Hvorfor de religiøse ledere er bekymret
LEDERNE innen ethvert av kristenhetens større religionssamfunn er bekymret. Som den kanadiske presten Bruce McLeod sa: «Kirken arbeider ikke slik som den gjorde før, og de er redde.»
Det er ikke bare forandringer med hensyn til kirkens læresetninger eller seremonier som gjør prestene bekymret. Det er en forandring av et langt alvorligere slag som bekymrer dem. Hva er det?
For første gang på århundrer erfarer nesten hvert eneste religionssamfunn innen kristenheten at det blir færre prester. For hvert år som går, blir det flere som forlater prestenes rekker. Og antallet av dem som begynner ved presteseminarene, synker til og med enda fortere. Det blir også stadig færre som går i kirken. Det er derfor mange religiøse ledere som frykter for at deres kirkesamfunn er i ferd med å dø.
Det kan være at du ikke har lagt merke til alt dette. Eller det kan være at det kirkesamfunn du står tilsluttet, foreløpig ikke er så sterkt berørt av dette. Men denne tilbakegang på det religiøse område gjør seg gjeldende verden over. Noe lignende har ikke funnet sted på århundrer. En tidligere rådgiver til pave Pius XII sa angående sin kirke: «Den krise kirken er inne i, er mer alvorlig enn den protestantiske reformasjon.»
La oss før vi kommer inn på hvorfor alt dette skjer, først se på hva det er som skjer. Når vi undersøker kjensgjerningene, viser de at situasjonen er langt mer alvorlig enn de fleste er klar over.
Prester søker avskjed
Et av de problemer som volder de religiøse ledere størst bekymring, er det at stadig flere prester nå forlater sin gjerning. Den kjente presbyterianske presten David Poling sa rett ut: «Vi er vitne til at et historisk yrke — prestegjerningen — står overfor et sammenbrudd.»
I flere hundre år økte skaren av prester. For noen år siden begynte tilveksten imidlertid å bli mindre, for så å stanse. Nå er det det motsatte som finner sted! I de siste årene har stadig flere prester i forskjellige religionssamfunn forlatt sin stilling. Forrige år, 1969, var det flere som gjorde det enn noen gang tidligere.
Pave Paul VI sa at det at de katolske prester forlater sin gjerning, var hans «tornekrone». Dette er imidlertid ikke et forhold som bare gjør seg gjeldende innen hans kirke. I sin bok The Last Years of the Church sa Poling som sant er: «Desillusjoneringen blant prestene og uordenen innen deres rekker er like stor innen de protestantiske kirkesamfunn, selv om den på grunn av deres mange religiøse grupper og sekter ikke er så merkbar.»
Tendensen er således den samme overalt. I Hellas har en for eksempel i enkelte av den gresk-ortodokse kirkes bispedømmer bare halvparten av de prestene en trenger. Sidney-avisen Morning Herald fortalte at i hvert eneste bispedømme i den nordlige delen av Hellas «var en fjerdedel av alle geistlige stillinger ledige. . . . Ettersom 250 geistlige stillinger ble ledige hvert år, ble situasjonen stadig verre».
I Sverige har det vært en nedgang i antall prester innen statskirken. Men de såkalte frikirkene har også lidt store tap. Legg merke til dette eksemplet:
1962 1968
Baptistprester 324 256
Offiserer innen Frelsesarméen 1326 1055
Pastorer innen Misjonsforbundet 675 617
En rapport viste at antallet av amerikanske prester som forlot prestegjerningen i 1968, var 31 prosent høyere enn antallet i en tilsvarende periode i 1967. Og Chicago Today sa: «Det som da [for to år siden] utgjorde en liten bekk av romersk-katolske prester som forlot det religiøse liv, har vokst til en strøm som truer med å bli til en stri elv.»
Fra hele den katolske verden kommer det lignende meldinger. Angående Nederland sa New York Times: «Antallet av prester som forlater prestegjeringen, er fem ganger større enn det var i 1965.» For 1968 ble følgende tall oppgitt for dette landet:
Prester som forlot prestegjerningen 196
Prester som døde 189
I alt 385
Nye prester ordinert 145
Underskudd 240
Ifølge det katolske tidsskriftet Herder Correspondence er «de tall som foreligger, foruroligende». Sogneprest H. Juipers i Haarlem bispedømme i Nederland sier: «I 1968 var det 46 prester i vårt bispedømme som forlot sin gjerning. . . . I løpet av det samme år var det bare to prester som ble ordinert.»
En offisiell undersøkelse i Brasil viste at det i tidsrommet 1960—1968 var 643 brasilianske prester som forlot sin stilling. Den peruanske avisen El Comercio melder: «Det går tilbake med kirken i Peru,» og bemerker at det nå er «knapt 400 peruanske prester til en befolkning på nesten 14 millioner». Argentina opplevde i 1969 den verste krise i den katolske kirkes historie der i landet — hele 28 prester sluttet på én gang bare i Rosario erkebispedømme.
De religiøse ledere har således god grunn til å være foruroliget. Ville ikke du hvis du var kaptein på et stort passasjerskip, bli foruroliget hvis du så at stadig flere av besetningen forlot skipet?
