En afrikansk kvinnes ’skam blir tatt bort’

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Liberia

JEG var et av de 13 barn som min far fikk med sine tre hustruer. Jeg har mange minner om en lykkelig barndom. Jeg husker at vi fisket, badet og lette etter snegler i den store elven like ved mitt hjem — en stråhytte i en stor afrikansk landsby. Så mye moro venninnene mine og jeg hadde når vi vasket klær i elven! Vi ante ingenting om at elvene var fulle av parasitter som var så små at de kunne komme gjennom huden og innvirke på en pikes evne til å få barn — en pikes viktigste oppgave i Afrika.

Alle i min familie trodde at mystiske ånder hadde kontroll over alt det vi gjorde. Det ble sagt at en av dem hadde gitt meg en egen evne til å fange fisk. Hvorvidt en ville få hjelp av disse åndene, avhang av at deres lover ble fulgt. Da jeg en dag ble syk, sa stedets innfødte kvinnelige zo, en slags doktor, til mine foreldre at åndens lov var blitt overtrådt av en som hadde slått meg i hodet. Han mente at det gode forholdet til min ånd ville bli gjenopprettet hvis jeg ble vasket i en urteoppløsning.

Jeg hadde en uklar forestilling om at det fantes en stor Ånd, som hadde skapt alle ting. Men jeg visste ikke noe om at en skulle be til denne ukjente makt. Jeg visste heller ikke hvordan døden fra begynnelsen av hadde kommet inn i verden. Når det skjedde en ulykke, var det alltid en heks som fikk skylden, og det var det også da min yngre bror døde. Ved den sørgelige anledningen gikk far øyeblikkelig til handling for å beskytte resten av familien. Han måtte ta med seg ris, kolanøtter og andre ting til landsbydoktoren, som så ofret en kylling under et stort tre og gjorde i stand en spesiell drikk som skulle avverge det onde.

Hva tror dere mine foreldre ventet skulle skje? De trodde at den skyldige ville bli utsatt for en ulykke, at han ville drømme at han ble slått av en sterkere heks. Deretter ville han bli syk, og til slutt ville han tilstå. På denne måten ville rettferdigheten skje fyllest, for en mente at drømmen og sykdommen var en passende straff for forbrytelsen. Men for at den skyldige ikke skulle bli slått i drømme flere ganger, måtte han betale et bestemt beløp til den innfødte doktoren. Den eneste som virkelig hadde fordel av dette, var doktoren, for han fikk penger av begge partene. Og min lille bror var borte, og det var ingen som kunne gi oss noe håp om at vi noen gang skulle få møte ham igjen.

«Når du gifter deg»

Mens jeg ennå var ganske ung, ga mor meg forskjellige råd om hva jeg måtte gjøre for å unngå de sorger hun hadde hatt i det meste av den tiden hun hadde vært gift. Hun var den første kvinnen far hadde betalt festegave for, så hun var med rette hans fremste hustru, og hun ble høyt verdsatt som en fruktbar kvinne. Men far skaffet seg dessverre flere hustruer senere, slik skikken var på dette stedet.

Far elsket sin annen hustru høyere enn de andre, men hun var også populær hos andre menn. Far fikk seg imidlertid aldri til å jage henne bort på grunn av hennes utroskap. Dette forholdet fikk mor til å forsikre dyrt og hellig at hun aldri igjen skulle dele seng med far. Hun skulle være som en enke i huset. Da den tredje hustruen, som hadde måttet gjøre alt det harde arbeidet, bestemte seg for å dra sin vei, oppsto det en vanskelig situasjon.

Med tårer i øynene fortalte mor hvordan far hadde voldt henne sorg. Da mor var hans eneste hustru, hadde han overtalt henne til å ta en krukke og gi den som festegave til en ung pike, slik at hun kunne bli hans annen hustru. Far påsto at dette ville være til fordel for mor, ettersom alt slitet med å bære vann og utføre annet tungt arbeid ville falle på den andre hustruen. Men nå kunne mor av bitter erfaring si til meg: «Min datter, fest aldri noen piker for din mann, slik at du kommer opp i en situasjon som denne. Når du gifter deg, bør din mann elske deg og ingen andre.»

Opplæring på skolen i urskogen

Da jeg var 12 år gammel, ble jeg sendt hjemmefra for å få et års opplæring på en skole i urskogen. Undervisningen tok sikte på å forberede meg på min rolle som hustru og mor. Jeg var ivrig etter å lære og gjøre det godt, slik at jeg på alle måter kunne behage min framtidige mann.

Det er kvinnenes Sande-samfunn som står for den undervisning som mange unge piker får på et ensomt sted i skogen. I løpet av hele denne perioden var vi fullstendig avskåret fra våre familier. Vi ble betraktet som døde, som piker som var blitt oppslukt av den kvinnelige «djevel» eller skogånd. Når vi kom hjem igjen, ville det i folks øyne være som om vi kom tilbake fra døden som nye skapninger.

