Hvordan jeg fikk Guds syn på ekteskapet
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Surinam
NÅR jeg ser tilbake, kan jeg se at det hele begynte så uskyldig. Jeg var bare 19 år da jeg traff en ung mann som jeg begynte å like svært godt. Vi hadde stevnemøter. Vi hadde mye uskyldig moro. Men snart var det ikke lenger noe uskyldig ved situasjonen. Jeg var gravid.
Jeg bør nevne at i det landet hvor jeg bor, er det slett ikke uvanlig at en mann og en kvinne blir enige om å bo sammen uten å være lovformelig gift. Mange slike par har til og med den oppfatning at så snart de legaliserer sitt forhold, vil de få vanskeligheter, ettersom begge parter da vet at de juridisk sett er bundet til hverandre. De foretrekker derfor å fortsette å bo sammen uten å være gift.
De forskjellige kirkesamfunnene ser dessuten gjennom fingrene med et slikt forhold, selv om de ikke direkte godkjenner det. Mange katolske og protestantiske kirkegjengere bor således sammen som mann og hustru uten å være gift. Selv om de betraktes som uverdige til å delta i kirkens nattverd, blir de ellers ansett for å stå i et godt forhold til kirken.
Mens jeg var gravid, bodde jeg hjemme hos mine foreldre, slik skikken er, og vennen min fortsatte å komme dit for å besøke meg. Da jeg ventet det andre barnet, fikk jeg imidlertid vite noe som sjokkerte meg. Min mor viste meg en avis hvor det sto at han skulle gifte seg med en annen kvinne. Til min store forbauselse leste jeg at ekteskapet skulle inngås uken etter. Jeg forsto at et eller annet måtte være galt, og da han neste gang besøkte meg, fortalte jeg ham hva jeg hadde lest, og håpet i mitt stille sinn at han skulle si at det ikke var sant. Men han sa rolig at det var han som hadde rykt inn meddelelsen, selv om han hevdet at han i virkeligheten ikke hadde tenkt å gifte seg med den andre kvinnen. Jeg var godtroende nok til å godta hans forsikringer om at det bare var meg han brydde seg om. Før uken var omme, hadde han imidlertid til min store skuffelse giftet seg med den andre kvinnen.
Mine foreldre påtok seg å forsørge meg og mine barn på den betingelse at jeg forlot denne mannen og ikke lenger hadde noe med ham å gjøre. Jeg gikk med på det, men to dager etter at han hadde giftet seg, kom han tilbake til meg og tigget meg om å vende tilbake til ham. Han hevdet at han hadde giftet seg med den andre kvinnen ene og alene fordi hennes foreldre hadde øvd press på ham da hun ble gravid. Trass i at jeg visste at det ikke var noen måte å leve på, ga jeg etter for hans bønner og løfter og forlot mine foreldre og flyttet inn i det huset han leide til meg.
Jeg var nå blitt det som her i Surinam kalles en buitenvrouw eller «fremmed kvinne». Jeg hadde kommet i en situasjon som er nokså alminnelig i dette landet. Mennene hevder til og med at det er bibelsk, ettersom Abraham og andre patriarker hadde konkubiner. De hevder at det er naturlig for kvinnen å leve i monogami, men at det ikke er det for mannen. På dette tidspunkt i mitt liv var jeg fullstendig i mørke når det gjaldt Guds syn på ekteskapet.
I fem år fortsatte han å vise meg hengivenhet, og vi fortsatte å leve på samme måte i denne tiden. Men plutselig forandret han seg. Det ble uutholdelig å leve sammen med ham. Det hendte ofte at han uten noen som helst grunn begynte å slå meg. Og ved en anledning, da jeg ventet det fjerde barnet, skjøv han meg ned en trapp. Jeg kan huske at jeg gang på gang ba til Gud om at han måtte hjelpe meg ut av denne redselsfulle og sørgelige situasjonen.
