De forkynner motstridende ting

TIDLIGERE pleide en å kunne vite hva en prest ville forkynne, hvis en merket seg hvilket religionssamfunn han tilhørte. Han ville forkynne det hans religionssamfunn lærte. Men slik er det ikke lenger.

Innen ethvert kirkesamfunn i kristenheten i vår tid finnes det prester som blir anerkjent av sitt kirkesamfunn, men som er uenige seg imellom. Og ikke nok med det, men de er også uenige i det deres eget religionssamfunn lærer. Dette innbefatter grunnleggende lærespørsmål.

Uenighet i lærespørsmål

De fleste kirkesamfunn holder for eksempel offisielt fast ved læren om et brennende helvete. Ifølge denne læren vil de som har begått alvorlige synder, bli pint i all evighet. Ja, under det økumeniske konsil erklærte den katolske kirke på nytt at det finnes et helvete, et sted hvor syndere lider en evig straff.

Det er imidlertid stadig flere prester og predikanter innen alle religionssamfunn som lærer forskjellige ting om helvete. Det kan være at de sier at helvete bare er en sinnstilstand, eller at det simpelthen betyr atskillelse fra Gud, eller at det rett og slett er «helvete på jorden», og på den måten forkynner noe som er i strid med deres eget religionssamfunns offisielle lære. Den danske stiftsprosten Kai Jensen sa i sin bok Hvor gaar vi hen:

«Talen om evig fortapelse er forrykt. Det er ikke kristendom. Det var bare i gamle dager at det fantes helvetespredikanter som tordnet på prekestolene om Djevelen og den uslokkelige ild. Men den tid er forbi.»

Hvordan tror du folk som i hele sitt liv har trodd på det deres kirkesamfunn har lært om et brennende helvete, vil føle det når de nå hører slike uttalelser av sine prester?

I Australia ga tre prester som tilhører den presbyterianske kirke, offentlig uttrykk for at de ikke trodde på menneskesjelens udødelighet, til tross for at det er en læresetning som deres kirkesamfunn forkynner. En av prestene, Ian Steer, sa: «Problemet er at det til en viss grad eksisterer en dobbeltmoral. Dette gjelder ikke bare den presbyterianske kirke. Prestene lærer selv én ting, men forkynner til sine tider noe annet.»

Katolikker har fra barndommen av lært å vise fullstendig lydighet mot den katolske kirkes autoritet. Men da 37 framstående prester, nonner og andre representanter for den katolske kirke i Nederland ble spurt om hvordan de så på denne lydighet mot kirkens autoritet, var det mange som sa at de ikke lenger kunne vise en slik lydighet.

I forbindelse med kirkens autoritet sa en katolsk teolog, jesuittpresten John L. Mackenzie, som har undervist ved Notre Dame universitet, rett ut at kirken ble styrt av «en geistlig mafia». Toronto-avisen Daily Star tilføyde: «Han [Mackenzie] går så langt at han sammenligner kirken som institusjon med et rottehull. ’Og en liker ikke å høre at en har kastet bort livet sitt i et rottehull,’ sier han.»

Yngre prester er ekstra frimodige når de uttaler seg i strid med kirkens læresetninger.

Kjønnsmoral

De fleste kirkegjengere venter at deres prester skal framholde høye moralnormer. Prestene har imidlertid nå svært forskjellige meninger om kjønnsmoral. Stadig flere av dem sier at utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger ikke er noe galt.

Den engelske metodistpresten Lord Soper sa: «Den tanke at sex skulle være begrenset til ekteskapet, er latterlig.» Den episkopale presten F. C. Wood sa til en gruppe kvinnelige elever ved et college i Maryland: «Det er ingen lover knyttet til kjønnslivet. Jeg gjentar: absolutt ingen lover. . . . Førekteskapelige forbindelser . . . kan være noe meget vakkert.» Og presten Thomas Walsh, som er knyttet til et romersk-katolsk senter ved Arizona statsuniversitet, sa:

«Det er ikke noe stort i at en pike som aldri har tillatt noen å røre henne, sier at hun er jomfru. Hun greier det [å bevare sin jomfruelighet] ved å være umenneskelig. Jeg ville foretrekke en person som var kjærlig og utadvendt overfor andre, selv om hun ikke var jomfru. . . . Det er ikke vår oppgave å preke moral.»

Men hvis menn som hevder at de er Guds tjenere, ikke vil preke moral, hvem skal så gjøre det? Og hva mener du om de 90 episkopale prestene i New York som sa seg enige i at kirken burde klassifisere homoseksuelle handlinger som «moralsk nøytrale»?

For å bli klar over hva du virkelig mener om denne nye tendensen, som går ut på å godkjenne utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger, kan du spørre deg selv: Ville jeg godkjenne at min datter bedrev utukt? Ville jeg godkjenne at min hustru hadde kjønnslig omgang med en annen mann, eller at min mann hadde kjønnslig omgang med en annen kvinne? Ville jeg si til min sønn at det var i orden om han ble homoseksuell?

Du bør også tenke over noe som er enda viktigere: Hvordan ser Gud på spørsmålet? Det kan det ikke være tvil om. Han sier i sitt Ord: «Far ikke vill her! Hverken utuktige, . . . eller ekteskapsbrytere skal arve Guds rike, hverken de som lar seg bruke til utukt mot naturen, eller de som selv gjør slik synd.» — 1 Kor. 6: 9, UO.

Virkningen

All denne forvirring og splittelse innen kirkesamfunnene med hensyn til hva de skal forkynne, har sin virkning. Det er nå mange som er av den samme mening som den britiske forfatteren Malcolm Muggeridge, som sa:

«For meg ser det ut til at kristendommen som institusjon nå er preget av fullstendig forvirring, og at den er tydelig splittet, og det i en slik grad at den hvis det ikke finner sted et mirakel, aldri kan føyes sammen igjen til noe som minner om orden eller troverdighet.

«I sin nåværende, splittede tilstand er kristendommen som institusjon . . . ikke noe annet enn en spøk.»

Mange kirkemedlemmer er rystet over den splittelse som gjør seg gjeldende innen kirkesamfunnene både hva læresetninger og skikker angår. De har mistet tilliten til prestene. Og de forlater derfor kirkesamfunnene.

Det er imidlertid viktig for deg å ha klart for deg at kristenhetens splittede kirkesamfunn ikke representerer kristendommen. Nettopp det at de er så splittet, er et bevis for det, for Bibelen sier til de sanne kristne at ’de alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant dem, men at de må være fast forent i samme sinn og i samme mening’. Og den sier videre: «Er Kristus blitt delt?» — 1 Kor. 1: 10, 13.

Sanne kristne er ikke delt eller splittet, men det er kirkesamfunnene.