter tre arter. Vi skal her ta for oss indiapåfuglen, vanlig påfugl. Hannen er mellom 200 og 235 centimeter lang, medregnet et 150 centimeter langt haleslep. Fjærene på slepet er grønne og gullfargede med tegninger som ligner blå og bronsefargede øyne. Kroppen er for det meste dekket av metallglinsende, blågrønne fjær.

Påfuglen, som er offisielt utpekt til Indias nasjonalfugl, har unektelig et kongelig utseende. Kanskje det er derfor uttrykket «stolt som en påfugl» på noen språk blir brukt for å beskrive hovmodige mennesker. Men denne fuglen er ikke så utilnærmelig som utseendet skulle tilsi. Den er faktisk lett å temme. Noen betrakter påfuglen som hellig. Derfor er det slik at landsbybønder i India av og til bare finner seg i at fuglene gjør skade på kornåkrene deres.

En praktfull forestilling

Påfuglene er naturligvis mest kjent for den praktfulle oppvisningen hannene holder når de sprer haleslepet ut til en vakker vifte. Hva er hensikten med denne praktutfoldelsen? Etter alt å dømme er det å imponere hunnene.

Påfuglhunnen er ganske kresen, men hun er svak for slike som liker å kjekke seg. Påfuglhannens brede halevifte, som er full av fargestrålende øyne, får hunnens fulle oppmerksomhet. Hun velger gjerne den hannen som har den mest imponerende oppvisningen, til make.

Men framvisningen av haleslepet er bare en del av forestillingen. Hannen brer først ut den lange haleviften og bøyer den forover. Så begynner han danseoppvisningen. De kastanjefargede vingene henger ned langs siden mens han rister på kroppen, noe som får de opprettstående fjærene til å lage en raslende lyd. Han gir også fra seg et høyt skrik. Det lyder ikke akkurat som musikk, men det gjør i hvert fall hunnen oppmerksom på at han er interessert.

Av og til forsøker hunnen seg på en blek etterligning av hannens krumspring, men for det meste virker hun uinteressert. Ikke desto mindre vil den hannen som brisker seg mest, vinne henne. En påfuglhann kan samle seg et harem på opptil 5 hunner og bli far til hele 25 unger i løpet av et år.

Påfuglens familieliv

Etter at paringstiden er over, er det på tide å skifte fjær. Haleslepet til en voksen hann består gjennomsnittlig av over 200 fjær. Indiske landsbyboere pleide å samle inn slike fjær og eksportere dem til vestlige land. Senere ble denne eksporten forbudt for å beskytte arten. Noen steder blir det fremdeles laget vifter og andre fine ting av fjærene.

Om kvelden beveger påfuglene seg sakte opp i høye trær for å finne en passende soveplass. Om morgenen begir de seg ned på den samme langsomme måten som de begav seg opp på. Disse vakre skapningene er nok en fryd for øyet, men vent ikke at sangen deres skal holde samme standard. De bryter kveldsstillheten med klagende rop helt til de begynner å lete etter mat.

Påfuglene spiser så å si alt mulig — insekter, firfisler og noen ganger også små slanger foruten frø, korn, linser og myke planterøtter.

Til tross for at påfuglhannen gir inntrykk av å være selvopptatt, beskytter den ungene sine godt. Den er snar til å oppdage farer, for eksempel en villkatt som lusker omkring, og reagerer ved å løpe gjennom skogen med høye skrik for å advare andre om den truende faren. Andre hanner slutter seg til den. De løper overraskende fort, den ene bak den andre. Påfuglhunnene forlater imidlertid aldri ungene sine, selv ikke under den største fare.

Selv om den lange halen til hannen virker noe upraktisk når den skal fly, ser det ikke ut til at den hindrer farten noe særlig. Straks fuglen letter, flyr den i stor fart og slår raskt med vingene.

Når ungene er cirka åtte måneder gamle, er de klar til å forlate foreldrene sine og begynne å greie seg selv. Når de drar, får moren anledning til å forberede seg til det neste kullet. De unge hannene begynner å utvikle den karakteristiske halen når de er omtrent åtte måneder gamle, men det er først i sitt fjerde år at de får en fullt utviklet fjærdrakt. Da er de rede til å begynne sitt eget familieliv.

Påfuglens historie

Påfugler vandret fritt omkring i hagene i det gamle Hellas, Roma og India. I tusener av år laget man kunstferdige framstillinger av påfugler ved de kongelige hoff i India. Ja, Påfugltronen ble betraktet som et av de viktigste eksemplene på Indias rikdommer. Den var besatt med diamanter og skal også ha vært prydet med 108 rubiner og 116 smaragder. Baldakinen over tronen var kronet av en påfugl, derav navnet. Tronen ble satt sammen og benyttet bare ved viktige seremonielle anledninger.

Bibelhistorien viser at påfugler var blant de kostbare varene som kong Salomo importerte. Det er interessant å forestille seg påfugler sprade omkring i hans kongelige hager. (1. Kongebok 10: 22, 23) Disse fuglene forteller oss at det finnes en intelligent Konstruktør. Når påfuglhannen danser med sin utslåtte halevifte i strålende farger, kan en ikke annet enn å undre seg over den kunstneriske sans som Jehova, den Gud som har «skapt alle ting», er i besittelse av. — Åpenbaringen 4: 11.

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Påfuglhannens dans gjør ikke alltid inntrykk på hunnen

[Rettigheter]

© D. Cavagnaro/Visuals Unlimited

[Bilde på side 17]

Påfuglhunnene er gode mødre

[Rettigheter]

© 2001 Steven Holt/stockpix.com

[Bilderettigheter på side 15]

Påfugl: Lela Jane Tinstman/Index Stock Photography

[Bilderettigheter på side 16]

John Warden/Index Stock Photography