Jeg truet gjentatte ganger med å forlate ham, og tre ganger tok jeg mot til meg og gjorde det. Men hver gang ga jeg etter og vendte tilbake, for det var som om jeg var fryktelig redd for at det skulle skje noe forferdelig med meg og barna mine hvis jeg ikke vendte tilbake. Vi kranglet til stadighet om det samme, nemlig den levemåte vi hadde valgt. Jeg fortsatte å hevde at det ikke var den rette måten å leve og oppdra barna på. Det resulterte bare i at jeg fikk flere slag og flyttet fra ham for en kortere tid.
Hjelp i rette tid
Så en dag fikk jeg besøk av en kvinne. Hun viste seg å være et av Jehovas vitner. Jeg gikk med på at hun skulle komme hjem til meg og lede et ukentlig bibelstudium med meg. På samme tid fikk imidlertid mine bekjente overtalt meg til å oppsøke en spiritist for å få hjelp til å løse mine problemer. Spiritisten ga meg et pulveraktig stoff som jeg i hemmelighet skulle ha i min «manns» mat og drikke. Hensikten var at det skulle ordne opp i alle vanskelighetene og hjelpe meg til å gjenvinne min livsledsagers kjærlighet. Men det bidro ikke til at situasjonen ble bedre. Den ble i virkeligheten stadig verre.
Etter et av de ukentlige studiene begynte jeg å betro meg til vitnet uten at jeg nevnte at jeg hadde vendt meg til spiritisme. Hun oppfordret meg vennlig, men bestemt til å fortsette å studere Bibelen og holdt fram for meg at de tilsynelatende uløselige problemer jeg hadde, ville bli løst i sin tid. Jeg fortalte henne til slutt rett ut hvordan min ekteskapelige stilling var. Det var etter denne samtalen at vi kom til et avsnitt i det lille hjelpemidlet som vi benyttet under vårt studium av Bibelen, nemlig En livsførsel i samsvar med håpet om en rettferdig, ny verden, som førte til at min tenkemåte ble fullstendig forandret.
Jeg vil her sitere de setningene i brosjyren som tiltrakk seg min oppmerksomhet: «En kristen vil derfor aldri ta sin tilflukt til demonisme eller trolldomskunster for å bli beskyttet eller helbredet. Gud har påbudt en innvigd kristen at han skal tro på Ham.» Det ble i samme forbindelse henvist til Efeserne 6: 14—18. Det var også en illustrasjon der som viste hvordan en kristen kvinne som bar sitt barn på ryggen, slo fra seg med hånden for å vise at hun ikke ville ha den hjelp som en trollmann med sine remedier tilbød henne.
Senere drøftet vi også et viktig avsnitt i den samme publikasjonen som tok for seg emnet «Ærbar oppførsel i ekteskapet». Da vi drøftet dette emnet, lærte jeg at menn i vår tid ikke kan henvise til Abraham og andre patriarker for å vise at de har rett til å ha omgang med mer enn én kvinne. Da Kristus kom, ble polygami, som ble praktisert blant hebreerne, ikke lenger tolerert. Kristne menn skulle være «én kvinnes mann», og ’hver kvinne skulle ha sin egen mann’. (1 Tim. 3: 2, 12; 1 Kor. 7: 2) Hvor opplysende var ikke dette for meg!
Og her er det avsnittet i brosjyren som virkelig innebar en utfordring til meg: «Hvis ditt familieliv ikke når opp til disse bibelske kravene, enten på grunn av forskjellige lokale skikker eller av andre grunner, da innebærer disse gode råd fra Bibelen en utfordring til deg. Vil du foreta den nødvendige forandring? Hvis du gjør det, kan du være sikker på å motta rike velsignelser fra Jehova, han som er ekteskapets innstifter, og som vil gi alle lydige mennesker evig liv i en ny verden.»
Jeg treffer en rett avgjørelse
Jeg måtte derfor bestemme meg for om jeg skulle bringe mitt liv i overensstemmelse med det syn Gud har på ekteskapet. (Heb. 13: 4) Skulle jeg gå fra denne mannen, som var lovformelig gift med en annen? Hvordan kunne jeg få mot til å gjøre det? Jeg var fryktelig redd ham. Han hadde truet med å drepe meg hvis jeg noen gang forlot ham igjen. Han hadde til og med truet med å skade den kvinnen som studerte Bibelen med meg.