En enda større nedgang
Mange religiøse ledere er enda mer foruroliget på grunn av det som skjer ved de fleste religionssamfunns seminarer, hvor de framtidige prester får sin opplæring. David Poling sier i The Last Years of the Church:
«Hvis kirkens voktere hadde ført en journal eller dagbok over de tidlige tegnene på en tilbakegang i kirkens innflytelse, er det mulig at de først ville ha lagt merke til en nedgang i søkningen til seminarene. Det som i de senere år har utviklet seg til en foruroligende tilbakegang, begynte for et tiår siden med bare en liten nedgang fra det ene året til det neste.
«Seminarene blir derfor nå lukket, og enkelte av dem blir slått sammen i et siste forsøk på å redde det som reddes kan.»
Og avisen The Australian sa for bare noen måneder siden: «Noe som er enda mer bemerkelsesverdig enn det at det er så mange som forlater prestegjerningen, er imidlertid det forhold at det [i Australia] i løpet av de siste fire årene har vært en nedgang på 25 prosent i antallet av dem som studerer til prest . . . og det er ting som tyder på at det vil bli en ytterligere betydelig nedgang dette år.» Den chilenske avisen Mensaje sier: «De store seminarene står i dag som tomme brakker.»
I Nederland har prestevigslene gått ned med 36 prosent bare i løpet av de to siste årene. Erkebiskopen av Lyon offentliggjorde at det var en nedgang på 41 prosent i antallet av dem som begynte å studere ved de katolske seminarer i Frankrike i 1969. I England har antallet av dem som er blitt anglikanske prester, sunket med 22 prosent i løpet av de siste fem årene.
Færre kirkegjengere
Nedgangen i antall prester står i forhold til det stadig synkende antall kirkegjengere. Det er ikke bare «besetningen» som forlater skipet. «Passasjerene» gjør det også!
I England har frammøteprosenten i kirkene sunket kolossalt. Bare åtte av 100 døpte anglikanere overværer nå gudstjenesten i påsken! Typisk for Canada er denne rapporten fra Toronto-avisen Daily Star: «Hvis medlemstallet i de 150 menigheter som tilhører Canadas forente kirke i storbyen Toronto, fortsetter å synke i samme tempo, vil det hverken finnes menigheter eller medlemmer igjen om 15 år.» Og den katolske kirke i Tyskland anslår at den mister cirka 50 000 medlemmer i året.
Den nederlandske avisen De Stem sier: «Frammøteprosenten i kirkene i Nederland synker, ikke bare blant katolikkene, men også blant protestantene.» Den katolske sognepresten i Zeist har avlagt følgende rapport, som er typisk for situasjonen:
År Antall til stede
1965 1639
1966 1426
1967 1208
1968 983
1969 832
En slik nedgang i antall til stede gjenspeiler den holdning folk i vår tid inntar til religionen. Ifølge en gallupundersøkelse i 1957 var det bare 14 prosent av dem som ble intervjuet, som mente at religionen var i ferd med å miste sin innflytelse. Men en lignende undersøkelse i 1969 viste at fem ganger så mange — hele 70 prosent — mente at religionen var i ferd med å miste sin innflytelse!
Denne tendensen får innvirkning på den finansielle støtte som folk gir kirkene og deres læreanstalter. I De forente stater har for eksempel over 1000 katolske skoler måttet stenge i løpet av de siste seks årene. Antall tilmeldte elever sank med 771 000 — en nedgang på 14 prosent.
Hva vil framtiden bringe?
De religiøse ledere er klar over at framtidsutsiktene er mørke. Avisen The West Australian siterte følgende uttalelse av presten David Woodroffe: «Det finnes nå ingenting som kan forhindre at de kirkelige institusjoner og deres struktur går i oppløsning.»
Biskop Ralph Dean, som dypt rystet over forholdene fratrådte en ledende stilling innen den anglikanske kirke, sa: «Kirken, slik den er oppbygd i vår tid, vil kanskje ha sluttet å eksistere om ti år.» Hans etterfølger, biskop John Howe, var enig i dette.
En artikkel av den katolske presten Joost Reuten i den nederlandske avisen Limburgs Dagblad hadde følgende overskrift: «Kirkens siste øyeblikk har kommet.» Reuten sa:
«Jeg mener virkelig at det aller siste øyeblikk for kirken i Nederland har kommet. Jeg har to grunner til det: For det første kommer det ikke noen ny generasjon av prester, og for det annet faller de som tilhører aldersgruppen 18—35 år, fra kirken.»
Pave Paul VI gir også ofte uttrykk for at han er foruroliget, og han sa nylig: «Kirken er inne i en urolig tid, en tid med selvkritikk, ja, en kan faktisk si at den river ned seg selv.» Han sa at den var i ferd med å bli ’korsfestet’.
Ja, disse religiøse «kapteinene» er foruroliget. Men ville ikke du også bli foruroliget hvis du var kaptein på et skip og du så at både besetningen og passasjerene var i ferd med å forlate skipet?
Hva er grunnen til alt dette? Hva er årsaken til denne hurtige tilbakegangen? Hvordan vil det hele ende?
[Bilde på side 5]
Pave Paul VI sier at det at prestene forlater sin gjerning, er hans «tornekrone»
[Bilde på side 6]
Bladet «Time» sier: «De 10 000 kirkene på landsbygden i England er en trist påminnelse om en levemåte som er i ferd med å forsvinne. . . . Deres menigheter blir mindre for hvert år som går.»