Kirkesamfunnenes innblanding i verdslige anliggender vekker misnøye blant mange

PRESTENE figurerer ofte i nyhetene i vår tid. Når en kaster et blikk i en avis eller et blad, kan en ofte lese om deres innblanding i verdslige anliggender. Mange av dem deltar nå i protestvirksomhet, gjør seg skyldig i borgerlig ulydighet og slår under visse omstendigheter til og med til lyd for revolusjoner og voldshandlinger.

Det argentinske nyhetsbladet Analysis sa: «I de siste ukene av 1968 skapte om lag 150 katolske prester politiske forventninger i forskjellige deler av landet. I Córdoba gjorde de seg til talsmenn for revolusjonære oppstander, i Neuquén, Chaco og Tucamán laget de vanskeligheter for regjeringen . . . og i Buenos Aires la de fram en petisjon for [president] Onganía.»

Også i Brasil har religiøse ledere vært i konflikt med myndighetene på grunn av sin politiske virksomhet. Og Chicago-avisen Tribune hadde følgende melding: «Av de 441 personene som ble arrestert under gateuroligheter der nylig, var 61 av de voksne mennene — 26 prosent — prester.»

Er det passende?

Synes du det er passende at prester på den måten blander seg opp i verdslige anliggender? Mange mener at det ikke er det, og det vekker misnøye og til og med harme blant dem.

En representant for regjeringen i Sør-Afrika, Ben Schoeman, sa indignert: «Vi begynner å bli lei av politiske biskoper. De benytter prekestolene som et middel til å rette sine skitne angrep mot regjeringen.» Og i Bridgend i Glamorgan i England var medlemmer av baptistkirken forbitret på grunn av politiske prekener. Et medlem sa: «Presten er fanatisk når det gjelder politikk. . . . Vi går i kirken for å høre evangeliet — ikke den slags tøv.»

Og en morgenavis i Berlin bemerket at det at de religiøse ledere blander seg opp i politikk, har vakt «indignasjon og forbitrelse blant mange» og sa til slutt: «En kirke som mener at politikk er viktigere enn forkynnelsen . . . vekker anstøt.»

Er du av den samme oppfatning? Har du lurt på hvordan en slik virksomhet kan sies å være kristen? Mange finner det også anstøtelig at enkelte prester gjør seg til talsmenn for voldsomme revolusjoner. Disse prestenes synspunkter blir imidlertid offisielt godkjent av kirken!

Kirkenes verdensråd, som representerer 237 kirkesamfunn, erklærte for eksempel på sitt møte i Uppsala i 1968: Oppbyggingen av politiske strukturer som er i harmoni med den nasjonale utvikling, innbefatter revolusjonære forandringer i samfunnsstrukturene. . . . I land hvor de herskende grupper er undertrykkende . . . kan den revolusjonære forandring anta en voldsom form.» — Uppsala Speaks, side 48.

Og Joseph Michenfelder, en prest som leder den katolske informasjonstjeneste i Peru, kommer med følgende forklaring: «De katolske revolusjonære baserer sine bestrebelser på pavens encyklikaer, især den nylig utsendte encyklikaen ’Om folkenes utvikling’ som [støtter] . . . revolusjonære oppstander.»

Hva sier Guds Ord?

Men råder Guds Ord de kristne til å blande seg opp i verdslige anliggender og til og med delta i revolusjonære oppstander?

Nei, vi leser ikke noe slikt i Bibelen! Bibelen sier tvert imot: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 4: 4) I full overensstemmelse med dette sa Jesus Kristus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Og han sa også om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» (Joh. 18: 36; 17: 16) Men hvordan forholder det seg med de protestantiske, katolske og jødiske organisasjoner?

Hvor tydelig er det ikke at disse organisasjonene, som ofte har et nært samarbeid med de politiske ledere, er en del av verden! Hva bør det bety for deg? Vel, hvis disse kirkesamfunnene ikke følger det eksempel som blir framholdt i Guds Ord, bør du da fortsette å overvære deres gudstjenester? Kan disse kirkesamfunnene virkelig være godkjent av Gud? Det er helt tydelig at i dette spørsmålet gjør de ikke Guds vilje.

Ingen grunnleggende forandring

Den publisitet som disse ting i den senere tid har fått, bør ikke få deg til å tro at det at kirkesamfunnene blander seg opp i verdslige anliggender, representerer en grunnleggende forandring. Det gjør det nemlig ikke. De har lenge blandet seg opp i politikk og til og med forlangt at deres tilhengere skulle støtte opp om verdslige kriger. Den katolske historikeren Gordon Zahn innrømmer således: «Kirken ble et middel til å øve innflytelse i samfunnet idet den virket til fordel for den nazistiske stat for så vidt som den forsikret at den ville støtte helhjertet opp om krigen [den annen verdenskrig].» — German Catholics and Hitler’s Wars, side 202.

Nation’s Business for august 1964 kommer inn på resultatet av at kirkesamfunnene på den måten støttet opp om verdenskrigene:

«Hærene i 1914 besto av katolikker, protestanter og jøder, omtrent like mange på begge sider. De hebraiske profeters lære og Kristi egen lære ble i like høy grad godtatt, eller ignorert, på begge sider. Det viste seg at forakten for religiøse forskrifter ble enda mer merkbar under den annen verdenskrig.»

En katolikk som var meget bekymret på grunn av kirkesamfunnenes ikke-kristne handlemåte, skrev i et katolsk blad:

«Tenk på hvordan de tyske og italienske katolikker under den første verdenskrig hatet og drepte sine amerikanske og engelske brødre, og på hvordan vi handlet på samme måte og drepte våre tyske brødre i Kristus. De samme fryktelige tingene gjentok seg under den annen verdenskrig, da de fleste katolikker adlød sine respektive lands regjeringer og fylt av hat og frykt drepte dem som Kristus uttrykkelig hadde gitt dem befaling om å elske. . . .

«Hvis staten ga oss ordre om å drepe oss selv, ville vi nekte å adlyde . . . Men hvis staten befaler oss å drepe vår uskyldige bror som bor i et annet land, gjør vi vanligvis det og glemmer fullstendig ordene: ’Du skal elske din neste som deg selv,’ og: ’Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt.’» — The Sign for september 1955.

Det kan ikke benektes at det hviler blodskyld over kristenheten. Pave Paul innrømmet ved begynnelsen av dette år, på årets første dag: «Våre hender er fortsatt besudlet av blod fra de siste verdenskriger.» — New York Times for 2. januar 1970.

Likevel fortsetter kirkesamfunnene å blande seg opp i verdslige anliggender, slik at de blir stadig mer engasjert i slike ting. Flere og flere mennesker vender seg imidlertid i avsky fra dem, og det går derfor stadig hurtigere nedover med dem. Og det som til slutt vil skje med kirkesamfunnene, vil direkte berøre deg. Hva er grunnen til det?