På skolen begynte min tante, som var en zo, å lære meg opp til å bli en zo også. Det ville gjøre meg til en stor dronning i kvinnesamfunnet og en autoritet når det gjaldt urskogsmedisin. Jeg lærte en hel del om forskjellige blad og urter. De andre pikene lærte slike nyttige ting som bomullsspinning, kurvfletting og veving.

Det ble lagt stor vekt på at vi skulle framelske respekt for eldre mennesker og våre framtidige ektemenn og vise ydmykhet i deres nærvær. En sta, ulydig pike kunne bli tvunget til å sitte på en haug med knuste palmenøttskall, eller straffet med å få vann helt over seg i flere timer. I alvorlige tilfelle av ulydighet hadde den lokale zo selv etter endt skolegang myndighet til å foreskrive en bestemt type gift som skulle få offeret til å vri seg av smerte. Dette skulle så drive den hovmodige ånden ut.

«Dette skal ikke skje med meg,» sa jeg til meg selv. «Jeg vil ikke at en slik skam skal komme over meg.» Jeg hadde fremdeles mye å lære om sann kjærlighet, den dype lojalitetsfølelse som det ikke følger noen skam med.

Ufruktbarhet og skam

Da jeg var blitt så gammel at jeg kunne få barn, besvarte jeg en ung manns «Jeg elsker deg» og begynte å leve i et prøveekteskap sammen med ham. Mine foreldre ønsket å forvisse seg om at min elsker «kunne sørge godt for en kvinne». Jeg så fram til den dag da jeg skulle føde mitt første barn. Tenk dere hvor skuffet jeg ble da jeg aborterte! Jeg kunne ikke få flere barn. Det var som om noe livsviktig hadde forsvunnet ut av mitt liv. Jeg var som et tre som ikke bar frukt, som en sky som ikke frambrakte regn.

En dag hadde en gammel mann med et mistenkelig utseende lagt igjen en liten bok om Gud hos min elsker og lovt å komme tilbake. Så snart jeg hørte lyden av motorsykkelen hans, løp jeg ut og gjemte meg blant kassavabuskene. Hvorfor skulle en fremmed mann komme og besøke slike som oss, hvis det ikke var for å fange oss og ofre oss? En dag kom han til fots, og da traff han oss, og hans vennlige hilsen fikk meg til å bli.

Gjennom en tolk fortalte han om en stor høvding som ga en hel del dyrkbar jord til mennesker som han var glad i. De kunne beholde jorden så lenge de respekterte høvdingen og hans lover. Men disse menneskene utfordret høvdingen og skapte store vanskeligheter. Nå skulle den gode høvdingen hurtig komme og drive bort urostifterne og gi sin eiendom til mennesker som satte pris på den.

Ved hjelp av denne illustrasjonen fikk jeg for første gang forståelse av Skaperens hensikter, og jeg fikk lære at hans navn er Jehova. For en storslagen framtid som ligger foran dem som behager den store, himmelske «høvding»!

Dypt inne i meg var det noe som ble levende, noe som hadde dødd for lang tid siden. Alle de offer jeg hadde betalt for, hadde ikke kunnet gi meg håp. Nå hadde jeg likevel noe å leve for. Det var som om jeg gradvis ble løftet opp til lys og varme fra bunnen av en mørk hule. Jeg ga med glede mitt samtykke til at denne mannen skulle komme regelmessig og undervise oss ut fra Bibelen.

Min tro ble styrket etter hvert som jeg lærte om ham som har ’nøklene til døden og til graven’, Jesus Kristus. (Åpb. 1: 18) Det var håp om at min lille bror skulle bli levende igjen. For noen storslåtte framtidsutsikter! Og det var Djevelen som hadde fylt jorden med falsk tilbedelse, verdiløse offer og magimedisiner, som alt sammen holdt de overtroiske i trelldom.

Min elsker og jeg forsto også at vi måtte ta skrittet fullt ut og inngå et ærbart ekteskap. Festegaven ble snart betalt. Både han og jeg hadde forandret oss til det bedre som følge av den bibelkunnskap vi hadde tilegnet oss. Jeg følte nå at han virkelig kunne «sørge godt for meg». Og for en glede vi fant i å overvære kristne møter sammen!

’Jeg kan ikke gråte’

Men lykken varte ikke lenge. En dag sa min mann: «La oss dra et sted og skaffe oss penger.» Jeg delte ikke hans begeistring. Det ville bety at vi måtte forlate våre kristne venner, og at vi ville bli travelt opptatt med å trakte etter mammon. Snart var de gode vanene og kjærligheten, gleden og freden borte. Da vi kom tilbake til landsbyen, var jeg en mishandlet, forsmådd hustru. Min mann var interessert i en annen kvinne. Hvor sterkt lengtet jeg ikke etter menighetsmøtene! Men nå forbød min mann meg å ha noe å gjøre med Jehovas vitner.