Den vennlige kvinnen fortsatte å styrke meg og forsikre meg om at Jehova har lovt å hjelpe dem som bestreber seg på å anvende hans rettferdige prinsipper i sitt liv. (Sl. 34: 8) Hun oppfordret meg til å be til Jehova om hjelp. Jeg var takknemlig for det råd hun ga meg, og gjorde som hun sa, men situasjonen så fremdeles mørk ut. Så en dag kom jeg plutselig til å tenke på at jeg fortsatt hadde en del av det pulveret som jeg hadde fått av spiritisten. Jeg kvittet meg straks med det.
Nå begynte tingene å forandre seg. Jeg hadde truffet en beslutning. På det neste studiet sa jeg til vitnet: «Jeg vet at jeg må gå fra denne mannen hvis jeg skal bringe mitt liv i overensstemmelse med de krav Gud stiller. Jeg er fast bestemt på å gjøre det. Vil du hjelpe meg med å finne et lite hus til meg og mine seks barn?» Hun lovte at hun skulle gjøre det hun kunne for å hjelpe meg.
Et hus ble snart ledig. Da jeg holdt på å pakke klærne våre, kom «mannen» min hjem. Han ville ikke tro at jeg virkelig skulle forlate ham. Da han så hvor urokkelig jeg var, begynte han å komme med løfter om at vi skulle få det bedre sammen. Jeg lot meg imidlertid ikke rokke. Den eneste forklaringen jeg kan gi på det, var at Jehova hjalp meg. Han forlangte å få se det huset jeg hadde leid, for han trodde ikke at jeg hadde noe hus å flytte til.
Den samme kvelden kom han til mitt nye hjem og tigget meg om å komme tilbake. Da jeg nektet å gjøre det, begynte han å slå meg. Denne gangen lot jeg meg ikke skremme. Det var uten tvil Jehova som ga meg styrke til å klare påkjenningen. Og på grunn av alt det oppstyret som hans slag førte til, fjernet verten med makt min tidligere «mann» fra eiendommen og forbød ham å vise seg der igjen. Jeg fortsatte å be Jehova om hjelp til å stå ved den avgjørelse jeg hadde truffet. Han har aldri sviktet meg.
Gode resultater
Hvilken befrielse var det ikke til slutt å leve i overensstemmelse med Jehovas krav! Hvor glade og takknemlige var ikke barna mine for at jeg hadde truffet denne avgjørelsen! Den stadige kranglingen og de stadige slagene hadde hatt en uheldig innvirkning på dem. Det var ikke vanskelig for meg som mor å merke hvor tilfredse og lykkelige de nå var.
Det oppsto naturligvis problemer. Jeg måtte nå sørge for min families underhold. Jeg var så heldig å få ordnet det slik at jeg arbeidet mellom kl. 8 og kl. 14. Dette betydde at jeg kunne være sammen med barna mine når de kom hjem fra skolen. Vi gikk på Jehovas vitners møter sammen og var virkelig forent som en familie i tilbedelsen av Jehova.
Fra tid til annen traff jeg min tidligere «mann» når jeg dro på arbeid eller gjorde innkjøp. Når han begynte å snakke til meg, ba jeg en stille bønn til Jehova om at han måtte gi meg styrke, og jeg forsøkte alltid å avlegge et vitnesbyrd for ham angående Guds syn på ekteskapet eller andre bibelske leveregler.
Når jeg nå ser tilbake på den dag da jeg begynte å få kjennskap til Guds syn på ekteskapet, blir jeg klar over at det innebar den største utfordring som jeg noen gang er blitt stilt overfor. Jeg kan fremdeles huske hvor vanskelig det var å treffe denne avgjørelsen, som medførte slike gjennomgripende forandringer. Men jeg må innrømme at den lykke som jeg og mine barn nå erfarer, langt oppveier de vanskeligheter vi har hatt.
Jehova har vært en kilde til styrke for meg, og det er bare gjennom ham jeg har fått det mot som jeg trengte for å treffe en rett avgjørelse og holde fast ved den. Jeg er meget takknemlig for at Jehova nå i de «siste dager» har sine tjenere som hjelper mennesker i likhet med meg til å forandre sin levemåte og innrette sitt liv i samsvar med hans syn på ekteskapet.