Den nyttige sagopalmen
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Papua
DET var varmt og fuktig og som vanlig liv og røre på markedsplassen. Folk fra landsbyene ved kysten og inne i landet kom hit tidlig på dagen. Selgerne satt på gresset ved siden av sine varer, tygde betelnøtter og benyttet anledningen til å snakke sammen om lokale begivenheter.
Jeg la merke til at mange solgte noen blokker av et brunt stoff som var en meget populær vare. Henvendt til Laea, min innfødte ledsager, spurte jeg hva dette var for noe.
«Det er vårt viktigste fødemiddel,» svarte han. «På vårt språk heter det ’poi’, men på engelsk (og norsk) kalles det ’sago’.»
Da jeg undersøkte stoffet nærmere, oppdaget jeg at det bare var overflaten som var brun, noe som kom av at det hadde tørket i solen. Inni var det fløtefarget.
«Vi lager det av margen i stammen på sagopalmene, som det vokser en mengde av her i sumplandet ved Papuabukten,» fortsatte Laea og brøt av et lite stykke som han begynte å kna mellom fingrene.
«Hvordan ser slike palmer ut?» spurte jeg.
«De kan bli opptil ni meter høye i løpet av en 15 års tid,» fortalte han. «Stammen er meget tykk, og like før den er fullt utvokst, blir den full av stivelse. Da feller vi palmen og fjerner det treaktige skallet, som er omkring en tomme tykt, og innenfor det finner vi den myke, stivelsesrike margen. Margen raspes til grovt mel, som må vaskes flere ganger og så siktes. Stivelsen slipper igjennom sikten, men ikke de seige fibrene.»
«Hvor mye mel kan dere få av en palme?» spurte jeg — nå begynte jeg å bli virkelig interessert.
«Av noen palmer kan vi få mellom 115 og 135 kilo,» svarte han. «Men hvis vi venter for lenge med å hogge ned treet, forsvinner alt det stivelsesholdige stoffet i stammen opp i frukten etter hvert som den modnes, og etterlater stammen som et tomt skall. Når dette har skjedd, dør stammen.»
Jeg ville svært gjerne vite hvordan de tilberedte sagoen, og ba derfor Laea fortelle meg om det. «Bli med meg hjem,» sa han. «Min kone holder sikkert på å lage i stand sago til middagen.»
Måter å tilberede sago på
Huset til Laea var laget av materialer fra skogen og hvilte på nærmere to meter høye peler. Langs den ene siden av huset var det bygd en liten veranda, og ut mot den vendte det to soverom. Hans kone het Meta. Hun satt med korslagte bein foran et lite ildsted, som det brant i. Kjøkkenet var en selvstendig bygning, men var forbundet med hovedbygningen med en slags bro. En stor sagoblokk av samme slag som dem jeg hadde sett på markedsplassen, lå ved siden av Meta. I den venstre hånden holdt hun et langt palmeblad, og med den høyre bearbeidet hun noe mel som lå oppi palmebladet.
«Meta, John vil gjerne vite hva du gjør med sagoen. Kan du ikke forklare det for ham?» spurte Laea med et bredt smil.
«Jo, så gjerne,» svarte hun. «Det raskeste og enkleste er å pakke den inn i et blad og steke den over varmen, slik jeg gjør nå, for da er det så lett å ta den med når vi skal bort i parken eller ut å fiske. Noen ganger blander jeg kokos i sagoen, og da kaller vi det ’La’a Poi’.»
«Jeg liker ’A’i Poi’ best,» avbrøt Laea. «Det kaller vi sago som er stekt sammen med skalldyr. Noen ganger koker vi sago sammen med søtpoteter og taro eller bananer, og det synes hele familien er veldig godt.»
«Vær så god og smak. Nå er den ferdig,» sa Meta og brøt av et stykke som hun ga til meg.
Det var mykt og porøst og smakte ganske godt.
«Nå er du en ekte papuaner,» sa de og lo.
Andre bruksområder
«Vi har stor nytte av sagopalmen på andre måter også,» sa Laea. «Det vevde materialet som jeg har brukt på veggene i huset, er for eksempel laget av greinene på sagopalmen.»
Da jeg så nøye på materialet, la jeg merke til at hvert flak var vevd i et interessant mønster.
«Vi flår av det harde laget på greinene og vever strimlene sammen slik som du ser her.»
«Hvor lang tid tar det å lage et av disse flakene?»
«Det vil ta cirka en dag å lage et stort flak, for eksempel et som er 2 × 2,5 meter, hvis en regner den tid det tar å hogge og flå greinene og veve strimlene for hånd. Men nå blir det laget vever som gjør en mann i stand til å veve omtrent fem ganger så mye som for hånd. Noen av landsbyboerne bruker dette materialet, som vi kaller ’sero’, til innvendig bekledning i husene sine.»
Laea henledet nå min oppmerksomhet på naboens hustak. «Der ser du en annen måte å bruke sagopalmen på,» sa han. «Vi folder bladene rundt en bambuslist og legger dem på taket. På den måten får vi et regntett tak, som også bevirker at det er kjølig inne i husene våre, selv om solen steker. Noen ganger blir både veggene og taket i et hus laget helt og holdent av blad fra sagopalmen.»
«Til og med gulvene kan vi lage av sagopalmen, for vi kan bruke det harde, treaktige skallet som danner stammen,» sa Laea videre. «Så du skjønner at vi har nytte av sagopalmen på mange måter.»
Her ble vi avbrutt av Meta, og da vi snudde oss for å se på henne, sto hun i døråpningen iført et fiberskjørt i lysende farger.
«Liker du skjørtet mitt?» spurte hun.
«Ja, det var virkelig pent,» svarte jeg.
«De fleste mennesker tror det er laget av gress,» forklarte hun, «men det er laget av blad fra sagopalmen dette også. Vi tar unge blad, som vi tørker og river i strimler og farger med forskjellige farger. Til slutt binder vi strimlene sammen så det blir et skjørt.»
Da jeg den morgenen ba Laea fortelle meg om de brune blokkene som ble solgt på markedsplassen, visste jeg ikke at det var så mye interessant å lære om det stoffet de besto av, og heller ikke at disse menneskene hadde så stor nytte av sagopalmen.