På dette tidspunkt hadde jeg lært at Jehova er den høyeste Lovgiver, og at ingen andre, ikke engang en ektemann, kan oppheve ens plikter overfor Skaperen. Min mann truet meg med forfølgelse og kalte sammen mine foreldre og landsbyens eldste. Med all den styrke jeg kunne oppby, sa jeg til dem: «Det som Jehova har lært meg, har ingen av dere lært meg i hele mitt liv. Jeg kan ikke slutte. Jeg har et nytt håp nå.»

Min mann gikk så inn for å knuse mitt hjerte. Han giftet seg med min yngre søster. Så kom han og ville rettferdiggjøre seg selv. Han sa: «I hele den tiden du har vært hos meg, har du aldri født noe barn. Jeg har ikke noen barn med deg. Jeg vet at det jeg skal gjøre mot deg, vil få deg til å gråte!» Jeg svarte: «Ettersom jeg bærer Jehovas navn, kan jeg ikke gråte. Ettersom det er pengene dine du vil ha, og ettersom du har tatt min søster og alle de andre venninnene du har, og du nå sier til meg at jeg bare er en ufruktbar kvinne, skal jeg gi deg pengene dine!»

Da mine foreldre ga ham festegaven tilbake, skrev han så i samsvar med vår skikk følgende på et papir: «Denne kvinnen er fri til å gifte seg med hvem som helst. Hun bærer ikke lenger mitt navn.»

Skammen blir tatt bort

Jeg ble således forstøtt som en verdiløs kvinne. Jeg var som glørne av en ild som var i ferd med å dø. Jeg trengte å vekkes til live igjen ved å komme sammen med Guds folk. Det var Jehova og ikke en eller annen mystisk ånd som kom meg til hjelp, og under hans omsorg gjorde jeg fine framskritt i åndelig forstand. Jeg glemmer aldri den dagen da jeg ble med den gamle forkynneren — ham som jeg pleide å gjemme meg for — ut i forkynnelsesarbeidet. Folk ble overrasket over at jeg kunne fortelle dem om Gud, ettersom jeg aldri hadde gått på noen vanlig skole. Senere lærte jeg til og med å lese Guds storslagne løfter for dem ut fra Bibelen.

Etter en tid ble jeg døpt. Mitt liv hadde nå en bestemt mening, for nå tilhørte jeg Gud. For en velsignelse jeg kunne bli for andre! Hvor godt forsto jeg ikke den frykt og fortvilelse som de overtroiske kvinnene i mitt land følte! Jeg talte av hele mitt hjerte til dem som ikke kunne få barn. Det var sannsynligvis parasitter som hadde gjort dem ufruktbare, og ikke trolldomskunster, slik de trodde. Noen leger ga senere uttrykk for den oppfatning at det var parasitter som var skyld i at jeg aborterte. Men den store Lege vil snart helbrede våre ufullkomne legemer. Det vil ikke være noe som ødelegger gleden for dem som får være med på å befolke jorden. De vil ikke behøve å frykte for at de skal abortere, eller for at deres barn skal bli dødfødte eller født med misdannelser eller sykdommer. Ingen mødre kommer til å «føde barn til en brå død». — Es. 65: 23.

Hvor glederikt er det ikke å se sannhetens sæd slå rot i hjertet til mennesker med en rett innstilling! En gammel kvinne hadde hele sitt liv trodd at de døde er ånder, som aldri mer kommer til å leve på jorden. Hun ble overbegeistret da hun fikk lære den sannhet at menneskene skal bli oppreist i kjødelige legemer for å leve her på jorden. Med tiden antok hun den sanne tro og ble døpt. Denne gamle kvinnen er nå min åndelige «datter» og er med meg i forkynnelsesarbeidet. Min mor lytter også med respekt til Bibelens budskap. Jeg håper at hun vil handle før det er for sent.

For lang tid siden sang Hanna i takknemlighet til Jehova: «Endog den ufruktbare føder sju barn, og den som er rik på sønner, visner bort.» Jeg ser ofte på alle barna i landsbyen, som lever et lykkelig og sorgløst liv. Men deres foreldre er ofte stolte og vil ikke lytte til Jehovas ord. Hvordan kan de få overleve når Gud feier bort denne vanartede generasjon? Deres skam vil bli langt større enn den ufruktbare kvinnes skam. De får barn som bare kommer til å bli tilintetgjort. Hvor takknemlig er jeg ikke for at Jehova ved sitt Ord og sin ånd har gjort det mulig for meg å tjene som hans ydmyke redskap og frambringe «sju barn» som kan overleve og vinne liv! — 1 Sam. 2: 5.

Min innstilling har ikke forandret seg. «Ettersom jeg bærer Jehovas navn, kan jeg ikke gråte.» Jeg kan nå glede meg over å bære frukt i åndelig henseende. Jeg tjener Gud sammen med en ektemann som elsker meg. Sammen forbereder vi oss på å få overleve og få del i den glede å leve under Guds kjærlige styre og oppnå evig liv. Men selv nå kan jeg med glede og verdsettelse gjenta Rakels ord: «Gud har tatt bort min skam.» — 1 Mos. 30: 23.